Slik så min sorte Mercedes-Benz 190 ut i 1984-årgang. Foto: Mercedes-Benz AG - Mercedes-Benz
Slik så min sorte Mercedes-Benz 190 ut i 1984-årgang. Foto: Mercedes-Benz AG - Mercedes-Benz

Det tok åtte år å utvikle denne bilen – så ble den bra også

Mercedes kom for første gang med «liten» modell.

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om Mercedes-Benz 190 av 1984-årgang.

Da Daimler-Benz AG lanserte den første virkelige lille-Mercedesen i 1982, hadde utviklingsarbeidet pågått i åtte år, siden januar 1974. I løpet av denne perioden var det brukt litt over 690 millioner omregnet til norske kroner på å få ferdig det som ble kjent som Mercedes-Benz 190 og 190 E – med en rekke varianter.

Etter 6.000 timer er klassikeren helt som ny

1,9 millioner 190

Da lanseringen nærmet seg i 1982 var spenningen stor – og interessen større enn vanlig for en nybillansering. Bilfolket visste at Mercedes behersket fullt ut å bygge eksklusive og raske storbiler, men dette var noe helt nytt – og den nye bilen skulle måle seg mot en annen premium-modell i det samme segmentet, veletablerte BMW 3-serie.

Men Mercedes traff blinken – og innen produksjonen av 190-serien ble avløst av C-Klasse i 1993, var det produsert nærmere 1,9 millioner 190-biler. Et imponerende antall, også fordi fabrikken slet med en flaskehals i produksjonen de første årene.

Det kom mange forskjellige 190-modeller gjennom årene. Dette er en 190E 1,8 fra 1992. Foto: Mercedes-Benz AG - Mercedes-Benz
Det kom mange forskjellige 190-modeller gjennom årene. Dette er en 190E 1,8 fra 1992. Foto: Mercedes-Benz AG - Mercedes-Benz

Høy mellomakseltunnel

Selv om 190 var en mindre bil, ble den designmessig definerende også for nye E-Klasse, som kom i 1985/86. Linjene var i all hovedsak de samme, noe som også gjaldt den spesielle løsningen med én stor vinduspusser i stedet for to pussere.

Likt var det også med motor foran og bakhjulsdrift; altså et godt, gammelt og velprøvd konsept. Denne konvensjonelle løsningen var derimot ikke den beste plassmessig, og krevde for eksempel en ganske høy og stor mellomakseltunnel som stjal mye plass i baksetet.

Likheten med den senere 124-serien er slående. Foto: Mercedes-Benz AG - Mercedes-Benz
Likheten med den senere 124-serien er slående. Foto: Mercedes-Benz AG - Mercedes-Benz

«Bare lov å kjøre 80»

For bilkjøperne fremsto Mercedes-Benz 190 som innstegs-luksusbilen fra Stuttgart, og selvfølgelig var den dyr – det skulle bare mangle! Jeg kjøpte selv en 190 i 1984, en vakker, sort modell. Valget falt på forgassermotoren på 2,0 liter med 105 hk. Selv om jeg kastet veldig lange blikk på 190 E, som kunne by på bensininnsprøytning og hele 122 hk.

Pristillegget var likevel såpass drøyt at jeg valgte å nøye meg med den litt roligere modellen. Den gangen var det også et godt argument at «det er faktisk ikke lov å kjøre fortere enn 80 her i landet»...

Noe måtte man jo si!

Mercedes-Benz 190 E 2.3-16 med 185 hk kunne by på en innbydende førerplass. Foto: Mercedes-Benz AG - Mercedes-Benz
Mercedes-Benz 190 E 2.3-16 med 185 hk kunne by på en innbydende førerplass. Foto: Mercedes-Benz AG - Mercedes-Benz

Kombinasjonsspak

Og det må innrømmes at jeg noen ganger savnet den ekstra spensten de 17 tilleggshestene i innsprøytningsmotoren ga. Utover dette, var jeg veldig godt fornøyd med min sorte Mercedes 190, med en lettsjaltet og fin 4-trinns manuell girkasse. Selv om bilen var liten til en Mercedes å være, var det bedre plass i baksetet enn jeg hadde ventet – og bagasjerommet holdt også bra mål.

Den ene, store vindusviskeren var jeg på forhånd dypt skeptisk til, noe som ganske snart viste seg å være grunnløst – den fungerte bra. Førerplassen var veldig klassisk Mercedes, med den velkjente kombinasjonsspaken på venstre side av rattstammen, og ellers alt såre enkelt og oversiktlig.

Typisk instrumentbord fra en tidlig 190-modell Foto: Mercedes-Benz AG - Mercedes-Benz
Typisk instrumentbord fra en tidlig 190-modell Foto: Mercedes-Benz AG - Mercedes-Benz

Dyr i drift

Minst fornøyd var jeg faktisk med selve førersetet, som manglet en god del sidestøtte på selve seteputen. Spesielt de fremre hjørnene var altfor myke, så her var det lite støtte å hente om man en sjelden(!) gang lot seg friste til noe mer inspirert kjøring på krokete veier.

Livet med 190 varte drøyt ett år og noe over 30.000 kilometer. Noen sparebøsse var bilen absolutt ikke. Fabrikken oppga selv et forbruk ved blandet kjøring på 1,08 liter på mila, og jeg var nok sjelden under det i alle fall. Dessuten ble det høy forsikringspremie med den relativt store kjørelengden.

190E 2,3-16 hadde litt ekstra å by på, men viste dette på en diskret måte, for eksempel med denne lille hekkspoileren. Foto: Mercedes-Benz AG - Mercedes-Benz
190E 2,3-16 hadde litt ekstra å by på, men viste dette på en diskret måte, for eksempel med denne lille hekkspoileren. Foto: Mercedes-Benz AG - Mercedes-Benz

Tung i nesa

Mitt beste Mercedes 190-minne knytter seg likevel ikke til denne bilen, men til en atskillig skarpere utgave som jeg leide noen måneder tidlig på 1990-tallet. Det handlet om en 190E 2,6, med rekkesekser på 2,6 liter og en effekt på hele 160 hk. Her var det automatgir og full pakke med videreutvikling siden den tidlige første modellen jeg hadde.

Dette var en skikkelig ytelsespakke, og i 2,6-versjon var bilen god for nærmere 220 km/t i toppfart – og akselererte fra stillstand til 100 km/t på bare så vidt over 8 sekunder. Dette var greier som virkelig kunne bite fra seg!

Det eneste som var litt viktig å huske på, var at den ble litt tung i nesa med den sekssylindrete motoren.

Kanskje den beste bilen Mercedes har laget

Mer plass enn ventet

Mercedes-Benz 190 var en av de sikreste familiebilene på markedet da den kom, med et avansert og effektivt understell, kollisjonsputer, ABS-bremser og beltestrammere som standard utstyr. I produksjonen var det også brukt mye lett, høyfast stål. Egenvekten var ca. 1.100 kg, mens tillatt totalvekt var 1.600 kg.

Bilen var 4,42 m lang og 1,68 m bred. Høyden var 1,38 m og akselavstanden 2,67 m. Mercedes 190 hadde bakkeklaring 15 cm. Som nevnt, var plassforholdene i bilen i overkant av hva jeg hadde ventet, og bagasjerom på 410 liter var en bekreftelse på dette.

Med 105 hk å sparke fra med var toppfarten 190 km/t, og 0-100 klarte den på 10,5 sekunder.

Ved en omfattende oppgradering i 1988 økte lengden med 3 centimeter og bredde en med 1 centimeter, mens den ble 1,5 centimeter lavere.

190-serien fikk gjennom levetiden en rekke motorvarianter, både bensin og diesel. Blant de mer kjente er for eksempel 2,3-16 og dieselmodellene 2,0 og 2,5.

Egentlig en spareutgave, men denne imponerte mange

Video: Slik har denne klassikeren utviklet seg gjennom årene