Denne bilen var forut for sin tid
Den gangen var strekningen Arendal – Oslo virkelig en langtur.
Siden 1964 har en jury hvert eneste år stemt frem Årets Bil i Europa. Å vinne denne kåringen gir mye oppmerksomhet og har uten tvil betydelig PR-verdi. Hvor mange representanter det enkelte land skal ha i juryen, avhenger av størrelsen på bilmarkedet og bilindustrien i landet. Norge har én representant i juryen, der det store flertallet kommer fra Storbritannia og de store billandene på kontinentet.
Derfor har det gjennom tiårene vært mange merkelige - og mange velfortjente - vinnere av denne kåringen, sett med norske øyne.
Broom tar et tilbakeblikk på noen av disse, og denne gang handler det om Fiats smarte småbil 128, som ble kåret til Årets Bil i Europa i 1970.
Denne spennende nye italieneren – som ble lansert året før - vant overlegent Årets Bil-kåringen foran en annen italiener, Autobianchi A112, og med Renault 12 på tredjeplass.
Folkebil-potensial
Ved kåringen av Årets Bil er målet å finne det beste bilkjøpet blant de aktuelle kandidatene, uavhengig av klasse, størrelse og pris. For å delta må bilen være lansert i løpet av de 12 siste månedene før prisen deles ut. Uansett nasjonalitet, må salgsmålet for den aktuelle modellen være minst 5.000 enheter pr. år, og bilen må være i salg i minst fem europeiske land.
I 1970 var det altså Fiat 128 som sanket flest poeng til sammen i kategoriene design, komfort, sikkerhet, økonomi, kjøreegenskaper, ytelser, miljø, førermiljø og pris. Det var lett å være enig med juryen, for Fiat 128 vakte betydelig oppsikt da den ble lansert, med stort folkebil-potensial.
Teknisk avansert
Bilen sjarmerte alle med sitt frekke design og det italiensk-typiske temperamentet. For selv om motoren ikke var stor, så var heller ikke bilen tung – og med litt frisk kombinasjon av riktige girskift og tung pedalbruk var bilen både kvikk og morsom å kjøre. Ikke for ingen ting at kjøreglede har lett for å bli forbundet med italienske biler!
Ved Årets Bil-kåringen hentet bilen utvilsomt mange poeng for både design og kjøreegenskaper, og så talte det nok ganske mye at 128 var teknisk avansert for sin tid.
Den gangen solgte de bra i Norge - nå er de nesten borte
Sparte mye plass
Bilen, som det ble produsert mer enn tre millioner av i perioden 1969 – 1985, var en av de første modellene som kom med forhjulstrekk og tverrstilt motor foran.
Dette var ikke noen sensasjon i seg selv, men Fiat 128 hadde dessuten drivaksler av forskjellig lengde. Dette gjorde det mulig å plassere motor og girkasse side ved side, noe som sparte mye plass.
Ny standard
Mest sensasjonell var kanskje likevel motoren, en 1,1 liters nyskapning fra Fiat med sylindertopp i aluminium og overliggende kamaksel. Dette var et oppsiktsvekkende motordesign da Fiat 128 ble lansert i 1969. Først et tiår senere ble dette konseptet vanlig hos de fleste bilprodusenter.
I sum ga de tekniske løsningene utrolig god innvendig plass og et overraskende stort bagasjerom. På dette området satte nykommeren en ny standard i klassen.
Bygget av roboter - det hjalp ikke mye
55 hk å kjøre med
Som firedørs sedan var den nye bestselgeren til Fiat bare 3,86 m lang og 1,59 m bred. Høyden var 1,34 m, og bilen hadde en akselavstand på 2,45 m, med hjulene godt ut mot hjørnene. Det siste hadde selvsagt stor betydning for den innvendige plassen – men i høy grad også for kjøreegenskapene til den lille bilen, som virkelig var inspirerende!
Fra lanseringen kom Fiat 128 som 2- eller 4-dørs sedan og stasjonsvogn. Den eneste motoren som var tilgjengelig for den første årgangen, var den nevnte 1,1-literen med 55 hk, og største dreiemoment med 77 Nm som kom først ved 6.000 omdreininger. Senere kom flere motoralternativer til, deriblant også noen virkelig kvikke. Med krefter nok ble Fiat 128 også en bil som hevdet seg godt i rally.
Rundt literen
En 4-trinns manuell girkasse var standardutstyr i de første bilene. Tallene sladrer jo selvfølgelig om at ytelsene sånn sett var beskjedne, sett med dagens øyne.
Fra 0 til 100 km/t trengte den lille Fiaten over 14,5 sekunder, og toppfarten var forsiktige 140 km/t. Dette var slett ikke dårlig, sammenlignet med mange av konkurrentene den gangen. Bilen veide da heller ikke mer enn knapt 800 kilo, så vekt/effektforholdet ble slett ikke så ille.
Hvordan bensinforbruket var, husker jeg ikke, men erfaringene med andre biler rundt 1970 tilsier nok at dette lå rundt literen ved blandet kjøring.
Godt betalt
Best husker jeg selv Fiat 128 fordi dette var den første helt nye bilen jeg reiste på helgetur med fra Arendal til Oslo. Bakgrunnen for dette var at jeg fotograferte i bryllupet til datteren til Ivar Tveit, Fiat-forhandleren i Arendal, og honoraret var en langhelg med den hye Fiaten.
Dette var godt betalt, syntes jeg. Som ganske nyansatt journalist, og yngst i redaksjonen, var lønnen på et nivå som ikke åpnet for annet bilkjøp enn velbrukt og godt slitt. Jeg husker fortsatt ukelønnen på kr. 274,50, overlevert av regnskaps-Solveig i en brun A6-konvolutt med avregningen stiftet på forsiden.
Ble Årets Bil - senere gikk alt galt
Veikroer nok
Og Oslo-turen med Fiat 128 syntes jeg var godt betalt for litt knipsing i kirken! Bilen fungerte supert på langtur også, og med datidens E18-standard, og de hastighetene den tillot, var dette virkelig en langtur – i ordets egentlige forstand...
Nå gjorde det ikke så mye om turen tok litt tid, for bensinstasjoner og veikroer var det ingen mangel på. Rundt 1970 mener jeg å huske at det fantes rundt 15 veikroer av forskjellig størrelse og kvalitet på strekningen, og det var sikkert ikke færre bensinstasjoner i alle fall.
Fiat 128 etterfulgte Fiat 1100 R, og ble i sin tur igjen etterfulgt av Ritmo. Bilen ble produsert i Torino, men også i Jugoslavia, Spania, Argentina, Egypt, Marokko, Colombia, Sør-Afrika og Sri Lanka. Mest kjent var nok lisensproduksjonen i daværende Jugoslavia, i den delen av landet som nå er kjent som Serbia. Her var det produksjon av Zastava 128/101 fra tidlig på 1970-tallet til 2008.