Ford Granada Ghia 1975 var et ganske majestetisk kjøretøy. Foto: Fra brosjyre
Ford Granada Ghia 1975 var et ganske majestetisk kjøretøy. Foto: Fra brosjyre

Egentlig selvbetjening – men her ble det ekstraservice på bensinstasjonen

Granada Ghia var en staselig bil på 70-tallet.

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om Ford Granada Ghia 1975 - et seriøst forsøk på en luksus-sedan fra Ford.

Det vakte oppsikt da Ford i 1974 lanserte sin Ghia-utgave av den store familiebilen Granada. Her var det både plysj og treverk og litt av hvert – og et uvanlig høyt utstyrsnivå. På toppen av det hele kom en 3.0 liters V6-motor som ga den store bilen et høyst akseptabelt fraspark. En akselerasjon fra 0 til 100 på drøyt 9 sekunder var direkte spenstig på den tiden. Spenstig var også toppfarten, som – såvidt jeg kan huske - var ca. 180 km/t.

– Jeg sveivet ned sideruten. Så nektet den ålent å gå opp igjen

Stiv kupé

Granada Mk 1, som modellserien het, kom i 1972 med modellene Consul og Granada, der Granada var den mest påkostede. Serien avløste store Taunus/17M/20M etc i Tyskland og engelske Zephyr og Zodiac. Modellnavnet Consul ble for øvrig faset ut i løpet av noen få år.

Den nye modellserien var virkelig ny, fra innerst til ytterst, inkludert hjuloppheng og styring. Karosseriet hadde tatt et godt steg når det handler om sikkerhet, med støtabsorberende soner foran og bak, støtettergivende rattstamme og stiv kupé.

Til og med radio var standard utstyr. Foto: Brosjyre
Til og med radio var standard utstyr. Foto: Brosjyre

Opp til 3000 V6

De ytre målene var noe redusert fra utgående modell, men både innvendig plass og bagasjerom var større. Økt akselavstand ga ekstra pluss til både plass og veiegenskaper. Uavhengige oppheng rundt om bør også nevnes, men fortsatt var det bare skivebremser foran og trommelbremser bak.

Ford Granada Mk 1 kom som 4-dørs sedan, 5-dørs stasjonsvogn og 2-dørs Coupé. Bilen hadde konvensjonelt drivverk med motoren foran, drift på bakhjulene og 4-trinns manuell girkasse som standard drivverk, slik veldig mange hadde den gangen.

En viktig nyhet var en 2,0 liters 4-sylindret motor med overliggende kamaksel og gode ytelser. Motorene Granada-kundene ellers kunne velge blant, var 1700 V4, 2300 V6, 2600 V6 og 3000 V6.

Slik presenterte Ford selv bilen, her med høyreratt. Foto: Brosjyre
Slik presenterte Ford selv bilen, her med høyreratt. Foto: Brosjyre

Mye etterspurt

De nye Ford-modellene i den store familiebil-klassen ble raskt populære, og hevdet seg godt på salgsstatistikkene også her i landet.

Det var dette modellprogrammet Ford bestemte seg for å toppe med å lansere den svært påkostede Granada Ghia i 1974.

Det italienske designselskapet Ghia hadde Ford kjøpt i 1970, og nå høstet man fordeler av dette. Ghia var en veldig sterk merkevare, og Ghia-utgaver av toppmodeller fra Ford ble raskt mye etterspurt.

Det var jo lekkert, da! Foto: Brosjyre
Det var jo lekkert, da! Foto: Brosjyre

Lettmetallfelger standard

Da Granada Ghia ble lansert i 1974 var dette en verdig representant for designerne. Her var det både plysj og treverk i et påkostet og innbydende interiør med svært omfattende standardutstyr. Den ble blant annet levert med fabrikkmontert radio, noe som slett ikke var daglig kost tidlig på 1970-tallet.

Utvendig skilte Ghia seg også ut i mengden med en annen grill og andre pyntelister enn standardmodeller, og med vinyltak, som var høyeste mote på den tiden. Om jeg husker riktig, så hadde bilen også noe så uvanlig og luksuriøst som lettmetallfelger.

Plutselig kom bremselysene på. Så smalt det!

Sparte tid

Her i landet ble Granada Ghia levert standard med 3,0 liter V6 med 140 hk, og jeg mener man kunne få Ghia både som 4-dørs sedan og 2-dørs Coupé.

Det var med andre ord en representativ bil – gull metallic, med sort vinyltak – jeg la ut på prøvekjøring med høsten 1974. Målet var hjemlige trakter i Trøndelag, en passe langtur for å få en god vurdering av både kjøreegenskaper og komfort.

Min standard Trøndelags-rute den gangen gikk fra Sandvika via Oslo, Minnesund, Løten og Elverum til Østerdalen og Tynset, Ulsberg, Berkåk, Støren, Trondheim og etter hvert Levanger som endestasjon.

Den gangen var det en del tid på spare på denne kjøreruta i stedet for å følge E6 via Hamar, Gudbrandsdalen og Dovre.

Et dashbord som imponerte mange! Foto: Brosjyre
Et dashbord som imponerte mange! Foto: Brosjyre

Selvbetjening

En episode fra denne ellers fortreffelige kjøreturen har festet seg godt i minnet. Som antydet fremsto Granada Ghia som et lett herskapelig kjøretøy – en elegant og kostbar bil som tydelig signaliserte at her kom det fint folk! Jeg hadde også lagt merke til at det var uvanlig mange som kastet lange blikk etter denne bilen da jeg passerte.

Rundt slutten av 1960-tallet skjedde det endringer på bensinstasjonene. Inntil da var det slik at en stasjonsbetjent tok seg av påfylling av drivstoff, men nå var tankingen blitt overlatt til bilistene selv, som så måtte gå inn og betale etterpå. Selvbetjeningen hadde med andre ord endelig gjort sitt inntog, og det fungerte jo fint, det, selvsagt!

Bilen som virkelig tok opp kampen mot Bobla

Full tank, ja

På vei nordover trengte jeg bensin, og svingte inn på en bensinstasjon ved Koppang. Og skulle du ha sett: Jeg rakk ikke en gang å komme ut av bilen før bensinekspeditøren hadde tatt oppstilling ved tanklokket, og lurte på om jeg «ønsket full tank på den flotte bilen?»

Det ønsket jeg, ja... Og en hyggelig bilprat ble det på kjøpet, husker jeg.

Automatgirspaken var absolutt en spak, ja! Foto: Brosjyre
Automatgirspaken var absolutt en spak, ja! Foto: Brosjyre

Dyr i drift

Det som imponerte sterkest på Trøndelags-turen, var den høye komforten Granada Ghia leverte. Her var det langtur-egenskaper av høy klasse! Siden veiene var noe mer krokete den gang enn nå, var det også gode muligheter til å teste hvordan bilen likte seg når det gikk litt fortere i svingene, og Granadaen taklet også dette overbevisende. V6-motoren på 3,0 liter med 140 hk hadde et maks dreiemoment på brukbare 260 Nm, så trekkraften var bra. Min prøvebil hadde 3-trinns automatgir som var standard utstyr på Granada Ghia i Norge.

Billig i drift var bilen ikke. Ford oppga et forbruk ved blandet kjøring på 1,6 liter pr. mil, og etter all sannsynlighet lå jeg nok heller i overkant av dette for min del.

Bilen var 4,57 meter lang og 1,79 meter bred, mens høyden var 1,37 meter. Akselavstanden var 2,77 meter. Egenvekten var 1.372 kg, og tillatt totalvekt 1.860 kg. Med et bagasjerom på hele 720 liter var det definitivt godt med plass til en skikkelig ferieoppakning!

Dette var bilen som tok vare på seg selv

Video: Disse bilene skulle vi ønske sto opp fra de døde