Unikt møte: Bilen er 33 år – og imponerer stort
Vi har kjørt Audi Urquattro i Alpene.
Jeg befinner meg nøyaktig 1.607 meter over havet, i de italienske Alpene. I bakgrunn hører jeg Creedence Clearwater spiller Bad Moon Rising, knitrende over de gamle høyttalerne i den lokale caféen.
Selv om låta er noen år eldre enn bilen jeg snart skal få kjøre, føles stemningen likevel helt riktig.
Nostalgien er på plass.
Akkurat nå ofrer jeg ikke 2021, iPhone eller elbil en eneste tanke. I stedet nyter jeg en iskald glasscola, med magisk 70-tallsrock, og synet av en dønn strøken bil-legende rett foran meg.
Det lukter gammal Audi. Og det lukter Quattro. Eller Urquattro, som mange kaller den i dag.
Nøklene til bilen ligger ved siden av meg, og jeg skal straks sette meg inn i en stor barndomsdrøm. Jeg må bare se på den litt til. For et vakkert og tidløst design!
Sjelden perle
Bilen som står og venter er en knallrød 1988-modell, eid av Audi-fabrikken i Tyskland. Det nærmeste jeg har vært ikonet før er på et par bilmesser, men da inngjerdet med rødt tau og diverse plakater med «IKKE RØR».
Men jeg har aldri sett den så strøken som denne. Hjemme i Norge finnes det kun noen svært få eksemplarer av bilen. Opprinnelig ble det tatt inn fem stykker, via regulær import.
Globalt finnes det heller ikke spesielt mange.
I perioden 1980 til 1991 ble det produsert 11.452 eksemplarer. Veldig mange av disse har dessuten levd et hardt liv, litt som rockestjernene på 70- og 80-tallet.
En del har også takket for seg, etter å ha blitt herjet med på ulike motorsport-arenaer verden om. Det er med andre ord en relativt sjelden perle vi snakker om her.
Spesiell lukt
Sjeldent er også interiøret, som er minst like strøkent som lakken utenpå. Selv om bilen har 33 år på baken, ser den ikke eldre ut enn at den kunne ha forlatt fabrikken i går.
Det skulle ikke forundre meg om Audi har egne, professor-utdannede folk, som kun server den. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, det er helt sikkert.
Jeg vet ikke om det bare er meg, men det er noe særegent med lukten av eldre Audi-interiør. Særlig skinninteriørene. Her må det ha gått med minst tre kveg. Det er skinn overalt!
Og til alle bilprodusenter som skryter hemningsløst av digitale instrumenter i dag, slutt! Audi Urquattro hadde det allerede som standard i 1984.
Gledesrus
LP-plata som surrer og går på caféen i bakgrunn, spiller fortsatt Creedence Clearwater.
Jeg får lyst til å fortsette godlåtene fra kassettspilleren i Urquattroen, men sangen i det jeg starter rekkefem-motoren, overgår faktisk karakteristikken til John Fogerty.
Den litt tikkende lyden fra fem sylindere er ikke til å ta feil av. 2,2-literen leverer 200 hestekrefter blank og 270 Nm.
Det høres ikke veldig imponerende ut i dag. En VW ID.3 har tross alt mer krefter. Men dette handler om så mye mer. Bare å slippe den blytunge clutchen gir en slags gledesrus.
Foran meg venter noen svingete fjellveier i Alpene. Uvirkelig, men sant! Gledesrusen pumpes gjennom kroppen, allerede før jeg får lagt inn andregir.
Overraskende presis
Bak meg ligger en egen følgebil fra Audi. De er tydeligvis ikke så gira på at jeg kjører altfor brutalt.
Men når Urquattro-drømmen først er realisert, klarer jeg ikke dy meg. På en oversiktlig strekning bremser jeg ned. De bak meg skjønner ikke så mye, før jeg naturligvis klemmer til!
Med fullt pådrag gjennom tre gir og en S-kurve, får man akkurat nok inntrykk til å kjenne på den levende følelsen av å kjøre bil igjen. De 200 hestene føles både raskere og sterkere enn på papiret. Og skyvet oppleves ganske så lineært.
Styrefølelsen er tung, men overraskende presis. Girkassen er tettsteget og fin. Jeg rekker ikke å se på speedometeret, men skjønner at jeg kanskje kjører litt fortere enn det Audi-representantene hadde tenkt. Følgebilen er borte...
Elbil frister ikke like mye nå
Det er kanskje ikke helt tilfeldig at bensinlampen begynner å lyse. Jeg får ta hintet og sette snuten mot startområdet og caféen igjen. John Fogerty venter helt sikkert på anlegget.
De siste par kilometerne nyter jeg til det fulle. Hvor ofte får man egentlig mulighet til å kjøre en dønn strøken Audi Quattro i Alpene – attpåtil med begynnende solnedgang?
Det er ingen tvil om at kjøreopplevelsen er langt mer sammensatt i denne, sammenlignet med nyere biler i dag. Hver eneste bevegelse bak rattet, gir en ekstra følelse av å faktisk kjøre bil.
Jeg skal innrømme at man ikke får så veldig lyst til å kjøre elbil etter et møte med selveste Urquattro. Det blir så sterilt i forhold.
Med drøyt 400 høydemeter igjen, og en lysende bensinlampe, blir de siste meterne overraskende spennende. Men det går akkurat.
Lettelse
På vei ut av bilikonet, får jeg øye på følgebilen jeg hadde kjørt fra. Sjåføren kommer mot meg:
Audi Quattro
- Produsert: 1980-1991
- Motor: 2,2 liters rekkefem, turbo
- Effekt: 200 hk // 270 Nm
- 0-100 km/t: 6,9 sekunder
- Toppfart: 222 km/t
- Girkasse: 5-trinns manuell
- Egenvekt: 1.300 kg
– Great car?
Smilet mitt bekrefter hvilken opplevelse dette var, samt lettelsen over å ikke få kjeft fra en tysk instruktør.
Bilen fylles opp igjen med noen edle bensindråper, mens det knitrer varmt fra eksosanlegget.
Tusen takk for møtet Audi, dette var stort! Og forresten: Du kan jo gjette hva jeg hørte på i flyet på vei hjem. Jepp, det begynner på CC og slutter på R.
Audi Sport quattro S1: – Denne bilturen kommer jeg aldri til å glemme
Se mer fra vår Quattro-tur i Alpene og ikke minst bli med på en ekte rallyetappe i Audi Sport quattro S1:
Se flere bilder fra møtet med Urquattro:
