1973 Audi 80 S: Julegaven min far aldri fikk
Å være nostalgisk er lov. Men kanskje ikke på andres vegne.
Mine foreldre har etter hvert hatt en del biler, selv om de ikke har byttet unødig ofte. Ikke prangende, men helt greie biler – enkelte faktisk med en viss grad av entusiast-faktor.
Men det er én forholdsvis anonym bil som min far snakker om med spesiell innlevelse. Ikke skjønner jeg helt hvorfor, jeg husker den bare så vidt. Men den etterfulgte en Volkswagen Boble, og jeg kan tenke meg at økningen i standard og prestasjoner var særdeles merkbar den gangen.
Drømte om Amazon og Fiat
På 60-tallet, før min tilkomst, hadde min far drømt om Amazon og Fiat. Amazonen var for dyr, Fiaten var luksuriøs og fristende, men ei heller den var mulig å realisere. Dermed ble den gamle Transporteren fra slutten av 50-tallet byttet inn i en ny Boble i 1965, har jeg latt meg fortelle.
Les også: Aadnes Audi 90 viste veien ut av totakt-bakevja...
Bobla har jeg bare vage minner av at jeg krabbet frem og tilbake over bakseteryggen på. Det var en slags ”grop” helt bakerst der en toåring fikk plass hvis han krøp sammen i en ball, og gjennom bakvinduet kunne man se opp på stjernene.
Noen stjerner var ikke å se den januar-ettermiddagen i 1973, da Bobla skulle byttes ut.
"Mannen som kom inn fra kulden..."
Det var snøføyk og mørkt ute da en vilt fremmed kar dukket opp på tunet med en bil som jeg verken hadde sett maken til eller hørt noe om, som mor og far ble sendt av gårde med for å prøvekjøre. Og den vilt fremmede karen ble sittende inne ved kjøkkenbordet for å passe på meg til de var tilbake. Begivenheten var ikke varslet på forhånd, det var ikke tid til særlig forklaringer, og plutselig satt vi altså der og stirret ut av det mørke kjøkkenvinduet. Den fremmede mannen og jeg.
Og han satt og fingret med nøklene til vår Boble. Det likte jeg dårlig.
Mor og far kom tilbake, ga uttrykk for at de var veldig fornøyde, og ønsket mannen god tur hjem. Og da han satte seg i Bobla og dro skjønte jeg at her hadde det skjedd ting som jeg ikke var blitt involvert i. Vi hadde rett og slett kjøpt ny bil, og bilforhandleren hadde levert på døren.
Ekstraservice anno 1973
Slikt kunne man tydeligvis oppleve i 1973 – i hvertfall om man kjøpte et litt marginalt merke som Audi, av en forhandler som ikke hadde vært i bransjen så lenge, og tydeligvis la litt jobb i å bygge opp en image der ”ekstraservice” var et nøkkelord.
Bilforhandleren byttet for øvrig merke til Toyota like etter, og slo seg etterhvert stort opp på det. Av en eller annen grunn hadde leveringen av vår gamle Audi også bitt seg fast i minnet hos ham, kunne han fortelle da jeg intervjuet ham over 30 år senere.
Les også: Audis imponerende snuoperasjon - fra raring til luksusbil
Senere fant jeg Volvo 140-brosjyrer i en avisstabel på stuebordet. Ingen andre merker. Prisene som en selger hadde skrevet på brosjyren hadde tydeligvis igjen blitt for høye, og Audien valgt som en "outsider" - muligens uten den helt store entusiasmen.
Ble et familiemedlem
Etter den litt famlende starten ble vi imidlertid gode venner, Audien og resten av familien. Og far, i særdeleshet. Jeg syntes vi møtte mange biler som var mye finere ute i trafikken, men det var ikke mange biler som far kunne tenke seg å bytte i, pleide han å understreke. Og i hvertfall ikke noe med bakhjulstrekk...
Ikke ville han bytte med naboen heller, som fikk sin bil levert på samme måte omtrent samtidig. Fra samme forhandler.
De var nesten like. Naboens var rød med sort interiør, vår var mørk grønn med beige interiør. Kjøpt samtidig, visstnok fikk min far velge først siden han hadde kommet inn i butikken først. Og det var én viktig forskjell:
Vår mørkegrønne var en Audi 80 S, naboens var en Audi 80.
Mye trøst i én fattig bokstav...
– Han har ikke S´en. Det er en mindre motor i den enn i vår, sa far alltid, og understreket at den lille bokstaven utgjorde et hav av forskjell i prestasjoner og kjøreglede.
Kanskje gjorde den det, kanskje var det innbilning. Jeg har aldri fått forsket særlig om temaet, tidlig 70-talls Audi 80 er ikke den bilen det ligger mest opplysninger om på internett. Men alt tyder på at vår hadde 75 hester, mot naboens 60.
Les også: Her er julegavene du IKKE ønsker deg til bilen din!
Vår grønne "S" var et trofast familiemedlem frem til 1978, da en ett år gammel og knapt innkjørt Audi 100 LS dukket opp til spottpris på Lillestrøm grunnet en ikke helt planlagt familieforøkelse. Min far kastet seg rundt for å realisere drømmen. Det var en langt flottere bil, men i ettertid er det likevel den gamle 80en som han snakker varmest om.
Liten og lett - for å ruste
Den hadde på de fem årene vi hadde den vist en imponerende evne til å ruste, og to av mine eldre søskenbarn kjøpte restene og brukte den som førstebil frem til begynnelsen av 1980-tallet. Jeg tror faktisk ikke den ble veldig mye eldre enn 10 år før det var game over, og den ble solgt langt unna. Uansett fikk vi aldri med oss nøyaktig hvor og når den fikk sin siste olje.
I de 30+ årene som har gått har altså den gamle 80 S´en blitt nevnt både titt og ofte.
Og i takt med at min far har blitt stadig mer interessert i mine veteranbiler, har tanken på å finne maken til hans gamle favorittbil våknet i hodet mitt. Men det har aldri blitt til noe konkret. Det var visst ikke bare vårt eksemplar som rustet opp, så å finne korrekt årsmodell i korrekte farger og med den korrekte S´en på baklokket har vist seg håpløst – til og med i Tyskland.
Sjelden sjanse i Trøndelag
Det nærmeste jeg kom var for noen år siden, da jeg en periode kjørte en Audi A4 som bruksbil, og var medlem i VW Audi-klubben for å stå best mulig rustet mot de onde kreftene som kan bo i en gammel TDI-bil, og kaste seg over eieren når han minst venter det. En kveld jeg satt og gjorde meg klokere på klubbens nettforum dukket det opp et bilde av korrekt type og årsmodell – og selv om den var helt nedrimet virket det som at det var korrekt farge, også.
Bakgrunnen var tilsynelatende tragisk, i hvertfall fra en bilnerds synspunkt: Bilen var nemlig fotografert på en bilskrot et sted i Trøndelag, der den var blitt innlevert i kjørbar stand av en eller annen som bare ville bli kvitt den.
Det avstedkom selvsagt en strøm av bekymrede meldinger på nevnte nettforum, fra klubbmedlemmer som mente at den sjeldne bilen for enhver pris måtte reddes. Det ble diskutert hvorvidt det i det hele tatt var mulig, lovlig og gjennomførbart å få kjøpt ut bilen ved å betale inn vrakpanten på nytt.
Les også: Seat Leon - kan det være en passende julegave til kona?
Det er langt fra Indre Østfold til Trøndelag. Spesielt på vintertid, når man verken har transporthenger, tid eller strengt tatt penger å kjøpe bil for. Og når man dessuten ikke aner noe om tilstanden på det man eventuelt skal reise over 50 mil for å hente. Men jeg været at dette kunne være den eneste sjansen, og gjorde noen fattige forberedelser før tråden på nettforumet ebbet ut, min egen A4 ble solgt og klubbmedlemskapet avsluttet.
Det ble intet restaureringsobjekt i julegave til min far den gangen. Og jeg fant det best å unnlate å nevne noe om det.
Av og til er minnene å foretrekke
Hvordan det gikk med bilen på skroten i Trøndelag aner jeg ikke, men jeg håper at noen i lokalområdet klarte å få kjøpt den ut. De bilene er blant de mest sjeldne 1970-tallsbilene i dag, og den fortjente helt klart en ny sjanse.
Jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg ramlet av lasset. Men en medvirkende årsak kan også ha vært min egen erfaring fra noen år tidligere – da jeg kom over nøyaktig maken til min egen ungdomsbil, en annen Audi, og kjøpte den for å berge den siden den var i usedvanlig god stand:
Da bilen var hjemme viste det seg at det likevel ikke ble helt det samme. Antagelig savnet jeg ungdommen mer enn jeg savnet selve bilen, ble min litt såre konklusjon.
Det var ikke hyggelig å innse akkurat dét, men jeg kom meg over det til slutt. Men å påføre sin egen far en slik smekk av nostalgiens bakside i en alder av nesten 80 år ville vært i overkant hjerteløst...