For disse bilene er håpet ute
Hvert år vrakes 150.000 biler. Ikke alle er like dårlige.

De starter livet sitt blanke og fine, som nybiler. Så går årene, ofte med flere eiere, med bruksmerker og slitasje. Og til slutt kommer dagen da noe stort og kostbar går i stykker, eller det bare er litt for mye smårusk på EU-kontrollen til at det lønner seg å reparere.
Og da går det én vei for de fleste biler: Til høggeren.
Forleden var vi i Broom med TV2 Hjelper deg på TV-opptak, til Vazelina bilopphuggeri, i Hunndalen rett utenfor Gjøvik. Som alltid når jeg er på et sånt sted må jeg bare ta en rusletur for å se på vrakbilene.
Som guttunge syklet jeg gjerne bort til den lokale huggern for å titte på de gamle bilene som sto der.
Her kunne man sitte inni og liksom-kjøre og vri på rattet. Motorlyden måtte man lage selv ...
Min favorittbil var en blå Rover. Med flott emaljert emblem foran, skinnseter og dashbord i ekte treverk. Jeg hadde mange "kjøreturer" i den og kunne ikke helt skjønne hvorfor noen hadde vraket en så fin bil.
Det var noe eget fredfylt over det å kunne gå blant alle de gamle, rustne og bulkete bilvrakene.
Startet som "høgger" som 23-åring
Det synes jeg fortsatt. Nesten 50 år senere. Denne dagen har jeg celebert selskap på vandre-runden også. Ingen ringere enn selveste Arnulf Paulsen. Hele Norges "høgger`n"! En lavmælt, jovial, sindig og tvers igjennom trivelig kar.

– Jeg startet som bilopphøgger i 1973. Da tok jeg på meg penklærne, gikk til banken – lånte penger og kjøpe huggeriet til onkelen min i en alder av 23 år, forteller han.
Det lå på Eina den gangen, sier han og peker sør-østover med en krokete finger.
Siden den gang har han vært bilopphøgger. Og selvfølgelig trommis i Vazelina Bilopphøggers som har 40 års-jubileum i disse dager og som selger ut alt som er mulig å selge av konsertbilletter.
Apropos 40 år. Det var i 40 år han var bilopphugger også. Før han solgte hele huggeriet for noen år tilbake.
– Ja, det var greit å gi seg da. Dessuten fikk jeg en bra kjøper som ville drive det videre på gamle måten. Med verksted og salg av brukte deler. Der folk kunne komme å plukke litt deler selv. Det synes jeg var viktig.
Måtte flytte
– Hvordan var det egentlig å drive bilopphuggeri og samtidig være musiker og artist, stadig på reisefot?
– Neeei. Det gikk på et vis, det også. Det ble mye pendling den gangen, særlig davi drev på teater i Oslo nesten hver kveld, sier han på sin sedvanlige, litt rolige måte.

Når Paulsen prater, kan du ikke høre bare på ordene han sier. Du må høre måten det blir sagt på og også. For det ligger mye der. Også i det som ikke blir sagt.
– Ryktene sier at bandet ble kalt opp etter huggeriet?
– Neida. Mange tror det. Jeg vet ikke hvor det kommer fra, men det var motsatt, forklarer han og tenner seg en ny sigarett. Før vi fortsetter rusleturen vår.
– Hvorfor flyttet du huggeriet fra Eina, da?
– Var du oppi "Brøttet" noen gang? Spør han meg.
– Joda, svarer jeg. Jeg var da det. For å kjøpe deler.
– Var nedi et steinbrudd det, vet du. Stein på alle kanter. Gikk ikke an å utvide. Langt mindre å grave ned en oljeutskiller. Det kom nye krav. Så da ble det flytting.
Startet med to tomme hender – nå selger han verdens mest eksklusive biler
Lite som skal til før biler vrakes
Hvert eneste år vrakes det, av ulike grunner, rundt 150.000 gamle og ikke fullt så gamle biler i Norge. Det er sånn cirka nesten like mange som det selges av nybiler.
Påkost i forbindelse med EU-kontroll er en sterkt medvirkende årsak. Det andre er skader. Det er faktisk ikke rare bulken som skal til på en bil som er noen år gammel, før den sendes til de evige jaktmarker.
Disse bilene blir levert til godkjente mottak og det utbetales en vrakpant på 3.000 kroner.
10 biler som rett og slett nekter å dø
Her er noen av bilene fra høggeri-runden vår.

Det er ikke store smellen som skal til før biler vrakes. Denne Toyota Yarisen har fått et lite "Kyss i ræva". Defekt bakfanger og knust baklykt var nok til at den havnet her.

Litt rust i hjulbuene bak, men ellers ser denne grønne Nissan X-trailen relativt grei ut. Men den har uansett kommet til endestasjonen. I alle fall når det gjelder bil-livet. Kanskje får den nytt liv som spiker i en kjellervegg?

Audi Q5 er vel fortsatt kjent som en ganske ny og små-stasliog bil. Det var ikke rare smellen denne hadde fått på høyre hjørnet foran. Men nok til at den endte sine dager her.
Se hvilken unik bil som sto gjemt i skuret

Volvo er kjent for å være seiglivet. Men også Volvo-livet har en ende. I alle fall er det slik for denne S80-en. Det skal vel i sannhet si at den bar preg av ikke altfor godt vedlikehold den siste tiden.

Jo da, denne Opel Astra stasjonsvogna bærer definitivt noen år på bakakslingen. Men den så likevel overraskende frisk ut. Hva som skjuler seg av "elendighet" under et tilsynelatende ganske friskt ytre er vanskelig å si noe om.
Les også: Dette er Volvoen som nekter å dø

SsangYong Rexton er en koreansk SUV med drivlinje fra eldre Mercedes. De solgte ganske brukbart en stund. Om det var koreansk produksjonskvalitet eller drivlinjen fra en permium-tysker som til slutt tok livet av denne vet vi ikke. Men godt brukt var den.
En ting er i alle fall sikkert. Ingen av disse bilene blir å finne som spennende veteranbiler bak låver, eller som skogsvrak om noen år. De er nok allerede nå demontert, resirkulert og oppmalt. Kanskje lever noen av delene av dem videre på andre biler. Vi håper nesten det.
Topp 5: Biler som bør stå opp fra de døde
Video: Se "Høgger`n" og Broom-Benny teste ripefjernere