Årets bil imponerte i starten – så kom problemene
Britisk bilindustri kunne – når de virkelig ville.
Siden 1964 har en jury hvert eneste år stemt frem Årets Bil i Europa. Å vinne denne kåringen gir mye oppmerksomhet og har uten tvil betydelig PR-verdi. Hvor mange representanter det enkelte land skal ha i juryen, avhenger av størrelsen på bilmarkedet og bilindustrien i landet. Norge har én representant i juryen, der det store flertallet kommer fra Storbritannia og de store billandene på Kontinentet.
Derfor har det gjennom tiårene vært mange merkelige vinnere av denne kåringen, sett med norske øyne.
Broom tar et tilbakeblikk på noen få av disse, denne gang ser vi tilbake på Rover 3500 som ble Årets Bil i Europa i 1977 – og som er den siste helengelske bilen som har vunnet denne kåringen.
Sterkt kvalitetspreg
1977 er året ingen Elvis-fan noensinne vil glemme. Det var dette året «Kongen» døde; 16. august, for å være nøyaktig. Ganske nøyaktig ett år senere, på ettersommeren, testet jeg – sammen med rally-esset Per Engseth – eksklusive Rover 3500. Den store prestisjemodellen var den siste helengelske bilen som ble kåret til Årets Bil i Europa, noe som altså skjedde nettopp i 1977. Her vant den i konkurranse med blant andre Audi 100 og Ford Fiesta.
«Dette var ingen tilfeldighet,» fortalte jeg Alle Menn-leserne:
«Rover har alltid hatt et sterkt kvalitetspreg, og har gjerne vært regnet som noe av det finere fra den tradisjonsrike engelske bilindustrien. Også forgjengeren til den nye 3500 hentet hjem «Året Bil»-tittelen. Det skjedde med 2000 TC i 1964.
"Bare små og ubetydelige minus"
Årets Bil var det viktig å få testet skikkelig. Derfor ble det både lange asfaltstrekk over hele Østlandet - og spretne runder på skogsbilveier i Per Engseths distrikt; rundt Elverum.
At bilen falt i smak, kan vi lese allerede av tittelen på reportasjen i Alle Menn nr. 47 i 1978: «Denne bilen har virkelig mye å by på». Her var det «både krefter, komfort og kjøreegenskaper – og bare små og ubetydelige minuser å trekke for.»
Skulle bli ekte drømmebil - så stoppet hele prosjektet
Dyr "stasjonsvogn"
Rover-modellene i SD1-serien ble lansert i 1976, og var i produksjon til 1982. Toppmodellen 3500, som vi testet, hadde en sterk og spenstig V8-motor på 3,5 liter, men bilen fantes også med 6-sylindrede motorer på 2,3- eller 2,6 liter.
Rover 3500 var en stor bil på sin tid, 4,70 m lang og 1,77 m bred. Høyden var ikke mer enn 1,35 m, noe som understreket det veldig elegante coupé-designet kombi-karosseriet hadde. Rause ytre mål ga «rikelig med plass i alle retninger – også for bagasje. Rover 3500 er forøvrig en kombi – du kan med andre ord legge ned baksetet, og sitte igjen med en av Europas dyreste «stasjonsvogner».»
Mye krefter - i 1978
Hvordan begrunnet jeg den innledende hyllesten til «krefter, komfort og kjøreegenskaper – og bare små og ubetydelige minuser»?
Jeg tar det punkt for punkt, først kreftene. Med V8 under panseret er mye sagt allerede, og denne kraftpluggen skuffet ikke. Effekten var riktig nok ikke høyere enn 155 hk, noe som høres veldig beskjedent ut for en slik motor i dag, men husk at dette var i 1978. Den gangen var det ikke så mange som kunne oppvise slike antall hestekrefter.
En av verdens mest berømte biler har blitt helt ny
Gikk rimelig
Med motorblokk i aluminium var V8-motoren relativt lett, og med en egenvekt på 1.360 kilo ble ytelsene riktig så respektable. 0-100 km/t gikk på friske 9,7 sekunder – imponerende raskt for en stor familiebil på slutten av 1970-tallet – og toppfarten var ikke mindre imponerende: Hele 200 km/t!
Rovers V8 var ellers kjent for å være snill med bensindråpene. Selv noterte jeg et snittforbruk i testperioden på 1,36 l/mil. Også dette er selvsagt til å le seg i hjel av i dag, men den gangen nikket de fleste anerkjennende med hodet over slike tall for en slik flott bil.
Høy underholdningsverdi
Testbilen hadde ellers «et automatgir av god klasse: Myke, umerkelige skiftninger – bortsett fra ved kick-down, når V8-draget kom for fullt.» Og V8-draget, det var i praksis et maksimalt dreiemoment på 268 Nm. Igjen: Voldsomt på sin tid – i dag ikke stort mer enn en frisk småbil med bensinturbomotor på rundt én liter kan klare!
Bilen hadde ellers den tradisjonelle layouten på den tiden, med motoren foran og drift på bakhjulene – et konsept med betydelig latent underholdningsverdi, ikke minst på vinterføre...
Tung og stødig
Komforten, da, hva med den? Jo, «komfort har denne bilen masser av. Den er så godt støyisolert at den er tilnærmet lydløs innvendig – nesten uansett hastighet. Setene holder høy standard også bak – selv om mellomakseltunnelen nok stjeler så mye av plassen i dørken at bare to sitter virkelig behagelig der,» kunne jeg melde.
Kjøreegenskaper? Ikke noe problem her heller: «På veien er Roveren suveren – tung og stødig, med både veigrep og retningsstabilitet den på ingen måte behøver å stå i skammekroken med.
Førerplassen hadde jeg også mye godt å si om. «Kjørestillingen er bare fin. Glimrende sete som støtter godt der det bør støtte, et suverent ratt som er justerbart i høyden – og ellers alle ting plassert innenfor bekvem rekkevidde.
Rikelig med instrumenter som ligger fint oppe i synsfeltet, og innvendig justering av de store og gode utvendige speilene(!).»
Det blir ikke dame med slik bil - du må nøye deg med katt
Nesten trafikkfarlig askebeger...
Som bildene forhåpentlig vil gi et lite inntrykk av, så var Rover 3500 forsynt med et lekkert interiør med mange fine detaljer. Ja, litt unntatt askebegeret på førersiden, som jeg på den tiden benyttet til rød Dunhill: «Askebegrene foran er plassert i forkant av dørene – et lite et på hver side. OK for passasjeren – men helt tåpelig, ja nesten trafikkfarlig for sjåføren.»
På utstyrssiden var Rover 3500 en klar vinner, kunne jeg melde – her var det rikelig med utstyr. Bilen hadde blant annet noe så uvanlig den gangen som sentrallås og elektrisk drevne vinduer – og det var sikkerhetsbelter også i baksetet (sic!). Til gjengjeld savnet jeg lyktespylere/pussere.
Som et verksted i miniatyr
Det som imponerte kanskje aller mest på utstyrssiden, var noe biler i dag ikke har: Verktøysettet. Også den gangen var dette et tema med variasjoner. «De fleste sender bare med det høyst nødvendige for å skifte hjul og tennplugger. Selv på dyre biler kan du få ditt livs skuffelse ved å grave frem det beskjedne småtteriet som er gjemt bort et eller annet sted baki.
Så ikke på Rover 3500, som har et rett og slett glimrende verktøysett. Ja, det er nesten et lite verksted i miniatyr man bretter ut: alle størrelser av fastnøkler, skrutrekkere, skiftenøkler, rørtang osv.»
Slik gjør de bilene perfekte for Norge
Varsellamper og bensinkutt
Sikkerhet i bilen er et område vi har sett spesielt positiv utvikling på over de siste tiårene. Også i 1977 var man opptatt av dette – og nettopp sikkerhetsdetaljer ble tungen på vektskålen da Rover 3500 ble kåret til Årets Bil 1977.
Mange detaljer bidro til dette – her er noen av dem:
- Tåkelykter foran og ekstra sterke tåkebaklys
- Nødblinklys
- Innvendig speiljustering
- 2-trinns vindusviskere med intervallfunksjon og elektrisk spyler
- Selvrensende og oppvarmet bakrute
- Defrosterdyser på sidevinduer
- Varsellamper for bensin, olje og batteri, for bremsefeil og defekte lyspærer.
- Tokrets bremser
- Barnesikrede vinduer bak.
- Energiabsorberende front og hekk.
- Bensinkutt ved ulykke.
- Setemontert forankring for sikkerhetsbelter.
- Snellebelter foran og bak er standard.
Suksessen uteble
Mye bra, med andre ord, men en ulykke for en ellers flott bil var den ujevne (mildt sagt!) produksjonskvaliteten. Bilen vi testet oppførte seg rett nok helt upåklagelig, og var også godt skrudd sammen, men dette var dessverre langt fra tilfellet med alle. Mange eiere opplevde store problemer med bilene sine, noe som medførte både frustrasjoner og store kostnader.
Ikke uten grunn fikk Rover SD1-serien derfor mye tyn, også fra populære bilblader i England. Modellserien ble derfor heller aldri den suksessen man hadde håpet på, med et samlet produksjonstall på litt over 300.000 biler.
Seriøst - det hadde vært billigere å ta taxi
Video: Denne er spesiallaget for en president