Vraket bilen – så kom et tilbud det var umulig å si nei til

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om en Mercedes-Benz 280 SE av 1978-årgang, en knust Ford Granda og en amerikansk soldat – og noen raggare sør for Göteborg...

Det er noen turer og noen bilopplevelser som huskes ekstra godt. En 1978-modell Mercedes-Benz 280 SE hører hjemme i denne kategorien, på en reportasjetur til Tyskland som var aldeles ufattelig begivenhetsrik.

Opplevelsen startet egentlig da den nye Ford Granada 2,0 som jeg opprinnelig brukte på turen, endte som totalvrak i en kjedekollisjon av galaktiske dimensjoner på Autobahn noen kilometer sør for Göttingen. Jada, det var DER, ja – i en lang utforkjøring som den gangen ennå hadde bremserampe på høyre side for tungbiler som fikk varmgang på bremsene og problemer med å stoppe på normal måte.

En vraktomt i Hedemünden

Nok om akkurat det, men i BMW-en bak meg – som ikke stoppet før den var omtrent inne ved bakakselen i Granadaen – satt en amerikansk soldat på hjemvei til Berlin bak rattet. Bare topunkts belte ga nesa hans hard medfart, men ikke verre enn at han takket ja til å sitte på med meg videre – når jeg fikk tak i bil.

For hjem skulle jeg samme dag, uansett – så fort restene av Granadaen var hensatt på en vraktomt i Hedemünden.

Storselgeren er ny - her er de første bildene

En Taunus 1,3 var ledig...

Høgger’n var hjelpsom, og lot meg ringe til et bilutleiefirma i Göttingen for å få transportmiddel tilgjengelig. Her var det bare Guten Abend og fryd og gammen, og etter å ha definert et behov i mellomklassen, kom den tjenestevillige med tilbud om en Ford Taunus 1,3 L, som «eneste alternativ» som var ledig.

Med Autobahn videre til Puttgarden, og til dels lange og fine strekk i både Danmark og Sverige, hensatte ikke akkurat dette tilbudet meg i en jublende tilstand. Jeg skulle langt, og helst så raskt som mulig, noe som samsvarte dårlig med en bil med 59 hk, et største dreiemoment på 92 Nm - og en toppfart på 138 km/t. Akselerasjon 0-100 på litt over 19 sekunder fristet heller ikke voldsomt for en knapt 33 år gammel motorjournalist med sterk overvekt av farts-gener!

Vi har en Mercedes, da...

– Har dere ikke noe som helst annet med litt mer krefter? Interpellerte jeg.

– Leider nicht, var svaret, men min lange taushet som respons lokket frem en tilleggsopplysning, ja:

– Vel, vi har en Mercedes, men det blir jo en helt annen pris, da...

Jeg kalkulerte raskt i hodet.

– OK, hvilken Mercedes er det?

Ny og elektrisk SUV fra Merceds - så bra er den

Tok tre sekunder å takke ja!

Jo, intet mindre enn en 280 SE var det, og dyrt ble det – men så ble det også en hjemreise med stil. Og med en potent rekkesekser på 2,7 liter med 185 hk, toppfart i overkant av 200 km/t – og akselerasjonstall som var egnet til å imponere i 1978: 0-100 på 9,6 sekunder, og det for en bil som tross alt veide 1.610 kg uten fører. Girkassen var 4-trinns automat.

Jeg brukte omtrent tre sekunder på å takke ja!

Lange strekk i 200

Dermed bar det nordover med meg og min nye amerikanske venn, David. Han slapp jeg av på flyplassen i Hannover, og så gikk jeg løs på de neste snaue 300 kilometer med autobahn med fri fart, med Puttgarden og fergen over til Rødby i Danmark som neste delmål.

Det gikk unna, for å si det slik, og på lange strekk var speedometernåla parkert på den hyggelige siden av 200 km/t. Det var kveld og stille, og ingen hindringer som forsinket fremfarten.

Bestselgeren er ny - og en nytelse å kjøre

Tanken tok 96 liter

Bilen var – selvsagt – akkurat så praktfull som jeg hadde sett for meg da leiekontrakten ble inngått. Det oste kvalitet og premium fra alle bauger og kanter, og motorveikomforten i høye hastigheter var enestående. Forbruket ble for så vidt også litt enestående, oppgitt gjennomsnitt fra fabrikken var 1,25 liter på mila, og jeg toppet nok det ganske solid på store deler av turen nordover. Men med bensintank på 96 (!) liter, ble rekkevidden ikke så ille likevel...

Gjennom Danmark, fra Puttgarden til Helsingør, gikk det som en lek, men så var jeg plutselig i Sverige, og da var det ikke fullt så lekent lengre.

Ikke lekent i Sverige

Jeg kjørte verdig i land fra fergen i Helsingborg i «min» 280 SE sent på kvelden, jeg mener å huske at det var ved 23-tiden. Det første jeg møtte var ihuga tollere, som tydeligvis fant kombinasjonen av meg og en Mercedes 280 SE så suspekt at det bar rett inn i ransakingshallen.

Ned med porten, ut med sjåføren og ut med alt som var i bilen og som ikke var fastmontert. Bagasjerom og motorrom ble saumfart med lupe, og det samme ble undersiden av bilen – mens jeg sto maktesløs og skar tenner over en veldig lite velkommen forsinkelse på hjemturen.

Endelig måtte de slippe meg av gårde, men jeg hadde en sterk opplevelse av at det var noe de gjorde ganske motvillig!

Ingen hyggelig opplevelse der, nei.

Akkurat avduket - dette kan bli en ny storselger

Svenske raggare

Neste «høydepunkt» lå heller ikke på den hyggelige enden av skalaen. Noen få mil sør for Gøteborg tok jeg igjen en gammel Ford Mustang med to personer i. Den rullet rett så adstadig av gårde, her snakket vi søndagstur-tempo!

Det hadde rett og slett ikke jeg tid og tålmodighet til å holde på med, så på første rette strekning la jeg meg ut for å kjøre forbi. I det jeg er i ferd med å passere Mustangen, hører jeg plutselig at V8-eren fyrer skikkelig, en lyd det er vanskelig å ta feil av. Svenske raggare skulle tydeligvis ikke ha noe av å bli forbikjørt av tysk premium!

Heldigvis responderte Mercedes-sekseren perfekt; jeg hadde jo allerede godt med moment inne – og dermed skvatt jeg forbi, og godt i siget som jeg var, lot jeg foten ligge ganske tungt på gasspedalen et godt stykke til.

Jaggu måtte jeg blåse også!

På nordsiden av Göteborg kom neste overraskelse. Her var det stor politikontroll, midt på svarte natta, men trafikken var minimal – så det ble et veldig kort stopp.

Så var det vel slutt på overraskelsene da, og grei vei videre? Å nei, så enkelt skulle det ikke være. I Bullerbygden, ikke langt unna vertshuset Kung Rane, var det jaggu full stopp igjen: Promillekontroll!

Dermed ble det å blåse ballong sånn rundt 02.00 på natten, før en hyggelig svensk polis ønsket meg god tur videre. Det skulle for så vidt bare mangle!

Var trøtt, ja...

Den norske grensen passerte jeg i godt sig uten nevneverdig retardasjon – og resten av turen gikk faktisk uten ytterligere uventede innslag av diskutabel underholdningsverdi...

For å si det sånn: Jeg var trøtt da jeg parkerte i Slemmestad tidlig på morgenen...

Likte svinger også

Som sagt: Mercedes-Benz 280 SE var et fremragende transportmiddel, ingen diskusjon om den saken. At den hadde krefter nok til å gjøre turen komfortabel og uanstrengt, er antydet.

Selv om den var stor og relativt tung på den tiden, så hadde den også mye å by på der veien var litt ekstra krokete. Det var ikke bare rette strekninger langs E6 gjennom Sverige og Norge den gangen – heller.

Dyr var den

Mercedes-Benz 280 SE var en stor og luksuriøs bil, gjerne omtalt som synonym for «direktør-bil». Lengden var 4,96 m og bredden 1,87 m. Den var 1,43 m høy, og akselavstanden var 2,87 m. Dekkdimensjonen var for øvrig 195/70 HR 14. Bagasjerom på 579 liter hørte liksom med – stort der også.

Hva den kostet i Norge den gangen? Det har jeg faktisk ikke klart å finne eksakt svar på, men priser på andre eksklusive Mercedeser noen få år tidligere, kan tyde på at 1978-prisen for en 280 SE lå i området 190.000-200.000 kroner. Eller cirka fire Taunus 1,3 L...

Endelig - slik skal en ladbar hybrid være

Video: Se hva Roy kjører som taxi