To ting hindrer meg i å kjøpe godbilen – en gang til
Folke-Ferrarien gjorde sterkt inntrykk.
Det er ikke ofte en Toyota sammenlignes med Ferrari. Men det skjedde faktisk, da den japanske bilprodusenten ga liv til første generasjon av den vesle toseters sportsbilen MR 2, på midten av 80-tallet.
Den lignet rett og slett på en Ferrari, og fikk voldsomt skryt for å være en svært kjøreglad bil.
Undertegnede har et spesielt forhold til akkurat denne modellen. På midten av 90-tallet kjøpte jeg nemlig min første bil – en grønn og gullfarget MR2. Det høres kanskje ikke så lekkert ut, men med mørk grønn farge øverst og gull nederst, ble det riktig så barskt, syntes jeg.
Det er nok også sånn for de fleste, at den første bilen man kjøper, den glemmer man aldri. Og med ujevne mellomrom får jeg en på grensen til umenneskelig trang til å gå til innkjøp av en slik grombil, en gang til – over 25 år senere.
Test av 80-tallsklassiker: – Den vekker like mye oppmerksomhet som en Ferrari
Ikke mange igjen
Det er ikke ofte at første generasjon MR 2 i skikkelig stand, blir tilgjengelig på det norske bruktmarkedet. Disse bilene har som regel enten rustet bort eller blitt krasjet, for lengst.
Nylig var det imidlertid en på Finn.no – som skulle auksjoneres bort. Prisantydningen for en tilsynelatende strøken 1986-modell var 100.000 kroner. Den hadde Ferrita eksosanlegg, men var ellers ganske så original. Rød lakk, Recaro-seter (ikke originale, men trolig mye bedre å sitte i enn de originale) – og 209.000 kilometer på telleverket. DET hadde vært noe!
At mange av disse krasjet, er forresten ikke så rart. De var i sin tid spreke, med opp mot 130 hk, hentet fra en turtallsvillig Twin Cam 1,6-liter. Dessuten var det bakhjulsdrift, motor montert rett bak setene og ikke noe som minnet om antispinn eller ESP. Jeg kan skrive under på at en MR2 spinner rundt sin egen akse rimelig fort, under de "rette" forutsetningene ...
Video: Det ble et uforglemmelig møte med 80-talls-Ferrarien!
Brett i hjørnet var bra
Jeg husker godt hvordan det var å bla i Motorbørsen og Autobørsen, i jakten på ny bil. Den gangen var ikke internett skikkelig "påskrudd", så da var det bladene som gjaldt.
Jeg hadde rommet mitt fullt av blader med rubrikkannonser. Det var jo ikke slik at de kunne kastes.
Brukte blader var nyttig oppslagsverk, for senere. De sidene med aktuelle biler på, hadde en liten brett i hjørnet – datidens "Favoritt"-markering. Og særlig Autobørsen, med sitt flotte, glansede papir, var alt for fint til å kvitte seg med.
Den var verdens raskeste – og kan fortsatt skremme vannet av deg!
Servo og ABS
Akkurat som i dag, handlet disse bladene om å drømme seg bort, du måtte bare bruk litt mer av fantasien. For mens vi nå kan bla mellom flere titalls, noen ganger over 100 bilder, se video og få opp masse spesifikasjoner, var det rimelige nedstrippet på midten av 90-tallet.
Tekstene var gjort så korte som mulig for å få plass. Derfor var det bra med rikelig med forkortelser: R/K (radio og kassett – jepp, det er SÅ lenge siden!), CD/RDS, HF (hengerfeste), S/V (sommer/vinterdekk), f.glass – ja, til og med servo, sentrallås og ABS var det viktig å opplyse om, den gangen. Var ikke alle bilene som hadde det ...
Det fine med Autobørsen og Motorbørsen, var at de i alle fall hadde bilder – til og med i farger (og der følte jeg meg plutselig 100 år gammel!). Den slags fikk du ikke i rubrikkannonsene på tekst-TV og i Aftenposten.
Her stopper superbilen midt på fjellet – selv sauene ser dumt på oss
Fikk tommel opp hjemme
I ett av bladene, var det en diger brett på den ene siden. Her hadde jeg altså funnet MR2-en som skulle bli min. Basert på ett lite bilde, tre linjer og en telefonsamtale, hadde jeg bestemt meg.
På det jeg i ettertid betrakter som ubegripelig vis, hadde jeg fått mine foreldres velsignelse til å kjøpe denne bilen. Ikke akkurat det som kan beskrives som en sikker og fornuftig førstegangsbil.
– Det er jo en Toyota, pleide jeg å si, med jevne mellomrom. Den strofen hjalp nok på.
Slik gikk det til at Broom-Vegard kjøpte seg en splitter ny "amcar"
Stereoanlegg
Jeg fikk montert to ekstra høyttalere, som jeg syntes ga fantastisk lyd. Fakta er vel kanskje at det var marginalt bedre enn lyden du får i dag, fra en middels bra smarttelefon.
CD-spiller var det selvsagt ikke snakk om, på en slik bil.
Likevel, mine egne kassetter, med opptak av de beste sangene fra hitlistene på radioen, fikk virkelig opp stemningen på kjøreturene.
Mens jeg eide denne bilen, fikk jeg også min første mobiltelefon. Philips Fizz, med uttrekkbar antenne. Lyset i knappene og på skjermen var grønt, som passet perfekt til belysningen i MR2-en.
For å ytterligere ta store steg inn i framtiden, kjøpte jeg en anretning (i mangel av bedre ord), som gjorde det mulig å spille av lyden fra CD-er via en Walkman. Anretningen bestod av en ledning som ble koblet på AUX-inngangen på walkmanen, og en kassett, også den med ledning, som ble satt inn i kassettspilleren. Genialt!
PS: Ikke be meg forklare hvordan dette var teknisk mulig. For meg var dette på nivå med å trekke kaniner opp av en flosshatt.
Supra – en lekker sportscoupé som mange har glemt
Volvo 240 i veien
Det skal nevnes at jeg har ett mindre hyggelig minne fra MR2-tiden. Jeg klarte nemlig å "parkere" den under bakfangeren på en Volvo 240, som bestemte seg for å stoppe litt bråere enn jeg satte pris på.
Vippelyktene jeg var så glad i, ble brettet bakover, og pekte rett opp! Frontfangeren fikk seg en skikkelig trøkk. Men ingen ble skadet, og bilen var god som ny, etter et besøk hos den lokale Toyota-forhandleren.
Jeg har kjøpt og solgt mange biler opp gjennom årene. Alle har sin historie. Men akkurat denne første, er det noe spesielt med, likevel.
Her bikker den trofaste Volvoen 1 million kilometer
Broom-Vegard sporet opp sin første bil – 19 år senere
Mangler garasjeplass
En feiende flott MR2 ble altså lagt ut til salgs på auksjonen.no. Nå er annonsen inaktiv, og jeg vet ikke hvordan budrunden gikk – eller om bilen ble solgt. Jeg merker jo at det svir litt, at jeg ikke bare benyttet sjansen.
For det er alltid fristende å hive seg på, når slike anledninger dukker opp. Men et par praktiske problemer hindrer meg som regel i å legge inn et bud.
1. Jeg kan ikke mekke selv. Og selv en Toyota krever en del skruing, når den bikker 35 år.
2. Jeg mangler garasjeplass.
En tredje faktor, er at det kanskje er noen i husstanden som mener at vi har viktigere ting å bruke penger på. Det er ikke sikkert jeg kommer meg i mål med "Det er jo en Toyota"-linjen min, der ...
Apropos min bedre halvdel: Dette var bilen drømmedama mi skulle hatt
Video: Denne 80-tallshelten er det mange som sikler på, fortsatt:
Test av 80-tallsklassiker: – Den vekker like mye oppmerksomhet som en Ferrari