Erstattet en legendarisk bil – og gjorde taxisjåførene rasende

– Derfor husker jeg 300E litt bedre enn alle andre biler jeg har hatt.

300E var en herlig bil på alle måter, og den var rask. Det siste varslet utseendet litt om også. Dette er en av de senere årgangene. Foto: Daimler AG - Mercedes-Benz Class
300E var en herlig bil på alle måter, og den var rask. Det siste varslet utseendet litt om også. Dette er en av de senere årgangene. Foto: Daimler AG - Mercedes-Benz Class

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om Mercedes-Benz 300E i den legendariske W-124 serien. Det ble tre slike på rad for Frank, fra 1986 til tidlig på 1990-tallet.

Det gikk ikke akkurat stille for seg da Mercedes-Benz skulle skifte ut sin legendariske 123-serie med nye W-124. Den utgående modellen var smått legendarisk; kjent for å være både sikrere enn de fleste andre biler - og nærmest uslitelig. Det var neppe tilfeldig at en industrileder i Trøndelag som slet på en 123 som representasjonsbil på åttende året sa: «Ska’ vi bli kvitt’n, så må vi nok skjøt’n!»

Men designmessig begynte bilen tross alt å dra på årene, og hos Daimler-Benz AG så man avgjort et stort behov for fornyelse. Ikke minst var det viktig at denne fornyelsen kunne være i salg i det konsernet omtalte som bilens store jubileumsår: 1986 – 100 år etter at den første bilen til Carl Benz så dagens lys.

Og slik så den ut fra siden da den kom. Foto: Mercedes-Benz Museum GmbH
Og slik så den ut fra siden da den kom. Foto: Mercedes-Benz Museum GmbH

Klagestorm

Og slik ble det. Den nye 124-serien, med et godt utvalg av både diesel- og bensinmodeller ble lansert som 1985/86-modeller. Dette skjedde mot flere advarende røster, som mente det var for tidlig – modellen var rett og slett ikke ferdig utviklet for full lansering ennå.

Dessverre fikk skeptikerne rett. Bare kort tid etter at den nye modellen var i salg, var tyske taxi-sjåfører i tilnærmet revolusjons-modus: De mente at den nye bilen slett ikke holdt mål sammenlignet med den utgående 123-serien. Det var jo ingen spøk når en slik klagestorm kom fra fabrikkens kanskje aller viktigste kundegruppe!

Mercedes E-Klasse 124: Verdens beste bil?

4,6 millioner kilometer

Mercedes 123-serie hadde da også lagt lista skyhøyt, så her kunne vi virkelig snakke om å «hoppe etter Wirkola» for den stakkars 124-serien.

Hvor uslitelige 123-bilene faktisk var, går det veldig mange historier om. Rekorden – så langt vi kjenner til – har en Mercedes 240 D diesel fra Thessaloniki i Hellas. Da den var trygt fremme og parkerte for siste gang på Mercedes-museet, hadde den passert 4.600.000 – fire millioner sekshundre tusen – kilometer! Det er riktig nok byttet motor tre ganger – men likevel!

Smak og behag kan selvsagt ikke diskuteres, men det var mange som mente at dette var en vakker hekk. Foto: Mercedes-Benz AG - Mercedes-Benz
Smak og behag kan selvsagt ikke diskuteres, men det var mange som mente at dette var en vakker hekk. Foto: Mercedes-Benz AG - Mercedes-Benz

Det gikk seg til

Tyske taxi-sjåfører var, som så mange andre, grundig bortskjemt med driftssikkerhet. En ny modell som hadde med seg flere barnesykdommer enn godt var, og som oppviste flere svakheter blant annet i understellet, kunne rett og slett ikke gå bra sånn helt uten videre.

Det er neppe tvil om at den nye 124-serien hadde fått en ganske annen start dersom lanseringen hadde blitt utsatt et års tid eller så. Sannsynligvis hadde det gitt langt mindre ubehageligheter fra skuffede tyske taxisjåfører også.

Nå gikk det seg jo til etter hvert. Bilene ble oppdatert og oppgradert og videreutviklet til stadig bedre kvalitet, og markedsandelen på taxi-markedet gikk igjen oppover. I 1993 fikk modellserien fellesnavnet E-Klasse, som den senere har blitt hetende. E-Klasse har, som andre, hatt sine ups-and-downs underveis, men i dag er renomméet igjen sterkt og klart.

Etter 6.000 timer er klassikeren helt som ny

Ikke «verdens beste»

For meg står 300E igjen som den beste bilen jeg har hatt. Det var flere gode grunner til at det ble tre slike på rad – en 1987-modell, en fra 1988 og en fra 1990.

Jeg har hatt mange fine biler både før og etter 300E-epoken. Noen av disse har vært raskere; noen har vært litt mer komfortable – og noen har hatt mer plass å by på. Men ingen har klart å levere en slik sluttsum når alt summeres som 300E.

Jeg er likevel ikke blant dem som roper høyt om «verdens beste bil» - for det var den ikke. 124-serien hadde også sine svakheter, og selv om det ble ryddet godt opp med disse gjennom livsløpet, var det nok fortsatt et stykke opp til en slik hedersbevisning.

I grunnmodellen 200E var forholdene bitte litt enklere, blant annet med manuell girkasse og et litt annet setetrekk. Foto: © Mercedes-Benz AG
I grunnmodellen 200E var forholdene bitte litt enklere, blant annet med manuell girkasse og et litt annet setetrekk. Foto: © Mercedes-Benz AG

Autobahn var hjemmebane

Men for meg var denne modellen en nær optimal opplevelse av en komplett bil – rask og langbent på de lange turene, stillegående og komfortabel, rommelig og med skikkelig stort bagasjerom på 520 liter. Jeg opplevde heller aldri feil eller problemer med noen av mine tre 300E-biler – men det skulle vel også bare mangle; den jeg kjørte lengst med hadde litt over 68.000 kilometer på telleren da den ble solgt.

Det ble mange herlige Italia-ferier med disse bilene, for Autobahn og Autostrada var virkelig hjemmebane for Mercedes-Benz 300E! En slik tur som ble ekstra minnerik, var sommeren 1988. På grunn av dødsfall i nær familie, ble det til at jeg skulle ta Italia-ferien alene med barna (9 og 11 år) denne sommeren.

Egentlig en spare-utgave - men denne imponerte mange

Tredje verdenskrig??

Det var hjemturen som ble en helt spesiell opplevelse. Etter to hete sommeruker i Lignano, satte vi kursen nordover – og fikk en reise ingen av oss noensinne vil glemme. Det begynte med at vi ikke fikk hotellrom for overnatting. Det var plent umulig. Vi var innom ganske mange byer og dorfer langs autobahn, og omkvedet var klin likt hvert eneste sted: «Alles besetzt...».

Schweinfurth var siste byen vi prøvde oss i, men alt var selvfølgelig fullt, her også. Dermed ble det å kjøre videre, og sove litt i bilen etter behov.

Det var planen, men litt etter at vi igjen var ute på Autobahn, så jeg et kraftig lysskinn langt i det fjerne, i den retningen vi skulle – nordover. Det var svarte natta – og lyset var såpass voldsomt at jeg et øyeblikk lurte på om tredje verdenskrig var startet...

Ikke mange leverte bedre førerseter midt på 1980-tallet. Foto: Mercedes-Benz Museum GmbH
Ikke mange leverte bedre førerseter midt på 1980-tallet. Foto: Mercedes-Benz Museum GmbH

Flere omkom i uværet

Krig var det ikke, heldigvis, men et uvær ulikt noe annet jeg har sett eller opplevd, før eller siden. I timer kjørte vi gjennom uvær av galaktiske dimensjoner. Jeg har vært innom tropestormer, skybrudd slikt det bare blir i varmere strøk, og tordenvær slik vi aldri opplever det her i landet. Men dette?

Det regnet både opp- og nedover virket det som, og lynene kom så tett at det i perioder var som å kjøre i et konstant blitz-lys, der alt annet enn midt- og kantstriper på veien var helt utvisket. Å kjøre fort var umulig; det gikk i lave hastigheter mil etter mil – og med to unge, håpefulle i baksetet, stumme av det de så.

Aldri har jeg hatt så beskjeden gjennomsnittsfart på motorveier av høy klasse, men så har jeg heller aldri møtt så utfordrende kjøreforhold. Jeg husker ikke lenger hvor lang distanse vi tilbakela gjennom uværet, men det kan umulig ha vært særlig mer enn 20-30 mil.

Først etter sju nitid fokuserte timer bak rattet, da klokka nærmet seg 06.30 om morgenen, var vi gjennom. Da ble det parkering på en rasteplass like sør for Göttingen, og en lur i bilen for oss alle tre. Nyhetene på radio bekreftet at vi absolutt hadde vært uheldige med været – ni personer var omkommet under uværet, de fleste ved å ha blitt truffet av fallende trær, bygningsdeler og lignende.

Klassisk instrumentering på sitt aller beste. Her var all viktig informasjon tilgjengelig med et raskt øyekast.4 Foto: © Mercedes-Benz AG
Klassisk instrumentering på sitt aller beste. Her var all viktig informasjon tilgjengelig med et raskt øyekast.4 Foto: © Mercedes-Benz AG

Åtte motorer

Å lansere en ny modellserie som skulle erstatte den legendariske 123-serien ga uttrykket «å hoppe etter Wirkola» en helt ny mening, men forventningene til Mercedes-Benz 124 var skyhøye.

Den nye serien var den første komplette modellfamilien fra Mercedes-Benz. Sedan ble lansert først, i november 1984 i Sevilla, og den fikk raskt følge av stasjonsvogn («T»), Coupé («C»), Cabriolet («A») og forlenget versjon av sedanen. Chassis for spesialpåbygg kom også.

Da sedanene kom i salg, var det med valg mellom i alt åtte motoralternativer, fra den roligste 200 D med 72 hk til «min» 300E med hele 190 hk.

Dette var førermiljøet i min 300E, med automatgiret med den spesielle girvelgeren i steget spor. Foto: Mercedes-Benz AG - Mercedes-Benz
Dette var førermiljøet i min 300E, med automatgiret med den spesielle girvelgeren i steget spor. Foto: Mercedes-Benz AG - Mercedes-Benz

Speedometeret gikk bare til 240

Serien fikk senere flere nye motorer med høyere ytelse, som 400E (279 hk), 500E (326 hk) og E60 AMG (381 hk). Det var derfor mange gode grunner til at Mercedes-Benz 124 ble sett på som en motorsterk og rask bil.

Det siste er det lett å underskrive på. Hvor fort mine 300E faktisk gikk, vet jeg ikke. På den raskeste turen mellom Kiel og Frankfurt (bilutstilling igjen...) kjørte jeg til nåla pekte rett ned. Speedometeret gikk bare til 240, og den var et godt stykke forbi; pekende mer og mindre rett nedover...

300E passet godt inn også i pittoreske tyske landsbyer. Foto: Mercedes-Benz Museum GmbH
300E passet godt inn også i pittoreske tyske landsbyer. Foto: Mercedes-Benz Museum GmbH

Godt med plass

På sin tid ble 300E regnet som en stor og rommelig sedan. Men hvor stor var bilen egentlig? Målt med dagens øyne var den nok ikke så veldig stor. Lengden var riktig nok såpass som 4,74 m – men bredden var bare 1,74 m. Midt på 1980-tallet var det likevel ikke mange som var bredere i denne klassen, så dette er nok et eksempel på hvordan bilene har vokst de siste tiårene. Akselavstand på gode 2,80 m var til fordel for både kjøreegenskaper og bakseteplass.

Godt med plass var det, både i baksetet og i et bagasjerom på hele 520 liter. Med et snittforbruk som stort sett holdt seg rundt 0,85 – 0,95 liter på mila ved normal hverdagskjøring, og en bensintank på solide 70 liter, hadde den 1.340 kg tunge bilen imponerende rekkevidde. Kapasiteten var også bra, med 520 kilo nyttelast.

Vanlig Mercedes? Nei, denne er håndlaget

Mest suksessrike E-Klasse

Mercedes-Benz 300E var en meget rask bil. Det sørget en rekkesekser på 2.962 cc for – og rekkeseksere er noe få kan bedre enn Mercedes-Benz. Effekten var 190 hk, og største dreiemoment var 260 Nm. Drivlinjen var av det klassiske slaget – motor foran og drift på bakhjul. Toppfarten var oppgitt til 230 km/t (noe jeg altså stiller meg litt skeptisk til), og 0-100 gikk unna på rundt 7,5 sekunder, noe som var nesten uhørt for en stor familiebil den gangen.

I løpet av ti års levetid ble det produsert i alt 2.737.860 biler av 124-serien, og av disse var 2.213.167 sedaner. Dette gjør 124-serien til den mest suksessrike E-Klasse serie fra Mercedes-Benz hittil.

Mercedes 124: Selveste taxi-kongen er blitt veteranbil

Video: Her er siste nytt fra Mercedes