En gang var dette et populært bilmerke i Norge

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om en bil han møtte året etter at han tok førerkort – en 1964-modell Vauxhall Viva.

Det var flere småbiler som sloss om markedsandelene midt på 1960-tallet. Den suverene VW Bobla var det ingen som klarte å tukte, og like solid sto Ford på andreplassen, først med Anglia, så med den atskillig større Cortina.

Mange konkurrenter

Av de rene småbilene ellers, var det Opel Kadett som fristet flest kjøpere. Kadettens engelske fetter, Vauxhall Viva, hadde også mange tilhengere, og engelske biler hadde gjennom hele 1960-tallet og til godt ut i 1970-årene generelt en sterk posisjon i Norge.

Kadett og Viva var priset omtrent likt. Det betydde rundt 16.000 – 17.000 kroner. Andre viktige små sedanmodeller i samme prisleie var for eksempel Simca 1000, Renault R8, Moskwich Karat, NSU Prinz 1000, Triumph Herald 1200, Hillman Imp og Neckar Europa Spezial.

Av alle de nevnte merkene her, er det i dag bare Renault som fortsatt er en oppegående bilprodusent.

Telt og kokeutstyr

Hvordan var så den typiske småbilen den gangen? Jo, den var, som Vauxhall Viva 1964-modell, så klart en sedan. Det var det som gjaldt den gangen.

Typisk for sedanen var lukket, separat bagasjerom, vanligvis med en skikkelig høy kant å løfte ting over. Slik var det også i Viva, og rommet var av de største i klassen med sine 337 liter. I 1964-brosjyren blir det da også slått fast at «Vauxhall Vivas kjempe-bagasjerom er et helt kapittel for seg selv. Det tar med letthet fire personers ferieutstyr – telt, kokeutstyr, kufferter og bag’er, alt kan De ha med på ferieturen,» står det å lese.

Bilen var splitter ny - men etter to mil kom problemene

Stjal komfort – og plass

Brosjyren skryter også uhemmet av innvendig plass, noe som i beste fall må kalles en overdrivelse. I Norge var bilen registrert for fem personer, og med en største bredde på 1,51 m sier det seg selv at dette måtte bli snaut. På Viva, som på mange andre samtidige modeller, stjal dessuten hjulkassene en anselig del av bredden i baksetet. De stjal dessuten mesteparten av komforten for de to som hadde ytterplassene!

En høy mellomakseltunnel skapte betydelig plassmangel ved gulvet. Viva fulgte ennå det gode, gamle hovedkonseptet med motoren plassert langsetter foran og drift på bakhjulene. Velprøvd og ikke uten underholdningsverdi med litt snø under hjulene, men også svært utfordrende for plassutnyttelsen i bilen.

Dashbord av stål

Til gjengjeld ga konseptet fordeler for svingdiameteren, og Vauxhall Viva 1964 kunne nærmest snu på den berømte femøren, med sin svingdiameter på 8,84 m. I dag finnes knapt en småbil som klarer dette særlig under 11 meter.

Bilen var ellers 3,94 m lang og 1,35 m høy. Akselavstanden var 2,34 m.

Foran seg hadde Viva-sjåføren et godt, gammeldags dashbord i stål – en skikkelig kneknuser om (og når!) det smalt. Et askebeger, en choke, svært enkle varmeapparatkontroller og tre vippebrytere var det man hadde å rote seg bort i på denne modellen.

Vauxhall Chevette ble en hodepine for mange eiere

Dårlig med støtte

Choke, for den som ikke vet det, var enkelt sagt datidens starthjelp. Ved kald motor kunne man med denne øke andelen bensin i forhold til luft, slik at bilen startet lettere.

Selve førersetet var ikke rare greiene. Seteryggen var lav, og det fantes selvsagt ikke noen form for nakke- eller hodestøtte. Det fantes heller ikke særlig sidestøtte eller lårstøtte, så sånn sett var det veldig fordelaktig at kjørehastigheten på den tiden var mye lavere enn vi nå er vant med.

«Sportsbilaktig» girspak

Under dashbordet var det i full bredde en hylle der man kunne legge småting, og der det også var plass til montering av radio. For radio var den gangen soleklart ekstrautstyr.

Rattet var stort som på en buss, og uten servostyring var nettopp dette til god hjelp. Opp av gulvet stakk det brosjyren beskriver som «den korte sportsbilaktige gearspaken»!

0-80 km/t: 13,3 sekunder

Ute på veien var dette en liten hoppetass, akkurat som mange andre samtidige modeller som delte grunnoppskriften: Relativt kort akselavstand og stiv bakaksel opphengt i bladfjærer. Det skulle ikke rare ujevnheten til før det både hoppet og spratt litt. Bilen var dessuten lett, og aller lettest i hekken. Det betydde lav terskel for hjulslipp og skrens bak, men heldigvis var dette vanligvis enkelt å rette opp.

Bilen hadde en firesylindret rekkemotor med toppventiler. Effekten var maks 50 hk, og høyeste dreiemoment ca. 90 Nm. Fullsynkronisert 4-rinns manuell girkasse var standard, og bensinforbruket var oppgitt til gjennomsnittlig 0,8 l/mil. Egenvekten var beskjedne 709 kg, og akselerasjon 0-80 km/t krevde 13,3 sekunder. Toppfarten var 130 km/t.

Topp 5: Biler som bør stå opp fra de døde

Sikkerhet, ja...

Av brosjyren ser vi at det er svært stor forskjell på hva som var ansett som sikkerhetsutstyr i 1964 og i dag.

Her er noe av det som ble nevnt i utsyrsoversikten for Vauxhall Viva deluxe:

- Polstret dashbord (topp)

- Håndtak for baksetepassasjerene

- Sikkerhetsratt med senket nav

- Polstret solskjerm

- Fester for sikkerhetsseler

- Sikkerhetslåser som hindrer forsetene i å vippe forover ved kollisjon.

Og prisen for herligheten? Jo, 16.800 kroner for Vauxhall Viva Deluxe. Grunnmodellen kostet 800 kroner mindre.

Plutselig kom det deisende ned en diger Mercedes

Video: Her setter han rekord med Opels elbil