Egentlig en «spareutgave» – men denne imponerte mange

Joda, dette var drømmebil i 1966.

Artikkelforfatterens bil parkert foran en langt mer folkelig Volvo. Det var ekstra schwung over Mercedes på 60-tallet. Foto: Frank Williksen
Artikkelforfatterens bil parkert foran en langt mer folkelig Volvo. Det var ekstra schwung over Mercedes på 60-tallet. Foto: Frank Williksen

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gangen handler det om en Mercedes-Benz, en 1958-modell 219 som ble kjøpt brukt i Arendal i 1966.

Min første Mercedes hadde 8 år på baken da jeg kjøpte den i Arendal, hos Strømmen Baat & Bil, om jeg husker rett.

Som de fleste andre Mercedeser på den tiden var den marineblå, selvsagt. Hvor langt den var gått da jeg fikk lagt labbene på den, husker jeg ikke, men den hadde i hvert fall passert de første 100.000 kilometer på telleren med god margin.

Modellen 219 var ikke blant de største suksessene fra daværende Daimler-Benz AG. Den ble bare produsert fra 1956 til 1959 med totalt knappe 28.000 eksemplarer, og var en klassisk sedan.

Slik så det ut på førerplass. Retningsviseren ble betjent med den blanke ringen på rattet. Foto: Daimler-Benz AG
Slik så det ut på førerplass. Retningsviseren ble betjent med den blanke ringen på rattet. Foto: Daimler-Benz AG

Imponerte fortsatt mange

Bilen var en betydelig billigere bror av eksklusive 220. Størrelse og plass var helt likt, men den manglet det meste av 220-modellens krom og pynt, og var også langt enklere utstyrt.

Likevel var det en stor Mercedes, og med en slik definisjon imponerte den fortsatt mange.

Jeg husker godt hjemturen fra en bortekamp i Farsund, da en lagkamerat fikk kjøre tilbake (etter å ha bedt veldig pent!). Han satt med stjerner i øynene hele turen, og skrøt av det fingerlette girskiftet hver eneste gang han skiftet gir! Mercedes 219 hadde fortsatt den litt lange girspaken på høyre side av rattstammen, og fingerlett var skiftet med 4-trinns manuell girkasse, Olav hadde helt rett der.

Etter 6.000 timer er klassikeren helt som ny

God plass

På sin tid var dette blant det rommeligste man fikk av familiebiler. Det forteller litt om hvilken utvikling vi har hatt at min 219 var bare 1,74 m bred og 4,68 m lang. Akselavstanden var solide 2,75 m, noe som ga et sterkt bidrag til bilens suverene komfort. Dette var en bil det var trivelig å legge ut på langtur med den gang.

Særlig på bredden har det senere skjedd mye, og selv en liten Mercedes i dag er minst 1,80 bred. E-Klasse, som kanskje er mest sammenlignbar modellmessig i dagens program, har en bredde på 1,85 m og er 4,92 meter lang, så her snakker vi virkelig store forandringer!

Når vi likevel opplevde Mercedes 219 som en bred bil med god plass i baksetet den gangen, så må vi ta i betraktning at det var en litt annen tykkelse på dørene i 1958 enn i 2019! Det er derfor ikke utenkelig at bilen var bortimot like bred innvendig som dagens modell.

Bagasjerommet var rommelig. (Fra brosjyre)
Bagasjerommet var rommelig. (Fra brosjyre)

Toppfart: 148 km/t

Størst er kanskje forskjellen i egenvekt. Min 1958-modell 219 hadde egenvekt på 1.290 kilo – dagens E-Klasse sedan veier, med 6-sylindret motor, nærmere 2.000 kilo. Så ja, sikkerhet og avanserte førerstøttesystemer har sin pris også utover penger. Den heter vekt.

Sekssylindret motor hadde jeg også den gangen, en Mercedes rekkesekser på 2,2 liter med 85 hk på sitt beste. Dreiemomentet var moderat med dagens mål – nærmere 160 Nm på sitt beste, som inntraff ved 2.400 omdreininger. Dette er ikke mer enn de fleste småbiler i dag kan hamle opp med i trekkraft!

Men altså, den gangen var det bra – og det fungerte. Selv om bilen trengte 17 sekunder for å komme opp i 100 km/t, og selv om toppfarten var moderate 148 km/t. Likevel var den med disse ytelsene blant de bedre på veien. Trommelbremser var det rundt om, og dekkdimensjonen var beskjedne 6,40 x 13.

Selveste taxi-kongen er blitt veteranbil

Veiva var lang!

Igjen er det viktig å minne om at dette var for 53 år siden – og bilen var enda eldre; 61 år. Det var en litt annen bilpark som rullet på norske veier den gangen enn nå, og det var faktisk ikke så merkelig at selv en åtte år gammel Mercedes 219 imponerte mange. Vi var mer og mindre i bilismens tidlige barneår i Norge – seks år etter at bilsalget ble frigitt, og lenge før oljen gjorde oss generelt så rike at de fleste mer og mindre kan kjøpe akkurat den bilen de ønsker seg.

På midten av 1960-tallet var det ikke slik!

Jeg husker min første Mercedes med stor glede. Det var veldig lite trøbbel med bilen, men en svakhet hadde den, og denne var forsåvidt alvorlig nok. Det bakre bærelageret på veivakselen hadde en lei tendens til å ryke. På en rekkesekser som denne blir veiva ganske lang, og der lå i følge eksperter forklaringen – i skjæringspunktet mellom total lengde og opplagring.

Slik ble det elegante interiøret presentert i brosjyren. Det var ganske vanlig å bruke tegninger den gangen.
Slik ble det elegante interiøret presentert i brosjyren. Det var ganske vanlig å bruke tegninger den gangen.

Fagmannen over alle fagmenn!

Jeg takket min skaper mer enn en gang for at jeg slapp å ty til autorisert forhandler med dette problemet, som jeg opplevde i alle fall to ganger mens jeg hadde bilen. I Arendal fantes det nemlig en Mercedes-spesialist av de sjeldne, og Stæger-Holst i Blødekjær hjalp meg hver gang. Faglig førsteklasses, prismessig helt Rema! Siste gangen husker jeg han viste meg det ødelagte lageret, som lå i seks biter i skåla. Ikke rart jeg hadde hatt en del ulyder på hjemturen fra ferie i Levanger! Det raslet og ramlet der foran, og verre ble det, jo fortere jeg kjørte. På hjemturen var jeg derfor nesten aldri over 70!

For bilen gikk, den, men det sier seg selv at jeg var noe varsom med de hardeste akselerasjonene før problemet var fikset...

Kjempeglad i min 219...

Ellers er det jo morsomt å fortelle at min 1958-modell 219 hadde startknapp slik de fleste biler i dag også har. Rett nok hadde den en tenningsnøkkel i tillegg, men likevel...

En annen spesiell løsning, som jeg syntes var veldig vellykket, var at blinklyset ble styrt med en ekstra ring utenpå rattet – skulle jeg til venstre dreide jeg ringen mot klokka, og skulle jeg til høyre var det motsatt. Dette fungerte perfekt, og bilen var dessuten så forut for sin tid at den hadde blinklysene foran oppe på skjermene, like over hovedlykten og veldig synlig.

Så jo, jeg var kjempeglad i min 219, men jeg var også litt glad da jeg hadde solgt den, og ikke lenger behøvde å bekymre meg for et svakt bakre bærelager. Den fremragende fagmannen Stæger-Holst ble jo eldre etter hvert, han også...

Veteranbil Mercedes 190: Nå bør du sikre deg denne klassikeren

Video: Denne Volvoen kjører rally – i 1965