Cadillac Seville Elegante: Noen blir sjeldne av helt spesielle grunner
Noen ganger er det noe så banalt som fargen.
Synes du det er det samme hva slags farge det er på bilen din - så lenge den bare ikke skiller seg altfor mye ut?
Da er du en av veldig mange - og du er sannsynligvis heller ikke særlig bilinteressert.
Men er du bilinteressert og bryr deg om farger: Da dukker det opp en hel rekke problemstillinger.
Som det Brooms Tore Robert Klerud skal fortelle om denne gangen. God lesning!
Ikke bare umoderne...
Min aller første bil var en 70-talls Audi i noe som – den gang – var en motefarge: Kobberbrun metallic.
Allerede da jeg tok over nøklene til den 10 år gamle og forsiktig sorenskriver-kjørte bilen, ble den sett rart på.
Brunt var ikke bare umoderne, men så til de grader passé i 1988.
Les også: Har du rød bil? Da bør du passe deg...
Ikke pen – men den var min...
Jeg så det jo selv, hvis jeg ville: Den var jo ikke pen. Men den var min, og dermed en billett ut i verden for å se på damene og enkelte andre, mindre viktige ting. Som å jobbe og handle mat, for eksempel.
Å tenke nøkternt på hva man kjørte rundt i var ikke veldig høyt prioritert.
Etter Audis korte blaff med kobberfarge på slutten av 1970-tallet, kom det heller ingen flere slike motesvingninger. Noen prøvde seg med svakt brunskjær i sølv metallic, og kalte det ”champagne-farge”. Alt som minner om boblende lykkefølelse slår selvsagt an. Men brunt og kobber – det var dødt.
Mange år senere – veldig mange år, faktisk – kom jeg i skade for å glemme akkurat dét: At ingen hadde hatt noen suksess med kobberfargede biler på 25 år.
Les også: Simca 1308 - designet med PC allerede på 70-tallet
Bilkjøp i ren dødsangst
Jeg hadde bitt i stykker en tann, og ventet på mitt første tannlegebesøk på altfor mange år med svettetokter og søvnløshet gjennom 14 dager. Da jeg midt i det hele fikk ørebetennelse og ble sengeliggende for et par dager, var jeg strengt tatt til fare for meg selv:
En skjelvende kretsmester i tannlegeskrekk, som følte at han måtte ha gjort NOE mer gøy før alt var over...
Alt kokte under luggen, og normale sperrer fungerte ikke. I hvert fall ikke da det dukket opp en gammel Cadillac til salgs, som jeg visste at var rimelig sjelden. Dessuten til en pris som ikke var egnet til å skremme noen.
Det var derimot det faktum at den sto på den andre siden av landet, og var uten motor. Og at den var brun.
Tofarget brun, til og med.
Cadillacs ypperste i Euro-format
Bilen var en 1978 Cadillac Seville Elegante, flyttegodsimportert av en norsk Göteborg-student på 1980-tallet.
Det var den første årsmodellen av Elegante-versjonen, som kort fortalt var en ekstremt utstyrslastet utgave av Cadillacs nye, lille og allerede i utgangspunktet svært eksklusive Europa-inspirerte luksussedan Seville. Dyrere enn de store, tradisjonelle modellene, og bygget for å kunne konkurrere med jevn-store Mercedes W116 og BMW 7-serie.
Kun 5.000 eksemplarer av Elegante ble produsert det første året. I tillegg til spesielle pyntelister, eget skinninteriør med separate stoler og telefon-konsoll, samt innslag av det som vi nå til dags kaller alcantara, ble bilene kjennetegnet av at de kun ble levert i to fargekombinasjoner: Enten kobber og mørkbrun metallic, eller sølv og sort.
Les også: Cimarron - Cadillacs første småbil var ikke helt vellykket
Versjonen i sølv og sort slo an. Forståelig nok, den lille og stramme bilen så flott ut i denne kombinasjonen, og fargetemaet var dessuten i vinden det året:
GMs spydspiss Corvette fikk mye oppmerksomhet for sin Indy Pace Car i akkurat samme todelte fargekombinasjon, og det smittet over på konsernets øvrige biler.
Droppet etter bare ett år
Brun-og-brun-kombinasjonen? Not so much... Allerede året etter ble den droppet, og sølv og sort ble eneste mulige kombinasjon på Elegante´n.
Selv om det hørtes imponerende nok ut med ”Western Saddle Firemist metallic and Ruidoso Brown”, og bilen så staselig ut i brosjyren, var den brun. Bokstavelig talt, hvordan man enn snudde og vendte på den.
Og i USA var man ikke blendet av Audis korte suksess med kobber-biler på samme måte som i Europa. Når da den andre mulige kombinasjonen var desto mer populær, er det ikke så rart at de brune ble ytterst sjeldne.
Jeg har selv anslått at maksimalt 1.000 av de 5.000 bilene kan ha vært brune, etter å ha overvåket markedet i noen år. Og når min bil atpå til var solgt ny i Brüssel, med kilometer-speedometer, hvite parklys og en bodyplate som fortalte at den kom fra GM Europa i Antwerpen, kunne jeg trygt slå fast at det var en sjelden bil jeg hadde slept med meg hjem på henger rundt hele Sørlands-kysten.
Les også: Maserati Ghibli - noen er sjeldne av helt andre årsaker
Liten forståelse fra omgivelsene
Mot alle odds fikk jeg tak i korrekt originalmotor, som hadde sittet i en maken – men selvsagt sølvgrå og sort – bil som ble litt svidd i en fellesgarasje-brann i Askim. Fra den bilen kom også de originale, ekte eikefelgene produsert av Dunlop, som disse Elegante-modellene hadde originalt – men som tydeligvis ikke hadde vært levert på de få som var solgt i Belgia.
Dermed var puslespillet temmelig komplett, og arbeidet med å fikse opp den småslitte, men på ingen måte utkjørte perlen kunne begynne.
Mens jeg ventet på økonomi og tid hos lakkereren, var mange innom og kikket.
– Den var jammen brun, sa de. Men uten entusiasme, selv når jeg fortalte hvor sjelden den var.
De mest ubehøvlede påpekte endog en mulig sammenheng mellom brunhet og sjeldenhet.
Sviktet av sine egne
Jeg var i ferd med å innse at den var i bruneste laget selv, da jeg oppdaget en maken på eBay. Den var strøken, og endelig så jeg en som tok seg like godt ut på bilder som brosjyrebilen fra 1978.
Les også: Kvinner og bil - se hvordan brosjyrene har utviklet seg
Eieren, som bodde i Toronto, Canada, ble i fyr og flamme over mailen min. Han hadde eid sin strøkne bil i 9 år, deltatt på mange Cadillac-treff og aldri engang hørt om maken. Han mente at mitt anslag på maks 1.000 biler måtte korrigeres til nærmere 500, og sendte meg bilder av sin for å ha som referanse i restaureringen - se halvparten av hovedbildet.
Enda mer stas syntes jeg det ble. I hvertfall i noen dager til, før jeg kom i skade for å spørre hvorfor han egentlig skulle selge bilen. Da han svarte at han hadde funnet en like strøken bil i sort og sølv, og at den var mye penere, syntes jeg verden var brutal: Den stakkars bilen ble sviktet av "sine egne", liksom.
Planene om en kostbar restaurering levde videre, men ble lagt litt på is. Og jeg fulgte nøye med da en akkurat maken bil fra tørre Arizona ble importert til Norge senere samme år, og lagt ut til en ganske så voksen pris.
Nådeløst marked i Norge
Jeg følte meg ganske sikker på at det var nummer to i Norge etter min, og vurderte å kjøpe den selv da den dukket opp til salgs igjen i Nord-Norge etter bare et års tid.
Mye billigere, denne gang.
Les også: Mercedes SL - det krever fantasi å se hvor lekker denne er
Husker jeg ikke helt feil, ble den solgt igjen ikke veldig lenge etter det. Da var prisen omtrent halvert i forhold til første gang – og bilen så fremdeles like strøken ut på bilder. Kanskje var det rett og slett slik at den ikke var så veldig populær i Norge.
Selv om den var sjelden.
Den før nevnte eBay-auksjonen hadde forresten avslørt at slike biler ikke akkurat var ettertraktet i Canada, heller...
Sannhetens øyeblikk
Jeg har gjort mange dårlige investeringer i min tid, men etter hvert innså jeg galskapen i å legge enormt med penger i en bil som bare jeg syntes var morsom å ha. Og som ikke engang jeg syntes var så fryktelig pen, om jeg skulle være ærlig. Det måtte vært om jeg hadde visst at jeg ville beholde den for alltid - og så langt perspektiv hadde jeg ikke.
Mitt i bekjentskapskretsen etterhvert så famøse Seville Elegante-prosjekt ble annonsert til noe i nærheten av selvkost, og etter noen forsøk kom det en trønder en sen lørdagsnatt og tok den med seg.
Han hadde klare planer for den, forsto jeg. Og de involverte for eksempel ikke originalmotoren og de originale eikefelgene, som han lot meg beholde.
Jeg syntes det var litt trist, og hadde vel egentlig håpet at den råsjeldne, brune saken skulle få komme på veien i original tilstand igjen.
Men når noen tross alt er villige til å ta vare på en skrekkelig upopulær – eller ”sjelden” – bil, på en eller annen måte, får man slå seg til ro med at alternativet hadde vært verre. Jeg håper jeg en dag får se den på veien igjen...
Les også: Lancia Montecarlo - så sjelden at få vet hva dette er
