Det startet bra – men her tapte de veldig mye penger

Stilo var «for mye tysk» og «for lite italiensk».

Publisert 15.04.2022 18:18 Sist oppdatert 15.04.2022

I noens øyne hadde Stilo et design det var lett å like, men slett ikke alle var enige i det.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om Fiat Stilo, som ble lansert i 2001.

Da Fiat lanserte den nye, lille familiebilen Stilo i 2001, ga starten grunn til optimisme. Den nye modellen kom nemlig på tredjeplass ved Årets Bil-kåringen for 2002, bare slått av Peugeot 307 og Renault Laguna.

Dermed klarte den nesten å kopiere bilen den erstattet, Fiat Brava/Bravo, som vant tittelen Årets Bil i 1996.

Men det skulle snart vise seg at en tredjeplass i denne kåringen ikke var så mye å henge på juletreet... Noen salgssuksess ble nemlig aldri Stilo, og ryktene sa at hver eneste produserte bil hadde kostet Fiat godt over 2.000 euro i tap. Med en samlet produksjon på godt over 750.000 biler blir det fort penger av sånt!

Førerplassen i Stilo var ryddig og oversiktlig. Foto: Fiat

Høyt bensinforbruk

Fra starten kom Stilo som 3-dørs coupé og 5-dørs kombi, og stasjonsvogn kom med på programmet ganske raskt. Den 5-dørs kombiversjonen leide vi for en langtest over tre måneder – jeg mener det må ha vært på sensommeren eller høsten 2002. Jeg husker bilen litt ekstra godt fordi jeg brukte den på en reportasjetur til Nederland og Belgia, med en liten svipptur innom Frankrike på retur.

Mine inntrykk fra denne runden på i alt litt over 2.000 kilometer var generelt positive, selv om noe høyt bensinforbruk trakk ned. Dette hang selvsagt sammen med vekt – Stilo var relativt tung.

Du skulle lete lenge etter mindre nybil

I hvert fall over 200

Ellers stemte mye, og bilen ga generelt inntrykk av å være godt sammenskrudd. Den innvendige plassen var meget bra, og bagasjerommet holdt også mål. Førerplassen fikk godkjent med ekstra pluss for sikt og sete, og på veien oppførte bilen seg upåklagelig.

Motoren i vår prøvebil var en 1,6 liters rekkefirer med 103 hk, og med 5-trinns manuell girkasse, en kombinasjon som stemte godt sammen. Ytelsene var brukbare, og bilen virket sprek og opplagt. Såpass opplagt at den i en lang nedoverbakke på Autobahn på hjemtur leverte 217 km/t på speedometeret. Dette var nok ikke den faktiske hastigheten; jeg vet ikke hvor stor misvisningen var, men at farten var godt over 200 km/t er jeg ganske sikker på.

Fronten var av det småtøffe slaget. Foto: Fiat

For mye «tysk»

I sin klasse – Golf-klassen – opplevde jeg Fiat Stilo som et bra alternativ, men dessverre for bilen var det litt for mange som ikke delte den oppfatningen.

Stilos manglende suksess var nok et resultat av flere årsaker. Mange journalister kritiserte bilen for å være for kjedelig, og i tillegg at den var alt for mye «tysk» i design. Morsomt nok, siden forgjengeren Bravo/Brava var blitt kritisert for å være «for italiensk»! Galt blir det altså, uansett...

Den var bygget av roboter - det hjalp dessverre lite

Bilen kom fra starten av som både 3-dørs Coupé og 5-dørs kombi.

0,9 liter på mila

Men det var også andre sider ved Stilo som ikke fant nåde hos kritikerne, som blant annet mente at standard motor på 1,2 liter var for svak, og at bilen var undermotorisert.

En gjenganger på minussiden var høyt bensinforbruk, som ikke minst var et resultat av bilens forholdsvis høye vekt – egenvekten for 1,6-modellen var nesten 1.300 kilo. Selv oppga Fiat et blandet forbruk på ca. 0,75 l/mil, men mine notater viste nærmere 0,90 l/mil.

Den gangen solgte de bra i Norge - nå er de nesten borte

Abarth med 170 hk

Med 103 hk på en bil i denne klassen hadde jeg forventninger til noenlunde bra akselerasjon. Stilo 1,6 leverte da også tilfredsstillende her, med sine 10,7 sekunder fra 0 til 100 km/t. Toppfarten har jeg vært innom allerede, og i forhold til fabrikkens oppgitte 183 km/t, må det være lov å si at Fiaten så ut til å overprestere solid på dette punktet!

For den som ville ha mer krefter, tilbød Fiat flere spennende alternativer, for eksempel en 1,8 liter med 133 hk. Dieselmotorer manglet heller ikke – 1,9 liter med 80 eller 115 hk.

For den som virkelig hadde ambisjoner, fantes det naturligvis også en Abarth-utgave med en 5-sylindret 2,4 liter med 170 hk og 5-trinns automatgirkasse. Denne leverte 0-100 km/t på 8,5 sekunder, og hadde en toppfart på 215 km/t.