Du fikk ikke mange bedre biler for 47.000 kroner

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om 1979-utgaven av Mazda 323.

Gjennom hele 1970-tallet var Mazda et stort og viktig bilmerke i Norge. De hadde stort sett en modell eller to på listen over de mest solgte bilene hvert eneste år, og da en ny generasjon av lille 323 ble lansert i 1977, ble også denne modellen raskt veldig populær. Ja, faktisk så mye at den gikk helt til topps blant kombimodeller i sin klasse.

Mer europeisk

Suksessen skyldtes ikke at Mazda 323 i 1977-utgave var spesielt avansert eller moderne, snarere tvert imot. Bilen fulgte god, gammel oppskrift med motoren foran og drift på bakhjulene, men den hadde fordeler som delt bakseterygg, pusser/spyler på bakruten, bra med plass – og priser som ga mye bil for pengene.

I sum ble det nok til at mange fant den attraktiv. I min test i Alle Menn nr. 6 i 1979 slo jeg da også fast at «Konklusjonen kan ikke bli stort annet enn at for 47.000 kroner finnes det ikke mange bedre alternativer.»

Noe jeg tror hjalp 323 litt på veien mot gode salgstall, var at bilen hadde et mer europeisk design enn en del andre japanske småbiler på denne tiden.

En gang var de Norges mest solgte bilmerke

Småbil er småbil

«Om du ikke visste det, kunne du ikke ved første øyekast si at denne bilen var japansk. Amerikanske frierier er den også helt renset for – man kunne kort sagt gjerne tro at den var tegnet i England eller Tyskland... Også innvendig er det lite som bringer tanken direkte i retning av Japan. Det måtte i så fall mest være forsetene, som har den typisk japanske høye ryggen med nakkestøtter som en direkte forlengelse,» skrev jeg videre.

Setene syntes jeg ellers så litt spinkle ut, men ikke desto mindre satt jeg bra, og fikk rimelig god støtte der den trengtes mest. Sitteputen var litt kort, men «småbil er småbil. Kompromissene ved bilproduksjon kommer her bedre til syne enn i større modeller, og forlenget pute ville gitt et større sete alt i alt – noe måtte det ha gått ut over,» mente jeg.

Bedre saker under hekken

Førerplassen hadde jeg mye godt å si om, også utover et bra sete. Men kjørestilling er mer enn bare sete. Til en god kjørestilling hører det også å ha alt man trenger av brytere, hendler og andre betjeningsorganer innenfor bekvem rekkevidde. Her overoppfylte Mazda 323 kravene med margin. Instrumenteringen var enkel, bare det mest nødvendige, men dette var til gjengjeld løst på beste måte.

Med beskjedne ytre mål og et glimrende girskift opplevde jeg Mazda 323 som en svært lettkjørt bil. Også kjøreegenskapene var bra: «ikke minst, selvfølgelig, fordi denne modellen har fått atskillig bedre saker under hekken enn bladfjærer. Hva dette blant annet forårsaker, er at den har en helt annen oppførsel på vinterføre enn enkelte andre av konsernets modeller hittil.

Ingen ulv i trafikken

Selv om den er lett bak, og dermed kan bli noe vimsete med hekken på dårlig eller glatt vei, er det vanskelig å merke noen forskjell i oppførsel på denne og europeiske konkurrenter som har samme konvensjonelle løsning av plasseringen av motor og drivhjul. Den tar seg kort sagt bra frem, og det skal en hel del til før den virkelig slipper for godt der bak,» fortalte jeg mine lesere.

I min testbil satt det en 1,3 liters 4-sylindret rekkemotor som på sitt beste leverte 60 hk. Den kraftkilden imponerte tydeligvis ikke testkjøreren: «Noen ulv i trafikken er 323 ikke. Motorstyrken forteller også klart nok hva man kan vente seg, og det er ikke noe som helst utover det jevne gjennomsnitt. Tilstrekkelig, bevares – det er fortsatt ikke lov å kjøre mer enn i høyst 90 km/t her i landet – men det er ingen ulempe å ha litt ekstra på lager.

For lesernes informasjon er dette lille ekstra også på markedet når dette leses – nemlig i den nye 323 Sport som har merkbart flere hester å fare med,» sto det videre.

Hjulkassene stjal plass

Et særtrekk ved testbilen var det ellers at den ikke hadde mye å by på av alle de ekstra utstyrsdetaljene som japanske biler den gangen var så kjent for. Viktigere til fordel for bilen var det at den hadde fått delt bakseterygg, som gjorde kombiløsningen enda mer anvendelig. Pusser og spyler på bakruten ga jeg også ekstra pluss for: «Heller slike ting enn all verdens kartleserlamper og båndspillere.»

Jeg noterte ellers at bilen i praksis virket større enn den så ut til, blant annet med et bra baksete. Det siste riktig nok betinget av at man begrenset seg til å ha to sittende der, siden hjulkassene stjal mye plass på begge sider.

Mye motorstøy

Alt i alt ble karakteren positiv: «323 er en både snerten og lettkjørt bil, og prislappen er i dagens situasjon høyst godtagbar. Bilen virker kanskje noe stiv, men ikke mer enn at også komforten på lange turer er stort sett i behold.

Den kanskje viktigste innvendingen er motorstøyen, som slipper inn i avgjort sterkere grad enn man bør kunne vente.

Men ingen er perfekt – det er klare begrensninger på hva man kan få pakket inn i en bil i dag til 47.000 kroner.»

Mazda 323 – noen tall:

Motor: 1,3 liter, 4 sylindre i rekke, vannavkjølt. 60 hk. Maks dreiemoment 93,2 Nm ved 3.500 omdreininger

Drivverk: Bakhjulsdrift. Manuell 4-trinns girkasse.

Lengde x bredde x høyde: 3,84 x 1,61 x 1,38 m

Akselavstand: 2,32 m

Bakkeklaring: 160 mm

Egenvekt: 823 kg

Tillatt totalvekt: 1.300 kg

Akselerasjon, 0-100 km/t: 16 sekunder

Toppfart: Ca. 145 km/t

Bensinforbruk, blandet kjøring: 0,98 l/mil

Pris: Ca. 47.000 kroner.

En gang var denne lille tassen en av Norges mest solgte

Video: Legendarisk Mazda, 25 eksemplarer kommer til Norge