Japanerne har stått bak mange fantastiske sportsbiler. Her er Topp 5-listen. 
Japanerne har stått bak mange fantastiske sportsbiler. Her er Topp 5-listen. 

Topp 5: De beste sportsbilene fra Japan

Lordens lister: Fra James Bond – til morobilen du har råd til.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Landet med den stigende solen har levert mange hyggelige sportsbiler opp gjennom årene. Men å lage en Topp 5-liste er vanskelig. For hvilke biler skal man ta med, og hvilke skal man utelate?

Datsun 240Z må jo være et naturlig valg tenkte jeg, og plasserte den på listen umiddelbart. Men etterhvert som tankeprosessen gikk frem, skled bilen sakte men sikkert ut av listen. Det samme skjedde med mange andre biler. Spesielt gikk dette utover Nissans produkter, så jeg får bare beklage til alle Nissan-fans der ute.

Nå er jo dette en totalt personlig og subjektiv liste, så hvis du har din egen Topp 5-liste, er den selvsagt like "korrekt" og "riktig" som min liste. Har du dine egne favoritter, som du mener jeg ikke burde oversett, er det bare å føre dem opp i kommentarfeltet under.

Her er min favoritt-liste over japanske sportsbiler:

Tidenes morsomste sportsbil? Mange entusiaster mener det. 
Tidenes morsomste sportsbil? Mange entusiaster mener det. 

1. Mazda MX-5

Noen ganger handler det ikke om å finne på noe nytt, men om å gjenskape magien fra det som folk ble glade i da de var unge. Den siste «Star Wars»-filmen er et godt eksempel. Regissøren pakket inn så mye som mulig av det folk hadde elsket fra den første filmen i 1977, og resultatet ble en braksuksess. Det samme gjorde Mazda, da de introduserte sin lille sportsbil MX-5 på Chicago Auto Show i 1989.

På 60- og 70-tallet hadde den britiske, åpne sportsbilen vært særdeles populær. Merker som MG, Lotus, Triumph og mange andre leverte svært kjøreglade biler, til en hyggelig pris. Men kvaliteten var imidlertid på høyde med nigerianske flysimulatorer, og på 80-tallet var den klassiske roadsteren så og si historie.

Men Mazda mente det var et marked. Dermed lagde de en liten og kompakt bil. Jo mindre vekt, jo morsommere er jo en bil å kjøre, og jo mindre fysiske mål, jo lettere er den å plassere på trange veier. Med en vekt på rundt tonnet, så holdt de 118 hestene fra 1,6-liters motoren i massevis. I tillegg fikk kundene en superpresis styring med masse feedback til sjåføren, en tight manuell 5-trinns kasse, bakhjulstrekk og gode bremser.

Resultatet ble magisk kjøreglede, og bilen ble hyllet av alle og enhver i motorbransjen. Mazda MX-5 beviste nemlig at man ikke trenger å kjøre i 250 km/t ned Autobahn for å ha det gøy, det er mye morsommere å kjøre aktivt på svingete Vestlandsveier, i lovlige hastigheter.

Suksessen ble enorm, og fra 1989 til 1997 solgte man over 400.000 eksemplarer av den første generasjonen. I dag er man på den fjerde generasjonen, og alle har vært helt fantastiske å kjøre.

Men ikke stol på meg, her er hva Jeremy Clarkson sa om MX-5 etter å ha prøvekjørt en ny utgave i 2009:

– MX-5 er perfekt. Ingenting gir deg mer valuta for pengene. Ingenting vil gi deg så mye glede. Den eneste grunnen til at jeg gir den maksscore på fem stjerner, er fordi jeg ikke kan gi den 14 stjerner.

Toyota 2000 GT er blitt en legende på linje med mange italienske sportsbiler. 
Toyota 2000 GT er blitt en legende på linje med mange italienske sportsbiler.  Foto: Darin Schnabel ©2013 Courtesy o

2. Toyota 2000 GT

Hvis man mener at en bil er best fordi den er verdt mest, så er Toyota 2000 GT utvilsomt tidenes japanske bil. Den sjeldne sportsbilen ble bare laget i 351 eksemplarer fra 1967 til 1970, etter først å ha blitt vist på Tokyo Motor Show høsten 1965.

For samlere med ubegrensete midler, er 2000 GT ansett som den eneste japanske bilen med virkelig samlerverdi, og biler har blitt solgt for over 10 millioner kroner. Hva er så grunnen til dens ikonstatus?

Det viktigste er kanskje at bilen oppfyller alle krav til en ordentlig sportsbil fra 60-tallet. Lekre linjer, frontmontert sekser på 150 hk, bakhjulstrekk og en dyr nypris (den kostet mer enn sine rivaler fra Porsche og Jaguar da den var ny).

Du tror det neppe når du får høre prislappen

I tillegg fikk den en ikonisk rolle på filmlerretet i James Bond-filmen «You only live twice». Der var den riktignok en cabriolet, noe den ikke var ellers. Men Sean Connery var såpass mye høyere enn den vanlige gjennomsnittsjapaneren, at man kappet taket av to biler for filminnspillingen.

Multi-talent-produsenten Yamaha (som lager alt fra førsteklasses motorsykler og snøscootere, til påhengsmotorer og musikkinstrumenter), sto for mye av utviklingen av bilen, og ga Toyota-motoren sårt tiltrengt karakter. Selve monteringen av bilen ble også gjort av Yamaha.

Honda NSX ble ikonisk fra dag en.
Honda NSX ble ikonisk fra dag en.

3. Honda NSX

Når det gjelder legendestatus er det umulig å overgå Honda NSX blant de japanske bilene. Det japanske konsernet var i sterk medvind på 80-tallet, og var blant annet det første utenlandske merket som lagde sin egen fabrikk i USA. Da man så kunngjorde at man ville lage en superbil, fulgte verden spent med. 80-tallets eksotiske biler holdt gjerne en laber byggekvalitet, og Ferrari 328 var ikke akkurat et navn synonymt med feilfri bilhold.

Honda hadde imidlertid rykte på seg for bunnsolid kvalitet, og således ble NSX gjerne regnet som den første brukervennlige superbil, da den debuterte på Chicago-utstillingen i 1989. Honda hadde utviklet bilen grundig, og NSX var den første sportsbil med en semi-monocoque i aluminium (som sparte 200 kg). Det samme materialet fantes i hjulopphenget hvor man sparte ytterligere 20 kg, noe som gjorde underverker med kjøreegenskapene.

Bilen hadde en 3-liters V6 med Hondas VTEC-teknologi, med rødmerking på hylende 8.000 omdreininger. Med 274 hk, avansert teknologi og aerodynamikk, samt et forbløffende design, var NSX bilen å ha i 1990. Konkurrenten Ferrari 328 hadde i mellomtiden blitt til 348, som på alle måter satte bunnstandarden for merket. Selv den nye presidenten for Ferrari, Luca di Montezemolo sa klart fra at bilen var en drittbil da han tiltrådte stillingen i 1991 (Han beskriver 348 i intervjuer som "horrible") Montezemolo mente Ferrari måtte ta lærdom av NSX. Det var faktisk mulig å bygge en solid superbil.

Således satte NSX spor etter seg, som ingen hadde forutsett. At bilen raskt mistet nyhetsverdien, og mot slutten av sin levetid var uinteressant for kjøpere flest, er en helt annen historie. Man kan uansett ikke nekte for de bølger som bilen skapte da den kom, og at en viss Ayrton Senna tok noen runder i den for å hjelpe til med å fintune kjøreegenskapene, sementerte legendestatusen.

Liker du å trimme biler, så er denne type Supra bilen for deg. 
Liker du å trimme biler, så er denne type Supra bilen for deg. 

4. Toyota Supra

Fra 1978 til 2002 var det mange Toyota Supra-modeller, men her tenker jeg spesifikt på ungdommens favoritt: 1992-2002 utgaven, som ble udødeliggjort i filmen «The Fast and the Furious»(2001).

Da bilen kom på markedet i 1993, var den råeste utgaven en twin-turbo versjon på 280 hk for hjemmemarkedet, men som med litt fintuning hadde 324 hk på eksportmarkedet. Det var ganske seriøse tall, og gjorde at bilen klarte 0-100 på under 5 sekunder.

Men det var egentlig ikke så mye som tilsa at bilen skulle bli en legende da den var ny. Den gjorde det bra i samtidens sammenligningstester, men Supra var aldri i nærheten av den hypen som Honda NSX skapte. Det var da også en bil med langt mer avansert teknologi, mens Supra egentlig hadde lite nytt å by på. Litt gammelmodig design, en robust plattform og velkjent Toyota-kvalitet.

Det siste er imidlertid svaret på hvorfor bilen er blitt en legende. Da bilen ble noen år gammel havnet den på bruktmarkedet, og trimmingsglade ungdommer oppdaget snart at 2JZ-GTE motoren og drivverket tålte mer juling enn noen annen bil.

Motoren takler fint 500-600 hk uten at man trenger å røre en eneste del på innsiden av den, og det er de som har kjørt Gatebil og lignende med 800 hk, med original girkasse og bakaksel. Prøv det med en hvilken som helst annen bil med rundt 300 hk i original effekt.

Rekordsalg kan gi lange ventelister på Tesla

Kort fortalt er 90-tallets Toyota Supra sannsynligvis den mest overdimensjonerte sportsbil noensinne laget, og den eneste ikke-amerikanske bil som hardcore-dragracingfolket med amerikansk muskelbil respekterer. Det sier egentlig alt.

Lexus LFA er sint, både design og lydmessig. 
Lexus LFA er sint, både design og lydmessig.  Foto: DREW PHILLIPS

5. Lexus LFA

De fire første på min liste var enkle å plassere, men den femte og siste bilen er verre. Datsun 240Z ble jo et ikon, og resulterte også i senere godbiter som Nissan 300ZX (90-talls utgaven), samt 350Z og 370Z. Nissan har også sine ikoniske Skyline (R32, R33 og R34 er jo alle råheftige), for ikke å snakke om GT-R som gjør det meste bedre enn de fleste andre.

Men selv om alle disse er raske og effektive, så får ingen av dem pulsen din til å stige på tomgang. Det samme kan ikke sies om Lexus LFA. Her trenger man ikke engang å kjøre bilen for å få frysninger. For det første er designet mye råere enn de førstnevnte bilene, men når man så setter seg inn og starter den, kommer ståpelsen for fullt.

Under panseret ligger nemlig en 4,8-liters V10 på 560 hk, med rødmerking på 9.000 omdreininger. Med en illsint motorlyd, som ligger nærmere en Formel 1-bil enn noe annet. Starter man opp bilen, kan man få den fra tomgang til 9.000 omdreininger på 0,6 sekunder. Det er så kjapt at en vanlig analog turteller ikke klarer å henge med. Derfor har bilen digitale instrumenter. Yamaha kan mer enn de fleste om turtall, og de utviklet motoren i samarbeid med Toyota.

Folk såpass forskjellige som Jeremy Clarkson og Chris Harris uttalte at Lexus LFA var den beste bil de hadde kjørt, og den satte ekstremt gode rundetider på alle racerbaner den ble kjørt på. Nå vil nok Nissan GT-R fans påpeke at bilen koster seks ganger mer enn en GT-R, men snakker man superbil, så er ikke dette med valuta for pengene så viktig. Kun 500 biler ble bygget fra 2010 til 2012, noe som ytterligere understreker bilens eksklusive natur.

Elbil vil koste dem dyrt