Når enden ikke er helt god...

Smaken er forskjellig. Men likevel – hva tenkte de på?

Smaken er selvsagt forskjellig. Men noen ganger er det lov å undre seg over hva som egentlig skjedde...
Smaken er selvsagt forskjellig. Men noen ganger er det lov å undre seg over hva som egentlig skjedde...

Smak og behag har vært grunnlag for mang en god og etterhvert ganske vidløftig diskusjon om bil og bildesign gjennom tidene. Uansett hvor ekstreme enkelte ting er, viser de seg å ha en eller annen forsvarer som har sansen for dem.

Men ikke alle. Her er noen av de vi faktisk aldri har hørt noen gjøre noe forsøk på å forsvare i en diskusjon, og felles for dem alle er at det først og fremst er designet på bakparten som fikk folk til å lure på hva "noen" hadde tenkt på.

Men likefullt var det altså noen som fant på både å designe og ta sjansen på å produsere dem en gang i tiden.

Noen kjøpte dem faktisk, også. Men graden av suksess var strengt tatt ganske ujevn…

Les også: Er denne kul eller stygg?

Hva de enn prioriterte da de designet Lotus Europa S1 og S2, så var det i hvertfall ikke god sikt bakover. Det var neppe utseendet, heller.
Hva de enn prioriterte da de designet Lotus Europa S1 og S2, så var det i hvertfall ikke god sikt bakover. Det var neppe utseendet, heller.

1966 - 1975 Lotus Europa

Aerodynamikk kan av og til gi noen spesielle utslag, men de særeste av dem pleier å bli stoppet eller bearbeidet av designere med øye for harmoni, og ikke minst en følelse for hva folk faktisk vil gå med på å kjøpe.

Med den opprinnelige Europa-modellen må de ansvarlige hos Lotus ha gått inn for å teste hvor langt de kunne tøye strikken. Bilens avslutning lignet ikke på noe som helst annet, med en bakdel som sett fra siden virket som et særdeles dårlig kompromiss mellom en coupé- og en shooting brake-profil.

Les også: Omega Lotus – se hva som bor i denne gamle Opelen!

Fra siden syntes det ikke at bilen i bakkant av taket hadde antydning til «halefinner», på samme måte som senere Opel GT og andre sportsbiler. Men midt mellom dem hadde man nesten «fylt opp» et halv-høyt lokk over den midtplasserte motoren.

Sikten bakover ble nok marginalt bedre i 1971. Utseendet var fremdeles en 'acquired taste'. Foto: Netcarshow.com
Sikten bakover ble nok marginalt bedre i 1971. Utseendet var fremdeles en "acquired taste". Foto: Netcarshow.com

Designet ble forandret i 1971, noen år før bilen ble avløst av Lotus Esprit, med litt nedskårne halefinner for at sikten bakover skulle bli bedre. Men det hjalp ikke mye; der hvor første generasjon så ut som en pickup som noen hadde glemt å «grave ut» selve planet på, så de siste årgangene ut som en sportsbil der noen hadde tatt fart og rygget inn i en combicamp.

Les også: Panamera – er den populær fordi den er stygg?

2004 - 2013 Ssangyong Rodius

Det er lenge siden Rodius har vært nevnt i særlig grad. Mange ga seg over for den da den kom, og så kjølnet interessen fort – til tross for at en så rommelig bil med gammel Mercedes-teknikk til en hyggelig pris burde vært høyaktuell for langt flere enn de som kjøpte den.

Mye er blitt sagt om hekkdesignet på Ssangyong Rodius. Lite av det av særlig flatterende karaktér...
Mye er blitt sagt om hekkdesignet på Ssangyong Rodius. Lite av det av særlig flatterende karaktér...

Og det har selvsagt sin årsak. «Ser man bort fra det særegne designet, er den lett å like», skrev en journalist den gangen, og oppsummerte på genialt vis bilens store problem: Om man kan leve med at tran smaker vondt i bytte mot helseeffekten, er det få som orker å leve med en bil de helst ikke vil se på – og helst ikke vil at andre skal se.

Les også: Rexton – dette kan være mye SUV for lite penger

Bilen som kunne få selv en Pontiac Aztek til å se velproporsjonert ut, hadde bare begrenset suksess som grønnskiltet varebil i Norge. Den skal ha bli kåret til «verdens styggeste» i flere omganger, og uansett hvor mye godvilje man la til var det vanskelig å se på bakparten som noe annet enn en «afterthought».

«Utveksten» som løftet taket bakerst så ut som noe som kunne vært starten på en Toppola-camper på en gammel Saab, men som hadde blitt stoppet før den rakk å utvikle seg. Og tragedien var at om man forsøkte å se for seg bilen uten utveksten, ville den uansett ikke ha vært spesielt vakker…

Les også: Broom-Benny var skeptisk til Rodius også da den var ny...

'Baktung' er det første ordet som slår oss når vi ser E10-generasjonen av Datsun Cherry Coupé fra 1970. Vi er litt overrasket over at ikke designerne en eneste gang tenkte samme tanke.
"Baktung" er det første ordet som slår oss når vi ser E10-generasjonen av Datsun Cherry Coupé fra 1970. Vi er litt overrasket over at ikke designerne en eneste gang tenkte samme tanke.

1970 - 1978 Datsun Cherry Coupé

Den tredje som ramler ned i hodet når vi tenker på biler med litt vel særegen bakpart, og der designet på bakparten ikke helt henger sammen med resten, er coupé-utgaven av det som den gang het Datsun Cherry – med diverse tall- og bokstavkoder i tillegg, slik japanerne gjerne hadde.

Bruken av ordet «coupé» i navnet pleier gjerne å antyde at man har prioritert nettopp utseendet litt ekstra, men i dette tilfelle virket det som at bagasjeplass var hovedfokus. For da modellen med tilleggsbetegnelsen 120A i E10-generasjonen kom på markedet, var den kjennetegnet av en halv-høy bakpart uten sideruter, og følgelig en helt begredelig sikt på skrå bakover.

Les også: Her er en Nissan du VIRKELIG kan skremme naboen med!

Rundt midten av 1970-tallet kom F-II-generasjonen og tok over. Coupeen var fremdeles rar – men på en ny måte.
Rundt midten av 1970-tallet kom F-II-generasjonen og tok over. Coupeen var fremdeles rar – men på en ny måte.

Det virket som om det hadde vært full krig mellom de designerne som ville ha en stasjonsvogn og de som ville ha en sedan, og at ingen hadde vunnet kampen. Rett bakfra var også designet ganske uinspirert, med et par runde, store baklys og et løftehåndtak på hatchback-luken som så ut til komme rett fra en butikk for camping-utstyr.

Vi kan faktisk ikke huske å ha sett noen slike på veiene tilbake på 1970-tallet, men det dukket opp en del av etterfølgeren, den såkalte F-II-generasjonen – som oppsiktsvekkende nok var enda rarere å se på. Nå hadde bakluken blitt trukket ned over sidene slik at også bakruten kunne bli større, og sidesikten bedre – men ikke så mye at det hjalp skikkelig. Fremdels var baken høy og tung å se på, og i hekken stjal enda større, sekskantede baklys hele oppmerksomheten.

Les også: Nissan Gripz – er dette stygt eller råtøft?

Hvilke er dine "favoritter"? Si din mening i kommentarfeltet!