Gjett om denne skilte seg ut på norske veier i 1978

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om 1978-utgaven av Cadillac Seville – det edleste fra amerikansk bilindustri!

Det var det året Jahn Teigen høstet herostratisk berømmelse ved å bli den første i historien til å gå poengløs ut av Melodi Grand Prix med sin «Mil etter mil...» - og det var på en tid da bilmerket Cadillac fortsatt fikk de fleste bilinteresserte til å spisse ører!

I Norge var nye Cadillac-modeller et svært sjeldent syn. Prisene var høye, og tysk premium dominerte for de som skulle ha noe ekstra fint. Store amerikanske biler var dessuten nettopp STORE, og europeernes mer kompakte mål passet unektelig bedre inn i norsk hverdag, både når det gjaldt veikvalitet og parkeringsforhold.

Elbiler? Nei, her gir de blanke i det

Bil-Ekstra 1978

Men under over alle undere – en dag kom tilbudet fra GM Norge om man var interessert i å teste en Cadillac Seville med 5,7 liter V8-motor. Og med en prislapp på 201.000 kroner – i 1978, omtrent det samme som en Mercedes-Benz 350 SE. I den sammenligningen vant som regel Mercedesen i de fleste disipliner...

Blant amerikanske biler var det likevel uten diskusjon Cadillac som sto for toppen av luksus og komfort, «en overdådighet på fire hjul», som jeg kalte den i innledningen til min testrapport i Alle Menns Bil-Ekstra 1978.

«Så siger jeg av gårde»

At jeg var mektig imponert av bilen, er det ikke tvil om. Det fremgikk tydelig allerede i innledningen av artikkelen: «På tomgang er det ikke mulig å høre at den går innefra denne maksimalt lydisolerte kupéen. Du ser bare at varsellampene for oljetrykk og lading er slukket. Det er det eneste signalet – hvis du ikke skal gå ut av bilen for å lytte.

På typisk amerikansk vis satt velgerspaken for automatgiret på rattstammen i Seville 1978. Også her en ekstra detalj som imponerte – når jeg flyttet spaken fra Parkering til Drive, løsnet samtidig parkeringsbremsen – som var en liten pedal ytterst til venstre - og det var bare å gi gass.

Også dette var en lettere majestetisk opplevelse: «Så siger jeg av gårde. I en Cadillac kjører du egentlig ikke - du flyter stille, mykt og majestetisk bortover, i overdådig luksuriøse omgivelser.

Du bruker mye bensin!

«Forbikjøring – jeg trykker gasspedalen i bunn, girkassen går ned ett gir og den tunge bilen skyter raskt, lett og ubesværet forbi,» fortalte jeg leserne, men tilføyde at luksusbilen også hadde omtanke for bensinforbruket – det var jo ikke så mange år siden oljekrisen.

Samtidig med at jeg ga bunn pedal for å kjøre forbi, slukket nemlig en grønn lampe på dashbordet, og en oransje lampe ble tent. «Det er skriften på veggen: - Williksen, du bruker mye bensin! Økonometer heter det, men jeg har ikke helt klart for meg hva det har i en Cadillac å gjøre. Jeg har alltid trodd at bensinforbruk var noe så prosaisk at det ikke en gang ble snakket om...» skrev jeg videre.

Rekordår for Ståle og Anders - men de har ikke solgt en eneste elbil

Ankeldype tepper

Så var det på tide å bekjenne hvor man befant seg: «Jeg sitter i førersetet på en Cadillac Seville av siste modell – i en orgie av nøttetre, plysj, forkrommede lister i akkurat den riktige porsjon: Nok til at det er eksklusivt uten å bli påtrengende og billig.

Jeg sitter litt langt fra rattet, og forkanten av setet er i høyeste laget. Det er lett fikset. Fingertupp-bevegelser av brytere på armlenet får elektriske motorer til å flytte stolen og meg forover og litt ned. Perfekt. At rattet kom litt for nær i forhold til pedalene er også en kurant sak. Det kan justeres både i lengden og i høyden.

På gulvet er det nesten ankeldype tepper,» kunne jeg fortelle.

Aura av selvtillit

Også for radio og musikk hadde Seville litt ekstra å by på, detaljer som slett ikke alle andre var utstyrt med. Antennen, for eksempel, gled opp av venstre forskjerm straks jeg slo på radioen – automatisk og elektrisk. Så var radioen naturligvis selvsøkende, heller ikke det var noen selvfølge i 1978. Men her: «Er du ikke fornøyd med den musikken du har slått på, trykker du lett på knappen, og søkeren jobber for deg. På neste tydelige stasjon stopper den enten permanent – eller lenge nok til at du kan tenke deg om og bestemme deg for hvorvidt du vil beholde den stasjonen.»

Min omtale av luksusbilen var tidvis euforisk, hør bare på dette: «I en Cadillac Seville føler i alle fall ikke jeg hverken trang til eller behov for å halse av gårde – stresset og knugende over rattet. Det er atskillig bedre å seile mykt omkring i den aura av selvtillit denne bilen ga.»

Amcar: Gamle og tørste, men eierne elsker dem

Den temperaturen får du!

Noe vi var mindre vant med i europeiske eller japanske biler, var alle komfortdetaljene som preget en ekte amerikaner. Eksempler på slikt, som var lite vanlig den gangen, var for eksempel at begge utvendige speil kunne justeres fra førerplass, og at man fra samme posisjon kunne åpne og lukke alle vinduer – pluss bagasjerommet.

Sentrallås var det også, selvfølgelig.

I Cadillac Seville fantes det spesielle varsellamper – eller lysdioder – som varslet om utfall av pærer i blinklys, nærlys, fjernlys og baklys, og det fantes til og med egen varsellampe for tom vindusspylertank. I det hele tatt: «Her er ingen ting spart for at du skal ha det maksimalt behagelig – et meget effektivt klimaanlegg bidrar sterkt til det: Du stiller inn den temperaturen du vil ha i bilen – og den temperaturen får du, hverken mer eller mindre,» fastslo jeg.

Alle vet hva den kan makte

Amerikanske bilers kjøreegenskaper har det vært mange synspunkter på, og tidvis har disse vært svært så forskjellige fra en gjengs europeisk bilmodell. Det fikk jeg også sagt, på en pen måte, i min vurdering av bilen, som jeg vurderte som forbausende lettkjørt, størrelse og vekt tatt i betraktning.

«Til dette bidro både automatgir, fingertupplett servostyring og de kraftige servobremsene. Innvendingen er at dette neppe er like effektivt hvis man skal kjøre fort, og veien begynner å bli svingete - kanskje også med dårlig dekke. Da kan det nok bli noe verre.

På den annen side føler du ikke noe behov for å eksponere fartsgalskap i en bil som denne. Du vet at kreftene er der, men det frister som regel ikke spesielt å ta dem ut. Du vet nemlig at også alle andre vet hva den egentlig kan makte. For når man tråkker til for fullt, er det faktisk meget gode akselerasjonsressurser i denne tunge bilen,» skrev jeg.

Ut på jakt? Da er det denne du trenger

Noe har skjedd

V8-motoren i Cadillac Seville 1978 var på 5,7 liter, og leverte 180 hk på sitt hissigste. Dette holdt til en toppfart på 180 km/t, og akselerasjon fra 0 til 100 km/t på 12 sekunder.

Smak litt på tallene – i dag får du motorer ned mot 1,0 liter med tilsvarende effekt og klart høyere toppfart. Akselerasjonen var på et nivå de aller fleste småbiler i dag vil skamme seg over...

Jo, noe har så absolutt skjedd!

Mye skjedde ellers i bilindustrien i året 1978. Det var et hektisk år når det gjelder nye modeller. Blant det som dukket opp dette året, var Porsche 928, BMW M1, Saab 900, Fiat Ritmo, Honda Prelude og Mazda RX-7

Og en helt unik modell sa takk for seg: I 1978 rullet den siste tyskproduserte Volkswagen Boble ut fra fabrikken i Emden. Bobla var likevel ikke helt død – i Latin-Amerika ble denne merkelige suksessen produsert helt til 2003. Men det er en annen historie...

Bilen som spiser naboens SUV til frokost

Video: Cadillac har laget SUV, den er ikke mindre voldsom...