Chevrolet Caprice: – Det går faktisk an å glemme at man eier en bil
Etter to år på verksted var den plutselig kjøreklar igjen.
De fleste av oss nøyer oss med å eie én bil, til nød kanskje to. Og noen veldig få har tre eller fire.
Og så finnes det noen som har enda flere. Ja, noen har faktisk mange flere.
En av dem er Brooms Tore Robert Klerud. Han klarer ikke la være å kjøpe biler han egentlig ikke har bruk for.
Som du snart skal få lese: Det kan gi merkelige resultater- slik som når mekke-kamerater ringer og sier at "Nå er bilen klar".
Hvilken bil ..?
Her er hans historie:
Skal ikke være mulig
Kanskje er det begynnelsen på Alzheimers. Kanskje er det et tegn på at jeg har for mange biler. Begge deler ville være trist.
Men mest sannsynlig er det et utslag av at det er enklest å huske det man ser hver dag. For et klassisk og godlynt kjøretøy som en Chevrolet Caprice Classic av den første ned-sizede generasjonen fra 1977, skal det egentlig ikke være mulig å glemme at man eier.
Ute av syne, ute av sinn
Det hadde jeg altså gjort, da en kamerat ringte her om dagen: Nå er den klar til å hentes, lød beskjeden. Og han la til at så fort EU-kontrollen er unnagjort vil bilen ha godt av å få noen mil på veien i løpet av sommeren.
Jeg hadde planlagt å kjøre Porsche 928 S som hobbybil i sommer. Nå blir det Caprice i tillegg. En bil jeg har eid i fem-seks år, men bare kjørt noen korte turer med før den ble satt på lager hos kameraten som har skikkelig utstyrt verksted, og som kan skru gammel, edel Chevrolet med hendene på ryggen og votter på tærne.
Les også: Lineær og staselig – og en av bil-grillene vi aldri glemmer
Den led av langt fremskreden inkontinens i automatkassen da jeg kjøpte den. ATF-oljen gikk unna, til gjengjeld var den snill på bensinen, selv om forgasseren var i ulage og motorresponsen heller tafatt.
Nok å ta fatt på
Kameraten flekket av toppdekslene like kjapt og uhøytidelig som om det var snakk om å åpne et par syltetøyglass, og ga meg de dårlige nyhetene kjapt: En knekt ventil og et par til som ikke så helt friske ut. Og originalforgasseren måtte overhales. Og hvorfor ikke koste på den gamle støpejern-vinkelen et nytt registerkjede når jeg først var så gal at jeg ville ta vare på en helt standardmessig 1977 Caprice stasjonsvogn...
En bil som den oppvoksende slekt ser på som det ultimate ”raggar-åket”, og som min litt mindre nostalgiske venn foreslo at måtte bli en fantastisk bruksbil året rundt for meg, i stedet for ”de gamle taxiene jeg kjører hele tiden”.
Les også: Caprice var amerikanernes parallell til Volvo 240
Nye deler ble bestilt, og kameraten plasserte Capricen på lager hos seg, for å kunne fikse litt småtteri på den i ledige stunder. Og tiden gikk – for dette var ikke noe som hastet.
Nesten som en adopsjon
Jeg hadde nemlig aldri planer om å slite den ut som bruksbil, slik han foreslo. Bakgrunnen for at jeg ble eier av bilen var nemlig langt mer spesiell enn som så, og i praksis var det nesten snakk om en adopsjon, mer enn et vanlig bilkjøp.
Helt siden disse bilene kom har jeg likt designet. De skarpe kantene og de rette linjene, som ga biltypen klengenavnet ”the GM shoe boxes” i USA.
Et design de for øvrig kludret til på en helt ubehjelpelig måte allerede etter tre årsmodeller, da 1980-modellene ble avrundet på alle bauger og kanter.
De tidlige bilene ble solgt i et visst antall i Norge også, ikke minst som følge av at de etter hvert kunne leveres med dieselmotor og som varebiler. Mange av de bilene har overlevd helt til i dag, men de fleste har nok etter hvert fått byttet ut rustne originalkarosserier med nyere og friskere stål – og dermed er de ikke lenger like firkantet og pene som de var den gang de var nye.
Ikke interessert, men nysgjerrig
Med tiden har de gamle opprinnelige bilene fra 1977 til 1979 blitt så sjeldne at man legger merke til dem i trafikken.
I hvert fall gjør jeg det. Og da denne dukket opp på Finn.no, kjente jeg igjen det gamle BL-skiltnummeret som jeg hadde notert meg etter å ha møtt bilen i trafikken utenfor Oslo en gang.
Egentlig var det en kremgul Oldsmobile Custom Cruiser med woodgrain-tape på sidene jeg skulle ha – i bunn og grunn samme bil med litt høyere utstyrsnivå. Men jeg måtte ringe på denne annonsen, og jeg synes jeg husker at jeg begynte samtalen med å beklage at jeg egentlig ikke skulle ha bilen, men at jeg var så nysgjerrig at jeg måtte ringe likevel.
Et par uker senere eide jeg den.
Les også: Oldsmobilen som satte seg på netthinnen i 1979
Mannen som hadde annonsert den, var nemlig andre formelle eier av bilen. Første eier var hans far, og han hadde selv vært med og fått lov til å plukke ut bilen da faren skulle kjøpe seg ny varebil hos Bergheim på sommeren i 1977.
Faren hadde kun brukt den sparsomt som ”penbil”, og dermed hadde den etter 30 år fremdeles ikke gått mer enn rundt 90.000 kilometer.
Tæret av tidens tann
Nå hadde den riktignok vokst på seg noen skavanker, ikke minst utseendemessig, etter å ha vært gateparkert i Oslo i alle disse årene. Men under tørr og utflekket lakk og rusten krom banket – bokstavelig talt – et ungdommelig hjerte i form av standard 305-motoren på 5 liter, som var sulten på å oppleve veterantilværelsen med alt den hadde å by på.
Etter en hyggelig samtale ringte jeg tilbake noen dager senere som avtalt. Og da jeg fikk høre at de eneste som hadde vist interesse var ungdommer som var på jakt etter festbrakke, samt en polsk snekker som skulle ha bilen som kombinert hybel og verktøykasse, klarte jeg ikke å stå imot.
I årene som har gått har nå altså forgasseren blitt overhalt, 305-motoren er god som ny, og nå sist har det originale eksosanlegget fra 1977 blitt byttet ut. Snart blir det EU-kontroll, forhåpentligvis med like stor forbauselse hos kontrolløren som sist, over at en så gammel og litt skabbete utseende bil kan være så tight og fin i fôringer og chassis for øvrig.
Stygg som juling, god som gull
For den ser virkelig ikke ut. Og ikke skal det gjøres noe med den utvendig heller, før den har fått ”gått seg til” teknisk i løpet av denne sommeren. Deretter blir det litt rustsveising i dørkantene, nye gummilister, ny støtfangerkrom og til slutt et nytt strøk i de opprinnelige to blåfargene, før jeg setter punktum med å plukke bort varetrekkene som har beskyttet interiøret siden bilen var ny.
Det skal bli gøy å kjøre Caprice i sommer. Til tross for at vi snakker om en typisk norsksolgt bil, totalt ribbet for utstyr: Ingen air condition, ingen elektriske vinduer og ingen sentrallås. Og med et utseende som gjør at selv 18-åringenes festbrakker ser bedre ut.
Men den gamle "status-varebilen", som forrige eier på Lambertseter fikk plukke ut til sin far to måneder før Elvis døde sommeren 1977, er på vei tilbake til fordums glans – sakte, men sikkert.
Og vil forhåpentligvis bli helt umulig å glemme etter denne sesongen.
Les også: Carl-Jørgens Impala har ekstra muskler som ikke synes