Slik så en ekte folkebil ut i 1985
Nissan kom med helt ny Bluebird, den ble en suksess.
Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.
Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om 1985-utgaven av Nissan Bluebird, en modell som var svært populær i Norge.
Det som nesten var litt merkelig, var at Bluebird så sent som i 1985 bare ble tilbudt som sedan eller stasjonsvogn. Den stadig mer etterspurte kombiløsningen med stor bakluke og nedfellbare bakseter ventet Nissan litt med – men bare litt; den dukket opp i femdørs utgave allerede for modellåret 1986.
At bilen ble tilgjengelig som kombikupé fikk en god mottakelse i det norske markedet, der Nissan på den tiden var et av de større bilmerkene.
Datsun 200 L Laurel var mye bil for 42.000
M3 og Cosworth
Året 1986 ga ellers rekordhøyt personbilsalg i Norge, en rekord som først ble slått i fjor. At Bergen startet dette året med å åpne Europas første bompengering 2. januar, var blant de begivenhetene bilfolket virkelig la merke til.
Andre bilrelaterte hendelser var åpningen av Svartistunnelen, som var Nord-Europas til da lengste veitunnel, og at sprelske modellnyheter som BMW M3 og Ford Sierra RS Cosworth ble lansert.
Skeptikere gjort til skamme
Men tilbake til 1985 og Nissan Bluebird sedan, som jeg testet for Vi Menn tidlig på året, med et gjennomgående positivt resultat. Bilen var en av de første Bluebird-årgangene som hadde skiftet ut den tradisjonelle bakhjulsdriften med forhjulsdrift, noe som ikke minst hjalp godt på innvendig plass.
For norske bilkjøpere var modellnavnet Bluebird velkjent. Datsun-modeller med dette navnet hadde vært importert hit siden de aller første bilene kom i 1960. Da var Norge også først i Europa med å ta inn disse litt sære japanske bilene, som slett ikke alle hadde like stor tro på...
Men skeptikerne ble, som kjent, gjort til skamme – og Datsun, senere kjent som Nissan – ble et både akseptert og anerkjent bilmerke her i landet, periodevis med høy markedsandel.
Mye for pengene
Det var derfor ingen tilfeldighet at Nissan Bluebird 1985 fikk hyggelig omtale i Vi Menn. I innledningen til min test i nr. 12 i 1985 fastslo jeg at «Det er en fullstendig ny bil fra innerst til ytterst; en lun og harmonisk mellomklassebil med en rekke gode egenskaper. Med tanke på hvor bra forgjengeren var, er dermed utgangspunktet det beste.»
At bilen bare ble tilbudt i to varianter var etter min mening temmelig uvanlig. Kjøpere måtte velge mellom 4-dørs sedan 1,8 GL eller 5-dørs stasjonsvogn 2,0 GL. «Både med hensyn til motor og utstyr må du med andre ord ta det du får,» skrev jeg. Litt spesielt her, var det at stasjonsvognen som ble tilbudt hørte til forrige generasjon - U11-serien, som var første Bluebird med forhjulsdrift, og som ble lansert i 1983.
Av T12/T72-generasjonen som kom i 1985, var ikke stasjonsvogn inkludert, men det var derimot 5-dørs kombikupé (hatchback) som kom på markedet året etter.
Til gjengjeld var prisen for nye Bluebird sedan uendret fra forgjengeren. Dette betydde at testbilen kostet kr. 108.950,- tidlig i 1985. For stasjonsvognen var prisen ca. 122.000 kroner, og for begges del var dette mye bil for pengene.
Ungene ble bilsyke - og taxisjåførene nektet å kjøpe den
Nok til å kompensere
Utstyrsmessig fant jeg nye Bluebird litt mindre overdådig enn tidligere modeller, og ikke alt var på stell: «Forbausende, likevel at man har valgt å sløyfe innvendig justering av de utvendige speilene – og synd at man ikke har funnet plass til oppvarmede forseter,» skrev jeg blant annet, men roste for flere andre detaljer. «Til gjengjeld får du utstyrsfordeler som teller på andre måter: Servostyring er standard. Det samme gjelder innvendig åpning av tank- og bagasjeromslokk/bakluke, spyler/viskeranlegg på hovedlyktene (på stasjonsvognen også på bakruten), justerbart ratt, høyde- og korsryggjustering på førersetet og tåkebaklys.
Ikke verst, og servostyringen er egentlig alene nok til å kompensere for det vi savner.»
Noe vei/dekkstøy
Interiøret i Bluebird fant jeg lunt og trivelig, ikke minst takket være stofftrukne dørsider og stoff taktrekk.
En av de store fordelene med overgangen til forhjulsdrift, var at plassen i baksetet var blitt mye bedre. Gode seter ga pluss til komforten, og her var det mer som bidro: «På den «lune» siden hører også støyisolasjon og varmekapasitet hjemme. Lavt innvendig støynivå under kjøring er viktig, og både sedan og stasjonsvogn presterer på dette punkt svært respektable resultater. Motorstøy høres bare under god akselerasjon; i høygir med normale marsjhastigheter er det tyst, bortsett fra noe vei/dekkstøy.
Varmeanlegget har meget god kapasitet, og luftstrømmene lar seg stort sett også lett dirigere dit man ønsker dem.»
Stakkars de som måtte sitte i baksetet her
Forbløffende sporsikker
Generelt mente jeg at Bluebird hadde gode egenskaper for lengre turer, med uavhengige oppheng både foran og bak, og med «den gode kjørekomforten som følger av velavstemt fjæring/demping.»
Etter å ha testet bilen utelukkende på piggdekk, var grunnlaget for beskjedent til å mene mye om veigrep og retningsstabilitet, fortalte jeg, men la til at «vi kan i alle fall konstatere at Bluebird sedan oppførte seg helt eksemplarisk på Uniroyal rallye MSE Plus.
At bilen tok seg glimrende frem også under mer kronglete norske vinterforhold, er én ting. Der bidrar den nye forhjulsdriften i alle fall sterkt. Noe annet er at den var forbløffende sporsikker også på dårlig føre – det var bare sjelden nødvendig med kurskorrigeringer.»
Krever høyoktan
På førerplass savnet jeg belyste vippebrytere, noe jeg mente burde være «en selvfølge på alle biler i dag – men forbausende få har det.» Ellers var det bare fryd og gammen, med godkjente karakterer til både sikt, instrumentering og plassering av forskjellige betjeningsorganer.
Hvordan sto det så til på motorsiden? Jo, både sedan og stasjonsvogn hadde nyheter å vise til her, henholdsvis 1,8 liter med 90 hk og 2,0 liter med 105 hk.
«I begge tilfeller virker dette tilstrekkelig, ikke minst fordi trekkraften også er god. Akselerasjonsevnen ligger ikke tilbake for konkurrentene, og det er fleksibilitet nok til å dra lavt på høygir og komme seg opp igjen uten rykking og protester. Elektronisk tenning er standard, og det kreves høyoktan bensin,» kunne jeg fortelle.
Litt fakta
Ellers nevner jeg fra 1985-testen at Bluebird sedan faktisk hadde så god nyttelast som 565 kg, og et meget bra bagasjerom. Bensinforbruket lå også innenfor det høyst akseptable – og legg merke til at denne 1985-modellen klarte seg med hovedservice hver 20.000 kilometer.
Noen tall om Nissan Bluebird 1,8 GL sedan 1985:
Motor: 4-sylindret, vannavkjølt, slagvolum 1.809 cc. Overliggende kamaksel, elektronisk tenning, 90 hk.
Drivverk: Forhjulsdrift, 5-trinns manuell girkasse
Bremser: Ventilerte skiver foran, tromler bak. Servoforsterket
Lengde x bredde x høyde: 4,36 x 1,69 x 1,40 m
Akselavstand: 2,55 m
Bakkeklaring, ubelastet: 185 mm
Egenvekt: 1.110 kg
Tillatt totalvekt: 1.675 kg
Akselerasjon, 0-100 km/t: Ca. 11,5 sek.
Topphastighet: 170 km/t
Bensinforbruk, bykjøring/ 90 km/t: 0,91/0,64 l/mil
Oktan: 97
Pris: Ca. 108.950 kroner.
I løpet av 1980-årene ble det solgt ganske mange Nissan Bluebird her i landet. Bilen var kjent for god driftssikkerhet og få problemer, men også for å være noe utsatt for rust. Det siste kan nok være en viktig årsak til at slike biler er svært sjeldent å se nå.
Kjørte jorden rundt ved Ekvator fire ganger - så kåret vi en vinner
Video: Denne krasjtesten stoppet produksjonen av bilen