Det startet som et kupp – så begynte ting å gå galt...
Både fornuft og følelser kan bære galt avsted når du kjøper bil.
Bil er alvorlige greier. Som koster alvorlig mye penger. Det er kanskje først og fremst derfor det er så alvorlig, også. For man vil gjerne unngå problemer og bekymringer når man virkelig blar opp de helt store sedlene for noe som man gjerne også trenger å bruke hver dag.
Samtidig – hvor galt kan det egentlig gå, og hvor alvorlig er det dersom det ikke har kostet det hvite ut av øyet?
For en del år siden hadde vi en kollega av den pertentlige sorten. Han drømte om en BMW 3-serie, men syntes ikke det passet helt å kjøpe, ut fra kostnader, bruksmønster, garasjeplass og en haug andre forutsetninger. I stedet valgte han, etter å ha gått MANGE runder med seg selv, å satse på en da ganske ny Fiat Barchetta.
Les også: Disse bileierne er mest fornøyd etter tre år
To år på tå hev
– Galskap selvsagt, men jeg har jo garanti på´n, sa han, mens det skinte gjennom at han likevel var livredd for hva totalregnskapet skulle bli den dagen italieneren var solgt.
I et drøyt år, kanskje to, levde han i det han beskrev som et litt angstbefengt forhold med den takløse, men likevel langtfra troløse lille roadsteren. Han gliste og lo når han fortalte om den, og det virket som at hver kjøretur var en liten fest.
Ikke hørtes det ut som at den påførte ham hverken nødstopp eller andre plager, heller. Og om han fikk bruk for garantien noen gang, det betviles faktisk.
Så bra gikk det, så lenge, at vår mann til slutt byttet italieneren av egen, fri vilje mens den fremdeles var fullt oppegående. Inn på parkeringsplassen foran jobben trillet det i stedet en blank og fin BMW 3-serie. Fremdeles ble ikke et vondt ord sagt om Fiaten – morsom den, sa han, men DETTE var bil slik bil var ment å være.
Og vi ante at hvilepulsen etter dette også var mer tilbake i det området hvor hvilepuls var ment å være…
Les også: Verditapet kan plutselig gjøre drømmebiler oppnåelige
Ikke helt som planlagt
I tiden som fulgte hørte vi aldri noen veldig fargerike historier om BMW-en, eller om opplevelser som fulgte i kjølvannet av det å eie den. Men han var fornøyd. Bilen fungerte akkurat slik som den burde, selvsagt. Det var jo nettopp derfor han ville ha en slik bil.
Tryggheten var tilbake, alt var som det skulle være.
Frem til den dagen bare noen måneder senere, da det hadde vært ubudne gjester i BMWen. Døra var bulket rundt låsen, en rute knust, og dashboard og midtkonsoll skåret i filler og herjet med. En brå overgang for en bil som under sin siste eier ikke hadde vært vant med så mye som et eneste støvkorn på gulvmattene, og et dramatisk skifte for en bileier som ikke hadde sovet så godt på nettene som nettopp etter at BMWen hadde bragt forutsigbarheten tilbake i bilholdet – og livet.
Utenfor egen kontroll
Uansett hvordan man sikrer seg mot uforutsette hendelser, bestemmes kanskje mesteparten av suksessfaktoren i et bilhold av ting som vi ikke har noen som helst innvirkning på selv. Og i takt med at den økonomiske innsatsen – og dermed «alvoret» – avtar når det er snakk om en gammel bruksbil, er det kanskje bare tull å ikke ta en og annen sjanse?
Les også: Apropos fornuft; dieselbil er fremdeles det lureste for mange
Kollegaens overraskende strømlinjeformede erfaringer med Barchettaen fungerte i årene som fulgte som en påminnelse om at det kan være lurt å være fornuftig – men at det ikke er sikkert at det er nødvendig.
Etter at tanken hadde modnet seg gjennom flere år, fikk jeg en dag sjansen til å kjøpe det som alltid hadde fremstått som en drømmebil – så billig at det kunne forsvares å ha den som en «ekstra bruksbil». Bolivar, min trofaste gamle Mercedes 250 D med en halv million kilometer på erfaringskontoen, kunne trenge litt avlastning, tenkte jeg. Og en 1992 Cadillac STS virket som en naturlig sidekick for gammel-taxien.
Et skikkelig Cadillac-kupp...
Slike Cadillacer vokste ikke på trær i Norge, og de var normalt dyre. Denne hadde dog bokstavelig talt vært ute noen vinternetter og bar preg av det i finishen, og takket være et problem med langt fremskreden inkontinens i 4,9-literen under panseret, var annonsert pris lav nok til at jeg ringte.
Jeg hadde håpet på en bytte-deal, men selgeren ville det annerledes: Han hadde kjøpt Cadillacen for å bruke V8-motoren i en Volvo, påsto han, men mistet motet da han åpnet panseret og først da fant ut at motoren satt på tvers, og drev forhjulene. Da den attpåtil lakk som en sil, var det bare for ham å bli kvitt den. Og prisen lot seg til slutt justere dithen at «det umulig kunne være så farlig» for meg å kjøpe den…
Riktignok var deler til slike biler ikke lagervare hvis noe skulle skje, og bilen var moderne nok til at den ikke akkurat var like enkel å skru på som tradisjonelle amerikanere. Men det spilte liten rolle, jeg kan jo uansett ikke skru selv, tenkte jeg.
Leser du setningen sakte, og flere ganger, vil du oppdage at det ligger en form for logikk der. En selvdestruktiv logikk, men dog.
Les også: Cadillac i Norge – her kan du spekulere i grove verditap
"I verste fall 21.000 kroner..."
Den en gang så fasjonable bilen, med en fortid som semi-kjendis i Amcar-miljøet, kom på henger fra Vestlandet, og gikk etter en rask sjekk rett inn på verksted. Merkelig nok var den aldeles rustfri, og det beige skinninteriøret trengte egentlig bare en real rens. En tidligere eier hadde drapert øvre halvdel av den røde bilen i sort folie som nå hadde blitt rimelig frynsete i kantene, så det var egentlig bare å hjelpe bilen med å få ristet av seg restene, før den igjen kunne fremstå som noenlunde grei.
«I verste fall 21.000 kroner» lød dommen fra verkstedet på bytte av toppakninger, og jeg handlet inn det nødvendige.
I trygg forvissning om at bilen skulle være på veien for omtrent halvparten av hva slike biler normalt ble omsatt for den gangen...
Les også: Pristilbud fra verkstedet – selvsagt kan du prute likevel
Til Sverige på delesanking
Høst ble til senhøst, og noen uker senere fikk jeg telefon. Mens de hadde av toppene, hadde verkstedet funnet et stort hull i selve blokka. Teorien var at bilen hadde gått med feil type kjølevæske, som rett og slett hadde tæret hull i aluminiumen. Uansett var det tid for en plan B, som dukket opp i form av en hærverk-skadet bil i Kungsbacka, syd for Göteborg, som jeg fikk plukke alt jeg ønsket av for nok en rund sum penger.
Komplett drivenhet med aksler, automat og motor ble levert på verkstedet, som skrudde løs og slapp det gamle ned, og dyttet det nye opp og skrudde til etter å ha byttet plugger, kabler og alt annet som var lurt å gjøre når man først hadde alt ute. Sommeren etter fikk jeg telefon om at bilen var ferdig, og etter å ha betalt 27.000 kroner hadde jeg en «ekstra bruksbil».
En ekstra bruksbil som straks hadde kostet akkurat det slike biler pleide å koste på den tiden.
Livet med en ekstra bruksbil var glimrende, selv om det i praksis var vanskelig å definere hva som var tilstrekkelig «høytidelig» anledning til å velge Cadillacen fremfor gamle Bolivar. Riktignok fløt den amerikanske «GT-sedanen» gjennom såvel hårnålsvinger som motorvei på så lite som literen per mil i snitt, men den var likevel en lett match for dorske Bolivars dieselbehov på 0,6 liter per mil.
Les også: Amerikaner kan gi billig bilhold – HVIS du kan skru selv...
Moro – men ganske overflødig
STSen var en bruktimportert USA-utgave uten Cadillac-emblemer, og i tillegg til den enorme komforten var det morsomste med den å parkere utenfor butikken, og se hvordan folk forsøkte å gjette seg til hva slags bil det var. Overraskende mange gjettet på «noe italiensk», så Pininfarina hadde tydeligvis gjort jobben bra da han designet den.
Like bra jobb hadde ikke amerikanerne gjort da de konstruerte 4,9-literen, og etter et år eller to var det dags igjen. «Engine overheated, idle engine» meldte den plutselig på vei hjem en vakker sommerkveld, og mens jeg lettere sjokkert skiftet fra servicemeldinger til direkte overvåkning av kjølevannstempen på displayet så jeg i speilet at den slapp ut litt damp. Altså var det tid for å kjøpe et nytt sett toppakninger, maken til de som det aldri hadde blitt bruk for da jeg byttet motoren i stedet et par år tidligere.
Et toppakingsbytte senere var bilen blitt en del dyrere enn slike biler hadde vært omsatt for den gangen jeg kjøpte den, og omtrent dobbelt så dyr som slike biler etterhvert hadde blitt i løpet av den tiden jeg hadde eid den.
Les også: Slik ser du at du har et problem med toppakningen din
I løpet av denne tiden hadde jeg kun kjørt på den rundt 5.000 kilometer til sammen. Dermed passet jeg på mens ting var i orden, og sendte den avgårde til neste eier i Trøndelag for en særdeles sympatisk sum, og lot Bolivar også vandre videre til en student i Telemark, i frykt for at den gamle sliteren også skulle begynne å gå opp i limingen etterhvert.
Trumfkortet – pent kjørt E-klasse...
Mine foreldre hadde kjøpt seg ny bil, og erstatningen for både Cadillacen og Bolivar ble deres velholdte gamle – men likevel to generasjoner nyere – E-klasse. Det virket som en trygg og fornuftig bruksbil å slite på i noen år fremover.
En privatkjørt w211 måtte jo være minst like solid, og en enda mer driftssikker hverdagssliter enn den loslitte gamle w124-taxien hadde vært, tenkte jeg. Og følte meg stolt over å ha funnet tilbake til "fornuft foran følelser".
Det ville trolig uansett ha vært både billigere og mindre frustrerende å beholde Cadillacen, skulle det vise seg. Men det får bli en annen historie…
Les også: Noen "farlige" bruktbiler frister oss likevel over evne...