Det er bare å nyte nå – for snart er det slutt på disse

Kona og jeg ser ikke likt på alt. La meg ta noen eksempel:

Når vi står nederst i dalen og så opp mot Trollstigen, ser hun en dårlig vei, med masse skarpe og ubehagelige svinger. Jeg ser en av de morsomste kjøreturene man kan ha.

Når hun ser Manchester United spille fotball (det skjer ikke ofte!), ser hun 22 voksne menn i shorts løpe etter en skinnkule fylt med luft. Stort sett uten at det resulterer i mål. Jeg ser to lag hvor spillerne gir alt for hverandre (med mindre Ronaldo spiller, da. Han er jo mest opptatt av seg selv) – et spill som handler om tradisjon. Lidenskap.

Vi har ikke samme oppfatning om bil, heller. Da vi traff hverandre, var det litt annerledes. Hun var oppriktig bilinteressert. De første årene vi var sammen eide hun en BMW 320i Coupe med rekkesekser og ALT utstyr (E46-modellen), Toyota MR 2 (Mk.2) og Mercedes SLK.

Men nå har hun altså fått et annet syn på biler. Hun mener jeg har «ødelagt» interessen hennes, fordi jeg er så inn i hampen oppslukt i biler. Det blir rett og slett overtenning. Synes Katharina.

Mer moro får du ikke med buksene på

Gnisten som trengs?

OK. Jeg forsøker, på noe omstendelig vis, riktignok, å komme til et poeng her. For jeg har nemlig fått med meg en testbil, som jeg synes er hinsides morsom. Så morsom at jeg tenker dette kan være gnisten som kantenne bilinteressen hennes, igjen.

Jeg er på vei hjem i nye Toyota GR86. Jeg kan like godt si det med en gang: Dette er et mesterstykke av en folkelig sportsbil. Til tross for at den er langt unna å være raskest, ikke er tøffest, mangler en del utstyr vi normalt tar som en selvfølge og mest avansert er den heller ikke.

Særlig akkurat det siste er viktig. Ikke den mest avanserte. GR86 er old school – men gjort på 2022-måten. Det beste fra gamle dager – hjulpet av teknologien vi har til rådighet i dag.

Les testen av GR86 på bane og spanske veier her

Mer krefter

Motoren er en 2,4 liter – utviklet av Subaru. En boxermotor – som betyr lavt tyngdepunkt og særegent lydbilde. Selvpustende er den, også. Ingen turbo, kompressor – eller Gud forby, elmotor!

Mens forgjengeren, GT86, hadde 200 hestekrefter, har denne blitt tilgodesett med 238 hestekrefter. Det gjør en forskjell. Det gjør det!

Jeg hadde nærmest bare ett ankepunkt mot GT86 – og det var at den kunne hatt litt mer krefter. Og helst manuell girkasse. Begge deler er løst på elegant med GR86.

Les testen av forgjengeren – GT86 – her

Tre gir!

0-100 km/t får du servert på 6,1 sekunder. Neida, ikke noe å skryte av til 90 prosent av elbileierne der ute. De både matcher og til dels knuser deg i lyskrysset. Men følelsen du får i GR86 under akselerasjonen er helt nydelig.

Toyota har perfeksjonert girkassen. Den er noe av det mest perfekte jeg har vært borti, faktisk. Presis pg kontant.

Kanskje har Toyota derfor gjort den lavt giret. Dermed rekker du nemlig tre gir om du finner "riktig" fartsgrense – uten at du trenger å kikke deg over skulderen.

Denne har mange ventet lenge på

Mekanisk nytelse

Pisker du den, får du høre den brumme fornøyd opp til 7.500 omdreininger i minuttet, før du må legge inn nytt gir. Og når du skifter gir, kjenner du hvordan de mekaniske bevegelsene i girkassen forplanter seg gjennom setet. Klunk – og du har et nytt gir.

Om du noen gang er i tvil om at en god, manuell girkasse er mer underholdende og engasjerende å kjøre enn en noen som helst automatgirkasse, så prøv GR86.

Lydbildet fra rundt 3.000 omdreininger er på ingen måte høyt og brautende, i forhold til mange andre sportsbiler. Men eksosanlegget og motoren har en karakter og bass som er perfekt vektet for bilen.

Får kjøre på racerbanen - like før verdens største billøp

Husk: Du er ikke Fredric Aasbø

Og så er det balansen og tyngdepunktet. Vi har vært innom boxermotoren – som er en viktig bidragsyter til sistnevnte. Toyota sine ingeniører har også gjort en helhjertet innsats med dempere og understell. Og det trengs. I alle fall nå på vinteren.

For siden du har bakhjulstrekk, elsker denne bilen å slenge med rumpa. Det høres kanskje litt skummelt ut. Men er alt annet enn det. For GT86 lar deg så lett kontrollere sladden.

Setter du ESP-systemet i track-mode, tillates nok slipp til at du tror du er Fredric Aasbø. Og når bilen skjønner at du jo tross alt ikke er regjerende verdensmester i drifting, griper den inn og redder deg fra ydmykelsen.

Banekjøring

På vinterdekk er det et svare strev å få kreftene i bakken. Men det er strengt tatt ikke noe mål heller, merker jeg fort. For det er mye mer givende å bruke kreftene til å sende bilen sidelengs.

Jeg har vært i Spania og testet denne bilen (med sommerdekk!) på både racerbanen Circuito Monteblanc – og svingete spanske småveier. At denne duger når du presser den i svingene, på grensen av det den klarer – og noen ganger litt over – er den trygg. Ekstremt kapabel til å være en sportsbil som tross alt er svært folkelig.

Styringen er herlig presis. Skal jeg være kritisk, er den noe på den lette siden. Men dette er pirk.

Sittestillingen er også helt perfekt. Gode sportsseter som holder deg fast på de riktige stedene.

Toyota GT86: Denne appelerer til barnet i deg

Interiøret: Sånn passe

Interiøret er stilig. Ilter rød belysning på knapper og display til klimaanlegget – og digitale instrumenter. Men innvendig merker jeg at det er noen ting jeg savner. Head up display, for eksempel.

En skikkelig infotainmentskjerm burde også være mulig i 2022. Toyota sin løsning ser ettermontert ut, er liten og ikke intuitiv nok. Vi savner BMW-samarbeidet på dette i Supra – der man har god skjerm, menyhjul og hurtigmenyknapper rundt.

Og selv de mest intolerante for stemningsbelysning kan nok synes det blir vel mørkt og dunkelt i GR86-coupeen på en norsk vinterkveld. Litt mer kunne Toyota kostet på seg.

Kvalitetfølelsen er ellers som man forventer i en Toyota. Et godt stykke unna premium, med andre ord. Men så prøver den heller ikke å være en premiumbil.

– Noen finner drømmedama – andre finner drømmebilen

Bakseter – ikke for mennesker

Plassen er fin foran. Toyota er imidlertid utstyrt med frekkhetens nådegave når klistrer på den en 2+2-betegnelse. For disse baksetene er en vits for alle skapninger utstyrt med noe som ligner på bein. I fare for at du ikke skjønner hva jeg mener: De er HELT ubrukelige til annet enn handleposer og ekstra bagasjerom.

Jeg har forsøkt å komme meg inn dit. Det gikk. Men ikke uten en rekke halsbrekkende manøver, rop om hjelp, intens smerte og sterkt redusert verdighet.

Hardt straffet

Jeg synes imidlertid Toyota har truffet med designet. Den minner faktisk litt om Maserati forfra. Den får en del blikk, også. Og den bør helst være rød, altså. En farge som legges merke til og framhever linjene, det fortjener den.

Tiden for denne typen biler nærmer seg raskt slutten. I alle fall som nybil. Overgangen til elbil går raskere enn selv de mest ihuga miljø-entusiastene hadde våget å håpe på.

GR86 blir hardt straffet av norske avgifter. Prisen blir dermed rundt 660.000 kroner. Mange nordmenn bruker mer enn det på bil. Men spørsmålet er hvor mange som vil gjøre det for en utpreget egobil – rett og slett et leketøy.

Vi kan ikke annet enn å si at de som velger å gjøre det neppe vil angre.

GT86: Et fyrverkeri å kjøre – koster mindre enn du tror

Ilddåpen

Som du har skjønt for lenge siden. Jeg har falt pladask – både for bilen og Katharina.

Men nå vil jeg ha dommen. Hvordan vil Katharina ta imot denne lykkepillen av en bil? Hun får nøkkelen og jeg sender henne bevisst ut på noen svingete småveier der den kan skinne.

Jeg hører boxeren snerre fornøyd i det hun forsvinner ut av oppkjørselen.

Setter meg i sofaen og venter. Kjenner at jeg er mer engasjert enn jeg trodde. Tenk om GR86 kan få henne på rett kjøl, igjen. Kanskje vekker den noen følelser som har ligget brakk siden BMW-epoken hennes.

Hun bruker god tid. Kanskje hun rett og slett ble så gira at hun tok en omvei på veien hjem?

Benny testet Toyota GT86 på spanske veier under lanseringen

Dommen

Så høres lyden av bil på tunet, igjen. Jeg sitter fortsatt i sofaen når hun kommer inn døra.

– Nå hva er dommen?

– For en tullete bil! Denne likte jeg ikke i det hele tatt. Ekkel å gire med, lav, knallhard i humpene og det interiøret ser jo ut som det er fra 80-tallet. Bråker, også. Nei, dette var ikke noe for meg.

Jeppers. Den er grei. Da var den drømmen skutt i fillebiter, gitt. Men Katharina har heldigvis mye annet jeg setter pris på, altså. Og tro ikke at jeg gir meg med denne.

Én dag skal jeg finne bilen som får henne til å smile bare ved tanken på å ta en tur uten mål og mening. Jeg vet den finnes der ute.

Video: – Ungdommen vet ikke hva de går glipp av: