Jakten på Ferrari, Lamborghini og Maserati
Superbil-jakten i Italia går ikke helt som vår mann håpet på...
Jeg kan likegodt innrømme det men én gang: Jeg er en av disse tøflene. Slike mannfolk som – når man får kjerring og unger – legger drømmebilen på hylla og brått kommer kjørende i stasjonsvogn med alt for lite utstyr og motor som de selv lo rått av for noen år tilbake da de preiket bil med kompisene.
- Livet er hardt for en bilglad gutt, tenkte jeg en mørk kveld sist vinter. Men heldigvis har tilværelsen lyse punkter. Og denne kvelden kom glimtet i form av forventninger til planer - Familieplaner, faktisk - som allerede var fastlagt:
- Aaaahhhh! Vi skal jo til Italia i sommerferien!
Taxi-Frank kjører både Ferrari og Lada
Å leie Ferrari
Gyllen (for ikke å si Ferrari-rød) optimisme brøytet brått bort alle dunkle tanker. Et herlig, hissig italiensk V8-snerr jog gjennom sjelen.
Jeg så det for meg: Endeløse rekker med superbiler som gasset ut av lyskryssene og tok kommandoen på Autostradaen. Fantastiske, deilige Lamborghini-hekker som potent skulle skyte forbi i venstre felt; langt, langt over de aldri respekterte fartsgrensene i lidenskapslandet, der sør ved Middelhavet.
Bli forbikjørt på Autostradaen? Tankerekken stoppet momentant. Vel er det flott å se dem, og vitterlig er det rått å høre vrælene fra 9000 omdreininger, men satt jeg virkelig her og drømte om å bli forbikjørt?
Kanskje jeg heller skulle satse på å – ja – rett og slett gi gass selv? Virkelig være en sort hingst i egen person? Om så bare for noen timer?
Hvor mye koster det egentlig å leie en Ferrari 458 Italia? I Italia, altså? Det er vel billig i forhold til i Norge? Hvor mange...
Piccolino!
Slik filosoferte jeg. Helt til jeg plutselig ble avbrutt av en kjent stemme på vei opp trappen:
- Egill, har du bestilt bil nå? Eller somler du ved pc-en som vanlig?
Det var fruen. Lynkjapt arkiverte jeg alle tanker om V8 og rødfarge. Så tilforlatelig som jeg kunne stotret jeg fra følgende:
- Eeeeh, jeg tenkte vi skulle leie en Alfa Romeo. Ja, den er ganske flott, jeg tror du vil like den!
- Det er helt greit hvis den er billigst. Det er ikke noe poeng å bruke mer penger enn nødvendig. Turen blir dyr nok som den er.
Fillern. Der røk ikke bare Ferrari'n, men også Alfa'n. Et kjapt nettsøk avslørte at selv en liten Mi-To ble nesten dobbelt så dyr som rimeligste bil: en Fiat Punto. Nederlaget veltet mot meg fra pc-skjermen. Piccolino Punto!
Alle menn har en tafatt tøffel i seg. Har de ikke?
(artikkelen fortsetter under bildet)
På motorveien
Noen måneder senere landet vi i Roma. Det gikk kjapt å få den utlevert, Puntoen. Jeg fokuserte positivt og tenkte: Den har da i det minste ekte, italiensk design!
Men tankene var egentlig et annet sted. Igjen hadde disse røde, hissige Ferrariene dukket opp i fantasien. Og igjen kjente jeg en yr glede med tanke på å se noen av disse gledessprederne. Og nå var det jo like nær...
- Aaaaahhhhh, ut på Autostrada!
- Nå kan det ikke være lenge til den første Ferrarien eller Lamboen eller Maeratien dukker opp, tenkte jeg.
Jeg lo rått for meg selv da jeg tråklet 1,2-literen i Puntoen gjennom girene for å komme opp i autostrada-fart: Først på andre, så på tredje, deretter på fjerde, før jeg plasserte den i femte i 130 km/t. Det tok tid, for å si det mildt. Det verste var at det føltes i overkant for chassist. Bilen kjentes ustabil, og jeg skjønte fort at komfort-området til denne jolla lå rundt 110.
(artikkelen fortsetter under bildet)
Med stadige blikk i bakspeilet var jeg parat til å slippe forbi hva det måtte være av italienske superbiler. Snart dukket det opp en prikk der bak, som kjapt forvandlet seg til en pil av sølv. Kunne det være en...?
Ørlite skuffet konstaterte jeg at det var en tysker. Den jog forbi, og jeg greide akkurat registrere at det stod S500 på hekken.
Kraftwerk på Autostradaen
Jeg durte videre med skyhøyt Fiat-turtall i høyre felt. Familien lot til å trives med å ha kommet til Italia. Fruen kommenterte olivenlunder og vinranker, og jentungen på fire talte alle blå biler hun kunne se. Selv var jeg som sagt klar til å telle røde...
Igjen ble jeg vár noe i bakspeilet. Mer temperamentsfull veiholdning denne gangen. Rask tok den oss igjen, og arrogant kjørte den forbi. Sangen var overlegen og dyp. Men den var stramt kontrollert, ikke blodhissig og sprutende. Det var igjen en tysker – ikke en lidenskapelig italiener. Bokser seks: Porsche 911 Carrera.
Jaja, ferien var så vidt begynt. Jeg hadde ti dager på meg. Ingen grunn til skuffelse!
Ferrari 458 Italia - en drømmebil!
Vi hopper til dag fem:
I mange dager har jeg kjørt Fiat Punto på toscanske, svingete landeveier. Og hva har jeg sett? Andre Puntoer - og gamle Pandaer.
...og hopper til dag sju:
Vi besøkte Sienna, en gammel by fra middelalderen. I en halvtime hadde vi en hissig – rakkeren så hissig – italiener liggende bak på støtfangeren, litt ut til venstre. Plasseringen av bilen var aggressiv – som om den hele tiden ville forbi. Men damen som kjørte satt og røykte og sang med flueøyne-aktige briller og var helt i sin egen verden. Hun ville slett ikke forbi, hadde tydeligvis bare for vane å kjøre slik. Bilen var en gammel Fiat Bravo.
...dag åtte vil det skje noe, jeg føler det på meg:
Vi er igjen på vei tilbake til vår basecamp i Sør-Toscana. Og for n-te gang får vi en hissigpropp opp i baken. Og nå er det alvor:
(artikkelen fortsetter under bildet)
Selv om jeg kjører at det remmer og Punto-tøy kan holde i kurvene, så ser jeg at bilen bak vil forbi. Etter hvert må jeg bare gjøre det: blinke høyre og slakke litt på farten. Vepsen raser forbi, og jeg forstår ikke helt hvordan veigrepet holder i den krappe svingen den kaster seg inn i.
Bilen? En Toyota Yaris.
Sjåføren? En dame eldre enn bestemor. Med blomstrete kjole og veldige rynker.
(Å bli forbikjørt av en 80-90-åring slik, gjør unektelig litt inntrykk. Men det vil jeg snakke om en annen gang...)
Kjell elsker HELE Ferrarien sin
...dag ni, ti og elleve:
Aaaaaahhhh! Roma!
Vi er tilbake i den evige stad etter mange timers Autostradakjøring. Jeg har mistet noen illusjoner, men er fortsatt optimist, men litt utålmodig. I hodet mitt surrer en lett omskrevet versjon av Jan Eggums "Kor e' alle helter hen?" Helter er røde, og motorveien var full av tyske biler i venstre felt. De er sjelden av riktig farge, men Roma gir håp!
I lett desperasjon spør jeg taxi-sjåføren (i Roma ratter jeg ikke selv!) hvorfor han ikke kjører Ferrari i stedet for Fiat Multiplaen vi sitter i. Det er som å sette fyrstikk til et bensindynket kvistbål:
- FERRARI! (en masse italienske gloser) FERRARI (italienske glo..) FERRARI!! (italienske kraftuttrykk...) FERRARI, FERRARI, EXPENSIVE!!!
(artikkelen fortsetter under bildet)
Epilog:
Du har nok skjønt det: Jeg tilbrakte sommerferien i Italia – uten å se en eneste Ferrari. Eller Lamborghini. Eller Maserati. Bare en masse Fiat, Mercedes, BMW, litt Porsche og – heldigvis – en og annen Alfa Romeo.
Var ferien mislykket? Absolutt ikke. Man skal være litt tøffel i noen faser av livet. Fruen og jentungen hadde det topp, og jeg har fortsatt drømmen!
(Og så fikk jeg jo oppleve taxi-sjåføren uttale det deilige ordet i sin fulle, italienske klang, igjen og igjen):
FERRARI!
Har du bil-opplevelser fra sommerferien? Oppturer som nedturer? Del i kommentarfeltet nedenfor: