
– Jeg bremset og bremset – men ingen ting skjedde
Peugeot 405 Mi16 var ren og skjær kjøreglede i halvannet år.
Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.
Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om Peugeot 405 Mi16, antagelig det nærmeste fransk bilindustri kom en familiebil med tydelige sportslige gener på slutten av 1980-årene.
Den store mellomklassebilen Peugeot 405 var en sensasjon da den ble lansert i 1987, og ekstra drahjelp fikk modellen da den ble kåret til Årets Bil i Europa året etter. Både som firedørs sedan og som stasjonsvogn traff denne modellen europeiske bilkjøpere godt i hjerterota, og gjennom et ti år langt livsløp var den i lange perioder en av de mest solgte familiebilene i vår verdensdel.
Ikke minst var den kjempepopulær i hjemlandet Frankrike og i Storbritannia, men også i Norge nådde Peugeot 405 meget gode salgstall.
Ikke tilfeldig at Peugeot 504 ble kalt "Kongen av Afrika"
Kledelig spoiler
De høye salgstallene gjaldt, som for andre merker, først og fremst familiebilene; hverdagsbilene. Av de mer eksotiske (og mye dyrere) toppmodellene var det langt færre eksemplarer som rullet ut av salgslokalene.
Dette gjaldt for eksempel Peugeot 405 Mi16, toppmodellen fra 1988/89, som jeg hadde i halvannet års tid. Det var halvannet år med ren og skjær kjøreglede, det skal sies aller først. For Mi16 var en sann fryd på veien – lav, kjapp i steget og med en kledelig spoiler på toppen av bakluka som en beskjeden påminnelse om at dette var litt mer enn den vanlige familiebilen.

145 hk VAR noe!
Bakkeklaring på såvidt over 12 cm gjorde den relativt diskvalifisert som hyttebil, men så var den heller ikke designet primært for norske fjellveier. På kontinental – og for all del, norsk – asfalt, gjorde den derimot bedre fra seg enn de fleste, og det forslitte uttrykket «knallhard markkryper» spretter lett frem fra minnet. Stort morsommere bil å kjøre, har jeg knapt hatt!
Det ble både mange og fine langturer med vår Mi16, ikke minst utenfor landets grenser. Særlig Autobahn, med fri fart, lokket sterkt...
I dag er det nok mange som lurer på hvor morsomt det kunne bli med «bare» 145 hk. Dette er jo ikke stort mer enn en småbil med en smule selvrespekt har å by på nå – og hopper vi over i elbil-verden, så handler det nå mye om hvor mange hundre hestekrefter man har.
Men på slutten av 1980-tallet, og litt inn i 1990, så var 145 hk ikke til å kimse av. Ikke så mange kunne by på dette i biler som ellers var tilgjengelig for folk flest, men det kunne altså Peugeot med denne toppmodellen.

Øvre mellomklasse
Ytelsene var slett ikke verst heller – Mi16 klarte 0 - 100 km/t på småpene 8,6 sekunder, og toppfarten var 214 km/t. Her hjalp det dessuten godt at bilen var relativt lett – 1.110 kg – så vekt/effekt-forholdet ble bra.
Bensinforbruk ved blandet kjøring var oppgitt til 1,05 l/mil, så den var ikke blant de billigste å kjøre med. Med en bensintank på hele 70 liter, hadde likevel Mi16 en imponerende aksjonsradius – vi kunne kjøre langt på en tankfylling.
Ut over det sportslige snittet og de gode ytelsene, var mange kjente og gode 405-egenskaper på plass. Størrelsesmessig havnet Peugeot 405 i øvre del av mellomklassen. Bilen var – som sedan – 4,41 m lang og 1,72 m bred. Den hadde bra med plass i baksetet, og bagasjerom på 470 liter.

Atskillig stivere
Utstyrsmessig var den ingen orgie, men den lå nok likevel over snittet for standardutstyr på sin tid. Mi16 hadde blant annet oljetemperaturmåler, lydvarsling for tente lys, fargede ruter, tåkelys, oppvarmede sidespeil, skinntrukket ratt, elektrisk soltak, sentrallås, elektrisk drevne sideruter, justerbar korsrygg- og sidestøtte på førersetet, termostatstyrt kupétemperatur og sminkespeil med belysning(!).
Ikke fullt så imponerende liste i dag som den gangen i 1989...
På veien var denne modellen merkbart stivere enn de noe mer komfort-orienterte familie-utgavene. Når bilen senkes såpass sterkt som denne, har det en pris et sted – og prisen heter ofte redusert komfort. Og selvsagt var Mi16 atskillig mer kontant i fjæringsbevegelse enn vanlige 405 GR og SRI. Konstruktørene hadde likevel klart å bevare et helt godtagbart kompromiss, som bidro godt til mange fine langturer uten å bli utslitt.
Den kommer lekende lett opp i 120 km/t
Dramatisk nok
Men teknisk, da – hvordan sto det til med driftssikkerhet og kvalitet, er noe av det skeptikerne til franske biler gjerne spør meg om? Til det er å si at jeg på stående fot bare kan huske én mer alvorlig feil med denne bilen - utover dette var det et helt udramatisk bilhold uten andre verkstedbesøk enn normal service.
Denne feilen var til gjengjeld dramatisk nok, og kunne i verste fall lett blitt en svært utrivelig hendelse.
Det handlet nemlig om bremsene. Systemet var i utgangspunktet troverdig nok, med ventilerte skiver foran og skiver bak. Men jeg hadde merket noen små tendenser til forsinket bremsereaksjon, og service var bestilt.

Det ble lånebil – og nytt bremsesystem
Episoden som fortsatt sitter som spikret i hukommelsen, inntraff da bilen var kjørt drøyt 34.000 kilometer. Jeg var på vei til Oslo på E18 vestfra tidlig på formiddagen en fin høstdag, med tørr asfalt og god sikt. Trafikken var vanlig inn-til-Oslo-tett, men fløt i god marsjfart – helt til utenfor Sandvika.
Plutselig ser jeg at bremselysene tennes på hele rekken av biler foran meg, så jeg tråkker inn bremsepedalen. Ingen ting skjer. Null respons. Jeg fortsetter å tråkke hardt. Systemet fortsetter å ikke respondere. Jeg takker min skaper for at jeg har holdt så god avstand til bilen foran meg, og fortsetter å tråkke hardt på pedalen.
I det jeg begynner å forberede meg på sammenstøtet med bilen foran, hugger bremsene i. Jeg ser ennå for meg de velsignede 2-3 meterne i avstand som gjensto fremover i det min Mi16 står stille...
Om jeg kan si det slik, så kjørte jeg ikke Mi16 hjem igjen etter servicebesøket. Det ble lånebil – og bilen min ble på verkstedet for full utskifting av bremsesystemet.

Noen tall, Peugeot 405 Mi16 1988/89:
Motor: 4-sylindret rekkemotor på 1,9 liter med 16 ventiler og doble overliggende kamaksler. 145 hk. Maks dreiemoment 166 Nm ved 5.000 omdreininger. Katalysator.
Drivverk: Forhjulsdrift, 5-trinns manuell girkasse
Dekkdimensjon: 195/60R14V
Lengde x bredde x høyde: 4,41 x 1,72 x 1,41 m
Akselavstand: 2,67 m
Bakkeklaring: 123 mm
Tilhengervekt m/brems: 900 kg
Egenvekt: 1.110 kg
Nyttelast: 450 kg
Tillatt totalvekt: 1.560 kg
Bagasjerom: 470 liter
Bensintank: 70 liter
Akselerasjon, 0-100 km/t: 8,6 sek.
Toppfart: 214 km/t
Oppgitt forbruk ved blandet kjøring: 1,05 l/mil
Roger oppfyller bildrømmer - uten at det koster skjorta
Stasjonsvogn – først og fremst
I løpet av ti års produksjon ble det i alt solgt mer enn 2,5 millioner Peugeot 405. Bilen tok egentlig over for to eksisterende modeller da den ble lansert – den litt mindre Peugeot 305, og til dels også den noe større Peugeot 505.
405 var designet av designhuset Pininfarina, og hadde noen synlige likhetstrekk med Alfa Romeo 164, som ble lansert samme år – og som også var signert Pininfarina. 405 var imidlertid noe mindre enn Alfa Romeos nye storbil.
Av versjoner kom det mange. Mi16, og senere T16, var flaggskipet, men det som virkelig var salgsvare, var GL, GLX, GR, SR, SRi og GRi. Mye handlet om sedan, men ikke minst her i landet var også stasjonsvognen svært populær.
I 1995 var det slutt for produksjonen av 405 sedan, som dette året ble erstattet av den nye Peugeot 406. Stasjonsvognen levde videre til 1997, da 406 tok helt over også her.
Med denne var du tøffest i gata
Video: Her tester vi en helt spesiell Peugeot