Dette var bilen som ikke lignet på noe annet

Flerbruksbilen var kjempepopulær i et par tiår – så gikk den mer og mer i glemmeboka.

Nissan Prairie sto for noe helt nytt da den dukket opp i 1982. Her kom en bil som kunne 'alt'. Foto: Brosjyre
Nissan Prairie sto for noe helt nytt da den dukket opp i 1982. Her kom en bil som kunne "alt". Foto: Brosjyre

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om Nissan Prairie, en nyskapning som ikke lignet på andre enn seg selv.

Da Nissan lanserte sin nye modell Prairie mot slutten av 1982, var dette en bil som ble lagt atskillig mer merke til enn de fleste andre nye modellene dette året. Prairie var en av de aller første virkelige flerbruksbilene – eller MPV, Multi Purpose Vehicle, som var den internasjonale betegnelsen på biltypen.

Også bakfra hadde Prairie et spesielt design. Foto: Brosjyre
Også bakfra hadde Prairie et spesielt design. Foto: Brosjyre

Vant priser

Det som særpreget flerbruksbilen, var den store fleksibiliteten og brukervennligheten. Her kom det en biltype med bruksegenskaper et stykke forbi den tradisjonelle sedanen eller stasjonsvognen.

At Nissan-konseptet traff er det ikke tvil om. Prairie vant priser for både kreativitet og originalitet under bilutstillingen i Paris i lanseringsåret. Motorpressen jublet – og her på berget ble Prairie en salgssuksess, slik den også ble det i mange andre land.

Nissan Laurel 200 L var mye bil for 42.000 kroner

Fra bagasje til sement

«Prairie gir deg mange bilers bruksområde i en og samme bil,» skrev Nissan-importøren i brosjyren for bilen, og de nøyde seg ikke med det: «Her er det ikke snakk om å lage kompromissløsninger på transportproblemene. Nissan Prairie tilfredsstiller de ulike transportbehov fullt ut, enten det er å kjøre familien, bikkja og bagasjen på ferietur, eller frakte et halvt tonn med sement til en byggeplass,» ble det hevdet.

Og visst var den fleksibel. Her kunne du frakte ved, gitar, plastbøtter og flytteesker - kort sagt det meste. Ved å felle ned baksetene, noe som bare krevde et enkelt håndgrep, fikk man et varerom på hele 2,5 kubikkmeter til disposisjon. Tilgjengeligheten var upåklagelig, takket være de store skyvedørene og en bakluke som åpnet helt ned og ga en hyggelig lav lastehøyde. Til det siste bidro også bilens spesielt lave gulv.

Slik så det på førerplass mot slutten av 1980-tallet. Foto: Brosjyre
Slik så det på førerplass mot slutten av 1980-tallet. Foto: Brosjyre

Dobbeltseng

Å se på kunne Prairie minne om en ekstra høy stasjonsvogn, men løsningene var alt annet enn tradisjonelle. Mest spesielt på den første generasjonen var nok mangelen på B-stolpe. De store skyvedørene på begge sider bak var forankret mot gulv og tak, og fungerte samtidig som sluttstykke for fordørene.

Den oppmerksomme leser vil umiddelbart innvende at her blir det rot med sikkerhetsbeltene foran. Det ble det ikke, disse var montert til dørene slik at de overhodet ikke hindret inn- og utstigning til baksetet. Tidstypisk nok kunne seteryggene på bakseter og forseter felles ned slik at det ble en slags dobbeltseng.

Stakkars de som måtte sitte i baksetet her

Oversiktlig og greit

Typisk for Prairie var de store vinduene som ga mye lys og romfølelse, og som også ga veldig god sikt ut for alle i bilen. Ikke minst føreren hadde gode siktforhold, og bilen hadde i tillegg en form som gjorde den lett å beregne ved rygging og under kjøring der det var ekstra trangt. Både ratt og førersete var høyderegulerbart.

Tidlig på 1980-tallet var infotainment-systemer et ukjent begrep, og det var bare den mest nødvendige informasjonen som var tilgjengelig for bilføreren til enhver tid. I praksis ville det – som i en Prairie 1,8 SGL – si speedometer, turteller, tank- og temperaturmåler – og da snakker vi ikke om utetemperaturen! Så var det noen få varsellamper, og betjeningen skjedde ellers med knapper, brytere og de tradisjonelle hendlene på rattstammen. Oversiktlig og greit, og helt på linje med tidens forventninger.

Interiøret var svært fleksibelt, og også bakseteryggene kunne felles helt ned bakover. Foto: Nissan
Interiøret var svært fleksibelt, og også bakseteryggene kunne felles helt ned bakover. Foto: Nissan

Kneskåldreper

Men altså ingen følsomme skjermer å betjene, ikke noe som lignet navigasjon og heller ikke noe klimaanlegg, men et godt, gammeldags varmeapparat, som ellers var ganske kurant å bruke.

At viften hadde fire trinn, gjorde systemet brukbart effektivt. Parkeringsbremsen var av paraplytype i underkant av dashbordet, en riktig kneskåldreper dersom det ble bråstopp.

Ungene ble bilsyke og taxi-sjåførene nektet å kjøpe den

En fjern drøm

Sett i ettertid er det nesten overraskende hvor begrenset standardutstyr en Nissan Prairie hadde, ikke minst fordi vi stort sett anså Nissan for å være godt utstyrte biler den gangen. Ting som er selvfølgelige i dag, som for eksempel setevarme, regnsensor, elektrisk justerbare sidespeil med varme og klimaanlegg glimret med sitt fravær.

Glimre med sitt fravær gjorde også sikkerhetsutstyr, der det som ble nevnt i en slik retning på Nissan Prairie i 1983 stort sett var noe så banalt som elektrisk oppvarmet bakrute, frontlyktevisker med spyler og barnesikring på skyvedørene!

Kollisjonsputer og annet avansert passivt sikkerhetsutstyr var ennå bare en fjern drøm.

Førerplass i 1984-Prairie med høyreratt. Foto: Nissan
Førerplass i 1984-Prairie med høyreratt. Foto: Nissan

0,72 liter på mila

Nissan Prairie hadde forhjulsdrift, men ble også etter hver tilbudt med firehjulsdrift på enkelte markeder. Bilen var en 5-dørs 5-seter, men i noen land kunne den også leveres som 7-seter. I Norge ble den fra starten av levert som 5-seters personbil eller som 2-seters varebil.

Motoren var en rekkefirer på 1,8 liter med 90 hk.

Maksimalt dreiemoment var forholdsvis beskjedne 150 Nm, så noen rakett var dette absolutt ikke, selv om 90 hk ble ansett som helt godkjent på den tiden for en bil som veide 1.100 kg, og hadde tillatt totalvekt 1.570 kg. Akselerasjon fra 0 til 100 km/t klarte Prairie på 14 sekunder, og toppfarten var oppgitt til 165 km/t. Importøren oppga et snittforbruk på 0,72 liter på mila.

En viktig fordel med Prairie, var den svært lave lastehøyden. Foto: Brosjyre
En viktig fordel med Prairie, var den svært lave lastehøyden. Foto: Brosjyre

Veldig i skuddet

Et pluss for bilen var ellers serviceintervall på 20.000 km eller ett år.

Vi hadde en Prairie som firmabil et par år, og jeg husker bilen som ukomplisert, praktisk og lettkjørt. Veiegenskapene var først og fremst innrettet mot komfort, og på dette punktet leverte bilen bra. Uavhengige oppheng rundt om og god akselavstand var nyttige bidrag her.

Både fasong, motor og andre parametere pekte også i denne retningen, og smale og svingete skogsveier var ikke favoritt-løypa – da kom en ganske følbar understyring fort frem. Men så klart – det var absolutt ikke for den typen kjøring denne bilen var utviklet heller, og på sine premisser fungerte den til godkjent pluss.

Flerbruksbilen var veldig i skuddet en periode, og viktige konkurrenter til Nissan Prairie var for eksempel Mitsubishi Space Wagon, Toyota Previa, Honda Shuttle, Renault Espace og flere med.

Dette har gått over etter hvert, og nå er det SUV eller crossover som gjelder; tidene forandrer seg!

Mer enn fire personer i denne burde vært straffbart!

Nissan Prairie 1,8 SGL 1984:

Motor: 1,8 liter, 4 sylindre, 90 hk, 150 Nm

Drivverk: Forhjulsdrift, 5-trinns manuell girkasse.

Dekkdimensjon: 185/70 SR13

Lengde x bredde x høyde: 4,09 x 1,66 x 1,64 m

Akselavstand: 2,51 m

Bakkeklaring: 175 mm

Svingradius: 4,9 m

Lastehøyde: 44 cm

Egenvekt: 1.100 kg

Tillatt totalvekt: 1.570 kg

Nyttelast: 470 kg

Tilhengervekt m/brems: 1.100 kg

Toppfart: 165 km/t

Akselerasjon, 0-100 km/t: 14 sekunder

Bensinforbruk blandet kjøring, oppgitt: 0,72 l/mil

Korona-krisen kan bety slutten for dette bilmerket

Video: Luksusbilen fra 70-tallet møter nye Range Rover