Få ting i bilverdenen er mer beskrivende for 1980-tallet enn floraen av GTI-biler. Alle drømte om dem: Ungdommer med ferskt førerkort, familier med ønske om en litt ekstra fet nummer to-bil, og pensjonister som fremdeles hadde apetitt på litt moro – og en bankkonto som var med på notene.

Det startet som vi mange ganger har vært inne på allerede i 1976 med Golf GTI, men 1980-tallet ble tiåret da mange andre også kastet seg på bølgen. Og for 30 år siden var det hele i ferd med å kulminere, med 16-ventilere og turbo-utgaver av allerede ganske friske biler.

Vårt subjektive minne fra den gang er at 205 GTI med 1,9 liters motor var selve «stjernen», med Golf GTI på andreplass. Golfen var nå blitt litt traust, selv om det hjalp med 16-ventilsutgaven, og alle ventet på at G60-versjonen skulle komme. Litt etter de to kom Kadett GSI, som fikk fornyet popularitet med en ganske rå 16-ventilersmotor akkurat rundt denne tiden, og Escort XR3i, som hang litt etter motormessig, og hvis etterfølger RS Turbo aldri tok helt av.

Men om det var de fire som fullstendig dominerte markedet i Norge, så fantes det mange alternativer i produksjon, selv om en del av dem aldri engang ble forsøkt solgt i Norge. De er fremdeles å finne, og ønsker du å gjenoppleve GTI-epoken kan du meget vel gjøre det i en bil som få har maken til – hvis du gidder å lete litt.

Les også: Dette er "hotte" saker – se hva denne 205 GTIen ble solgt for!

Faksimile: Mobile.de
Faksimile: Mobile.de

Lancia Delta HF Turbo

Salget av Lancia i Norge har ikke akkurat vært noen stabil greie. Etter at Saab-apparatet gjorde noen spede forsøk på å pushe den da ferske Delta-modellen som «Saab 600» rundt 1980, ble det ganske stille. I den grad Lancia i det hele tatt fantes på norske veier, var det i form av familiebilen Thema, som fikk være med på spleiselaget sammen med Saab 9000, Fiat Chroma og Alfa Romeo 164.

Hadde det vært mye Delta i trafikken på 1980-tallet, er det ikke sikkert vi ville vært så imponerte, heller. Designet begynte å dra på årene, og med femdørs karosseri var den egentlig helt på siden av det en typisk GTI-bil skulle handle om. Men rally-variantene hadde vi respekt for – de var i en helt annen liga.

Les også: En av de aller, aller tøffeste Integralene finnes i Norge

Lanciaen var en påkostet bil innvendig. Faksimile: Mobile.de
Lanciaen var en påkostet bil innvendig. Faksimile: Mobile.de

Det dukket med årene opp noen Integrale-verstinger på norske veier, men få var klar over at det fantes andre kule Delta-utgaver også. HF Turbo, for eksempel, som vi ikke kan huske å ha sett noen av den gangen. I dag er den faktisk sjeldnere i Norge enn Integrale, om vi skal tro statistikk på nett.

Det gjenspeiler faktisk inntrykket fra resten av Europa også, der fine HF Turboer ikke er så mye biligere enn en Integrale som man kanskje skulle tro. Skal du gjenskape GTI-følelsen fra 1980-tallet, er det imidlertid den litt mildere HFen du bør gå for. Som for eksempel denne 1990-modellen til 8.500 Euro i tyske Esslingen.

Se annonsen her:

Faksimile: Blocket.se
Faksimile: Blocket.se

Mazda 323 Turbo 4x4

En av de kanskje morsomste konkurrentene var samtidig en av de mest anonyme – og kanskje var det litt derfor den var morsom. For Mazdas moro-versjon av 323, som vi ikke husker om hadde noen offisiell GT-betegnelse eller ikke, var direkte utviklet fra deres rally-bil, og fikk dermed både turbomotor og fulltids firehjulsdrift.

Dens nærmeste konkurrent fra samme land var Toyota Corolla GTI, og den falt ut av de flestes ønskelister fordi den var enda mer anonym enn Mazdaen. Kanskje ufortjent, siden twincam-motoren visstnok skal ha vært mye mer av et fyrverkeri enn man forventet seg i en Corolla, men i denne klassen handlet det tross alt mye om å skape godfølelse.

Les også: 6 MPS – nok et sjeldent Mazda-råskinn som få har hørt om...

Spoilere i flere høyder er eneste utvendige tegn på at det ikke er en vanlig 323. Faksimile: Blocket.se
Spoilere i flere høyder er eneste utvendige tegn på at det ikke er en vanlig 323. Faksimile: Blocket.se

Mazdaens 140 eller 150 hester, litt avhengig av hvilken kilde man vil tro på, bør ha fungert fint i en bil som til tross for firehjulsdriften ikke veide mer enn 1.100 kilo. Tyngre enn mange konkurrenter, men også med et strammere grep om veien, vil vi tro. For vi har aldri kjørt en. Om vi i det hele tatt har sett en på veien i Norge. For dette var som sagt anonyme greier rent visuelt. Det ble litt feil på 1980-tallet.

Men i dag kan det være veldig riktig – om du i det hele tatt finner en. Vi har funnet en 1987-modell i Sverige som virker relativt komplett, om enn litt tæret av tidens tann. Noen har også justert ganske kraftig under panseret, slik at den i dag skal ha borti 250 hester. Det tipper vi sliter på drivverket, men går sikkert å tilbakestille som del av en lett restaurering. Prisen er tross alt ikke verre enn 20.000 svenske kroner…

Se annonsen her:

Faksimile: Mobile.de
Faksimile: Mobile.de

Fiat Ritmo Abarth 130TC

Av disse tre litt glemte, er det denne som i størst grad figurerte som en «outsider» på salgsstatistikkene i Norge den gangen bilene var nye, og som det faktisk fantes en del av. Men det var da – det er kanskje ingen overraskelse at Ritmoen har blitt sjelden å se på veien. For i ærlighetens navn skranglet det ganske friskt i plastikken ganske tidlig på en del av disse bilene.

Men om material- og byggekvaliteten på typisk Ritmo-vis var rimelig vekslende og uforutsigbar, var det like enkelt og korrekt å anta at dette var kjøreglade greier. Italienerne hadde en gudegitt evne til å skape engasjerende spesialversjoner med stor personlighet selv av sine aller mest trauste modeller, og skorpion-logoen fra Abarth-divisjonen skuffet vel aldri – som vi kan huske.

Les også: Sven bygget Fiaten sin slik han tror Abarth ville ha gjort det

Dette var beintøft på 1980-tallet, og er det fremdeles. Faksimile: Mobile.de
Dette var beintøft på 1980-tallet, og er det fremdeles. Faksimile: Mobile.de

Våre egne erfaringer med Ritmo Abarth stammer – dessverre – kun fra passasjersetet, men vi minnes en særegen duft med et hint av uforbrent bensin og et snerrende lydbilde fra forgasserne, som de øvrige GTI-bilene fra den perioden på ingen måte kunne matche. Bilen hadde karaktér. En litt småtrist del av den var den spesielle og flate rattvinkelen, men den var sikkert mulig å bli vant med, også den.

Italienerne har kanskje en mer hengiven følgerskare enn både japanere og tyskere, så det finnes en del biler rundt om som ingen har hatt hjerte til å kaste. Å finne en som fremdeles er ganske hel og grei er dog vanskeligere. En av de bedre vi fant, er denne 1985-modellen med under 100.000 kilometer i Magione, hjemme i Italia. 13.500 euro tyder på at slik tilstand ikke er vanlig lenger i bilens hjemland, heller.

Se annonsen her: