Bitte liten – men her var det faktisk plass til dobbelseng

ekFrank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om en Fiat Panda fra 1983 – en liten italiensk sjarmør som ble en kjempesuksess.

I bilindustrien har Fiat lenge vært kjent som en av de flinkeste i klassen på småbiler. I denne kategorien har fabrikken mange suksesser å vise tilbake til, som for eksempel 500, 600, 127, 128, Uno, Punto – og så lille Panda, som det skal handle om her.

Denne topp funksjonelle smartingen som ble lansert i 1980 er en av de aller største suksessene. Så vidt jeg har klart å finne ut, må denne modellen – i forskjellige generasjoner – hittil være produsert i rundt 8 millioner eksemplarer. Bare den første generasjonen nådde til sammen nærmere 4,5 millioner biler før den ble avløst i 2003.

Du skulle lete lenge etter mindre bybil!

Praktisk og billig småbil

Panda erstattet Fiat 126, som var et helt annet og etter hvert noe utdatert konsept. I den nye modellen var motoren flyttet foran med drift på forhjulene, og – allerede i 1983 – med mulighet for firehjulsdrift. Interiøret var langt mer moderne, og plassutnyttelsen vesentlig bedre. At bilen innvendig med enkle grep kunne omdannes til en relativt rommelig liten varebil, foruten flere andre alternative løsninger, var med på å sette fyr på interessen.

Fiat 126 levde for øvrig videre i Polen helt til 2000 som Polski Fiat 126p.

Da Fiat bestemte seg for å lage Panda, var bakgrunnen et sterkt ønske om å ha et eget alternativ til praktiske og billige småbiler som Citroën 2 CV og Renault 4. Oppgaven for designerne var forholdsvis enkel og klar: Stor innvendig plass, brukervennlige løsninger og egenvekt og pris på nivå med Fiat 126.

Ventilasjonsvindu

Da bilen ble lansert i 1980 må det sies at designerne hadde løst oppgaven på en meget god måte. Ikke minst imponerte de mange interiørmulighetene, som jeg skal komme tilbake til.

Utvendig hadde den nye modellen klare likhetstrekk med nettopp Renault 4. Enkel og billig var den på de fleste måter. Innvendige overflater var på de første modellene hovedsakelig lakkert stål, det innvendige speilet hadde ingen nattjustering og friskluftventilasjonen var kun ment for avdugging av frontruten. Mangelen på ventilasjonsdyser i hjørnene av dashbordet ble kompensert for med det historisk velkjente trekantede «ventilasjons-vinduet» på fordørene.

Bygget av roboter - det hjalp dessverre fint lite

Til Norge i 1983

På undersiden hadde bilen stiv bakaksel på bladfjærer og selvsagt trommelbremser bak. Ved lanseringen hadde Panda 30 den samme 2-sylindrete luftkjølte motoren på 652 cc som Fiat 126 benyttet, mens Panda 45 var utstyrt med samme 4-sylindrete vannkjølte rekkemotor på 903 cc som Fiat 127 hadde. Uansett hvilken man valgte, var både effekt og ytelser av det beskjedne slaget...

Til Norge kom faktisk ikke den nye Fiat-småbilen før i 1983. Jeg husker ikke hva som var årsaken til dette, men kanskje var biltypen ikke attraktiv nok i de elleville 1980-årene?

I 1983 kom den nå, i alle fall, og jeg var ute med en kort-test i Vi Menn nr. 42 dette året.

Foregangsbedrift på småbiler

Her kunne jeg fortelle leserne at bilen allerede var produsert i mer enn en halv million eksemplarer før vi fikk se den på norske veier – og at den allerede var en veletablert bestselger, både i det småbilhungrige hjemlandet og på flere andre store europeiske markeder.

«Panda er en ny bil-idé,» kunne jeg melde. «Idéen begynte som en firkantet eske og hadde til mål å skape en så funksjonell bil som mulig. At Panda har Fiat som familienavn overrasker ingen. Torino-konsernet har lenge vært en foregangsbedrift for småbilproduksjon.»

Dobbeltseng

Fiat Panda var virkelig en småbil i ordets rette forstand. Lengden var bare 3,38 meter og bilen var 1,46 meter bred. Vi snakket virkelig idéell bybil-størrelse, snill, kjapp og letthåndterlig der det virkelig var trangt.

Fiat hadde fått mye ut av lite: «Innenfor disse ytre målene er bilen registrert for fem – og da har man stadig noe bagasjeplass helt bak – mye takket være setekonstruksjonen med rygglener som er usedvanlig lite plasskrevende.

Baksetet har eksempelvis ikke mindre enn syv stillinger – en av dem er en ren vugge, en annen full nedfelling til dobbeltseng i kombinasjon med nedfelte forseter. Baksetet kan også tas helt ut, og etterlater da et meget stort bagasjerom med helt flatt gulv. Justeringer av setet tar bare sekunder, og er så enkelt lagt opp at det praktisk talt er umulig å gjøre feil.

Stofftrekk

En meget praktisk detalj er at setetrekkene og dashbordlommen kan tas ut og vaskes.

Praktisk er også den brede kunststoffkledningen som går rundt hele bilen nederst på karosseriet – effektiv beskyttelse mot steinsprut og småskader,» fortalte jeg videre.

Selv om interiøret var så utrolig nøkternt virket det likevel lunt og trivelig, fordi det var brukt stofftrekk rundt om – også på dashbord og dørsider.

Den gangen solgte de bra i Norge - nå er de nesten borte

Det er det hele!

I tillegg til et førersete som var overraskende bra, spesielt i forhold til synsinntrykket, ga jeg førerplassen karakteren «god», og her er begrunnelsen: «Man sitter høyt og har glimrende sikt i alle retninger. Instrumenteringen omfatter stort sett speedometer og tankmåler, supplert av diverse varsellamper. Arrangementet er trukket inn i en egen konsoll, og har refleksfritt glass – lettlest og oversiktlig.

I en annen konsoll ved siden av finnes diverse brytere, varmeapparatkontroll og en luftdyse. Bortsett fra et askebeger – skyvbart i nesten hele bilens bredde – er det det hele.»

Godt veigrep

Veiegenskapene fikk også generelt godkjent karakter: «Beskjeden størrelse, god oversikt og presis, fin styring gjør Panda til en meget lettkjørt bil – med særlige fordeler for bykjøring, men vi trekker noe for upresist girskift.

Selv om det er en del innvendig støy under kjøring, har bilen både krefter og komfort nok til å være akseptabel ute på litt lengre turer – forutsatt at man ikke stapper den for full. Retningsstabiliteten er nemlig overbevisende, veigrepet på høyde med det vi er vant til fra Fiat,» sto det blant annet å lese.

Pris 1983: 44.940 kroner

Min prøvebil i 1983 hadde rekkefireren fra Fiat 127; 903 cc og 45 hk. Ikke mye å slå i bordet med, men så var også egenvekten så lav som 680 kg. Dette ga likevel ikke akkurat eksplosive ytelser:

0-100 km/t tok innpå 20 sekunder, og toppfarten var 140 km/t. Bensinforbruket var på sin tid ansett som relativt lavt. Oppgitt forbruk ved blandet kjøring var 0,64 l/mil, mens byforbruket var oppgitt til 0,7 l/mil – og landeveiskjøring til 0,5 l/mil.

Prisen var høsten 1983 kr. 44.940,- for denne modellen.

Fiat Croma ble Årets bil - senere gikk alt galt

Video: Denne rekorden var nok ikke Fiat veldig glade for...