Gjett om denne vakte oppsikt på ferietur i Europa

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om Alfa Romeo 166 i 1999-utgave.

Jeg er ganske sikker på at alle som har eid en Alfa er enig i at dette er bilen man aldri glemmer – både på godt og vondt. De gode minnene, og dem er det mange av, knytter seg først og fremst til temperament og uforlignelige kjøreegenskaper. Dette har vært sikre Alfa-kjennetegn i alle år, noe merkets tallrike gode prestasjoner i bilsport tydelig understreker.

For egen del har også design, både inn- og utvendig, vært pluss-faktorer for Alfa, noe som ikke minst gjaldt min 1999-utgave av merkets store bil, Alfa 166.

Noen ganger skal du ikke bry deg om et dårlig rykte

Ingen innbyttebekymringer

Så er det heller ikke vanskelig å finne dem som har sterke Alfa-minner rundt tekniske utfordringer – og økonomisk sviende bilhold.

Mine år med Alfa 166 var teknisk prikkfrie – og kanskje var det lurt at jeg leaset bilen, i stedet for å kjøpe? Da slapp jeg i alle fall bekymringer for annenhåndsverdien ved innbytte...

Mer elegant – og større

Alfa 166 var utpreget kileformet, med lav nese og høy hekk. Bak rattet fikk du veien tett innpå deg, mens sikten bakover var litt hemmet av karosseriformen. Å se på var bilen – min var vinrød – virkelig lekker, noe som også ble kommentert ganske ofte. Designet var atskillig mer elegant enn tilfellet var med Alfa 164, som den erstattet.

Alfa 166 var også merkbart større enn forgjengeren, den hadde vokst i de fleste retninger.

Størrelsesmessig hørte den til D-segmentet, som vel kan kalles øvre mellomklasse. Her hevdet den seg godt i de fleste sammenligninger – bortsett fra på salgsstatistikken, da. Men den var en rommelig femseter med gode innvendige plassforhold, og et raust bagasjerom på 500 liter.

Her treffer de blink på første forsøk

Arma di Taggia og Lignano

Med noe av det fineste Italiensk bilproduksjon hadde å by på, var det jo nesten selvskrevent at våre sommerferier ble lagt til Italia, enten på Adriaterhavskysten – eller i områdene fra Genova og vestover mot franskegrensen på Middelhavssiden av «støvelen».

Pietra Ligure, Arma di Taggia og Lignano er småbyer vi ser tilbake på med stor glede. Det ble noen fantastisk fine langturer, der vi aldri var lei oss for at vi ikke satt i et fly til og fra målet.

Gjennom Europa er det ingen ting som slår bilen som transportmiddel, og Alfa 166 i fri dressur på Autobahn, Autoroute og Autostrada var en sterk og klar bekreftelse på dette!

Med 190 – eller 70 - på speedometeret

Ja, selvfølgelig kostet turen oss mer enn en grei flybillett. Den prissammenligningen røk allerede med Color Line fra Oslo til Kiel – og da hadde vi hele kjøreturen igjen, inkludert en overnatting underveis.

Men så var det dette med måten turen foregikk på, da – som i seg selv var en viktig del av ferien.

Å suse sørover gjennom Tyskland med 180-190 på speedometeret, med lite støy og høy komfort var en god opplevelse - og det samme var det i høy grad å rulle rolig i 60, 70 eller 80 på smale, svingete italienske lokalveier langs kysten.

Alfa Romeo 159: Vinterbilen for den kjøreglade familien

Alle skulle peile oljen!

Å komme nordfra, med norske skilter, til Italia i noe av det fineste den italienske bilindustrien hadde å by på akkurat da av masseproduksjon, var en opplevelse i seg selv. Gjett om vi fikk oppvartning på bensinstasjonene! Mannen bak disken galopperte ut så fort han så Alfa-fronten med BL-skiltene på, og var tjenestevillig inntil det nesten utrolige.

Alle skulle for eksempel peile oljen (det var selvfølgelig for å se på den griselekre 2,5 liters V6-motoren med krommet grenrør), og alle måtte forvisse seg om at vi hadde spylervæske, og at lufttrykket var OK.

Stjal Alfa-logoen

Noen sporet dessverre litt av, som han som etterfylte en halv liter olje - og glemte igjen lokket ved siden av påfyllingen. En liten finger til ham - og en stor blomst til han på neste bensinstasjon, to dager senere, som selvsagt også måtte sjekke oljen, uansett hva jeg sa, og som fant lokket og fikk plassert det på rett sted...

Og når vi er der: En stor finger til den som stjal Alfa-logoen fra bagasjeromslåsen under overnatting i Sør-Tyskland på hjemvei.

Nå får denne en spennende nyhet

Plutselig slapp den, gitt!

Som jeg har vært inne på, hadde min Alfa 166 en nydelig 2,5 liters V6-motor. Den var jeg for øvrig litt skuffet over fra starten, jeg syntes ikke jeg fikk de ytelsene 190 hk burde levere. Bilen virket rett og slett litt tam og uinteressert. Helt til den passerte 11.200 kjørte kilometer, like før den første Italia-turen.

Men jo da, der slapp den skikkelig – og plutselig var det bare brede smil og lutter glede. Jeg opplevde snart at hverken akselerasjon 0-100 på 8,4 sekunder, eller toppfart 225 km/t, var noen overdrivelser!

Forbruket gikk ned!

Bilen gikk plutselig som forventet, og litt i overkant av det, fra tid til annen!

Ganske morsomt var det jo også at samtidig med at ytelsene gikk markant opp, gikk bensinforbruket markant ned! Morsom kombinasjon, akkurat det...

I praksis var opplevelsen at med slapp motor brukte jeg nærmere 1,1 liter på mila på langtur, mens jeg med topp ytelser og en helt annen kjøreglede, slapp unna med like under 0,9 liter. Med tank på solide 72 liter ble det bra rekkevidde ut av slikt, i alle fall innenfor norske fartsgrenser.

Endelig: Vi har testet verdens raskeste sedan

Griselekkert

På veien var Alfa 166 suveren. Den fulgte godt opp Alfas lange og sterke tradisjoner med fremragende, sportslige kjøreegenskaper, og en motor som leverte ytelsene som skulle til for å få full glede av de fine veiegenskapene.

Interiøret i bilen var ikke mindre griselekkert enn utsiden. Momo skinnseter og en førerplass der alt var vinklet inn mot sjåførens synsfelt og rekkevidde – og ellers en finish som sto til godkjent pluss. Utstyrsmessig var også alt på stell, med blant annet et svært effektivt og finjustert klimaanlegg, cruise kontroll, regnsensor, xenon-lys og navigasjonssystem.

En herlig bil

Girkassen var en 4-trinns Sporttronic automat med sekvensielt skift, og med minne som «lærte seg» sjåførens kjøremåte til enhver tid. Hjulene var Pirelli 205/55 R 16 på lettmetall.

Hva har jeg glemt da? Jo, noen nøkkeltall: Bilen var 4,72 m lang og 1,82 m bred. Høyden var 1,42 m, og akselavstanden 2,70 m. Egenvekten var 1.490 kg, og tillatt totalvekt 2.000 kg ga nyttelast 510 kg.

Som sagt, en herlig bil. Og den kostet deretter. Prisen i 1999 var pene 525.900 kroner. Ikke rart man følte seg litt konge på veien...

Denne skal mangedoble salget deres

Video: Alfa Romeo har fortsatt å lage lekre sedaner, sjekk denne!