Slik så den ut, turbo-utgaven av Datsun 280 ZX T i 1982. Her med det velkjente T-taket.
Slik så den ut, turbo-utgaven av Datsun 280 ZX T i 1982. Her med det velkjente T-taket. Foto: Nissan

Dro til Japan – og der ventet denne bilen

Nissan meldte seg for alvor på i sportsbiltoppen.

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om Datsun 280 ZX T, en herlig sportsmodell fra 1982.

Det er en vakker sensommerdag over Honshu, den største øya i Japan. Kalenderen sier 1982. Foran meg har jeg et lekkert dashbord og et langt panser – og svingete og til dels smale veier innover i fjellområdet Hakone, rundt 10 mil fra Tokyo.

Jeg er ute på en av mine aller fineste bilturer, med modellen som for alvor understreket Nissans plass blant de beste sportsbilprodusentene – en Datsun 280 ZX T, der T står for turbo.

Snart er det 30 år siden de forsvant

Verdens nest beste

Grunnlaget for denne posisjonen ble solid lagt av Datsun 240 Z. Denne modellen var en stor sensasjon da den kom, og den ble produsert i perioden 1969 – 1978.

At Nissan Motor mente alvor, ble bekreftet da det anerkjente magasinet Sports Car International kåret modellen til verdens nest beste sportsbil gjennom 1970-årene, bare slått av Porsche.

Det var absolutt sportsbil-takter over dette dashbordet, med ekstra instrumenter og midtkonsoll skrådd mot føreren.
Det var absolutt sportsbil-takter over dette dashbordet, med ekstra instrumenter og midtkonsoll skrådd mot føreren. Foto: Nissan

Suksessrik

Bilen ble opprinnelig utviklet som en konkurrent til engelske MGB GT. Oppskriften var et oppsiktsvekkende lekkert design, imponerende ytelser og en folkelig pris.

Fortsatt står 240 Z som en av verdens mest suksessrike sportsbilmodeller gjennom tidene. Genene fra denne suksessen er til de grader ivaretatt i dag av Nissan GT-R, som er i det absolutte toppsjiktet på kraft og ytelser.

Ungene ble bilsyke og taxi-sjåførene nektet å kjøpe den

Fort – men udramatisk

Nå er altså året 1982, og jeg er midtveis i et nærmere fire uker langt jobb-opphold i Japan og Tokyo.

Bilen jeg kjører nå, er et høydepunkt under oppholdet, og det er en ren nytelse å smyge den uanstrengt rundt svingene innover i Hakone. Alt spiller sammen og fungerer sømløst og perfekt – styring, girskift, bremser...

Det går fort, men udramatisk, men min japanske PR-vert i passasjersetet holder seg godt fast – og snakker lite. Kanskje ikke noe å si på, det er første gang vi møtes, og jeg kan selv være litt skeptisk når noen jeg ikke kjenner begynner å kjøre FORT...

Noe uvant er det naturligvis også med høyreratt og venstrekjøring, selv om man jo ganske raskt blir vant til dette.

Et absolutt brukbart bagasjerom var en del av pakken.
Et absolutt brukbart bagasjerom var en del av pakken. Foto: Nissan

7,4 sekunder

Rekkesekseren på 2,8 liter under det lange panseret maler dempet og kultivert, og leverer gromlåt så det holder når høyrefoten presses ned. Med turbomating leverer motoren på sitt beste 180 hk. Toppfarten oppgir Nissan til 205 km/t, men av ytelser er det akselerasjonen som imponerer mest. Med manuell girkasse – som i den bilen jeg kjører – klarer Datsun 280 ZX T 0-100 km/t på 7,4 sekunder.

Den gangen var dette like kjapt som en Ferrari 308 GTSi, og det var nesten like raskt som Audi Quattro. Både Mercedes-Benz SL 500 og BMW 635 CSI måtte finne seg i å bli slått her.

Denne bilen var starten på noe som ble stort

Mer komfort

Bilen var en av modellene i den andre generasjonen Z-sportsbiler fra Nissan Motor, og var forfinet og videreutviklet på de fleste områder. Fra 1970-tallets forgjengere skilte den seg kanskje mest ut med selve kjøreopplevelsen. Nå var det lagt noe mindre vekt på de mest sportslige egenskapene, og mer vekt på komfort og cruising-egenskaper.

280 ZX hadde derfor noe mykere fjæring, bedre støyisolasjon, mer komfortable seter og mer påkostet utstyr.

Setene var nok ikke helt det vi forbinder med sportsbilseter i dag...
Setene var nok ikke helt det vi forbinder med sportsbilseter i dag... Foto: Nissan

Stemmevarsling av glemte lys

Sportsbilegenskapene ble kompensert en del gjennom lavere tyngdepunkt og en tilnærmet 50/50 vektfordeling. Ellers var jo mye av grunnkonseptet ganske så likt, med uavhengige oppheng bak og et svært gjenkjennelig design.

1982-årgangen hadde ellers fått nye lettmetallhjul og en mye omtalt stemmevarsling av blant annet glemte lys og lignende, ganske nytt og lite vanlig den gangen.

Hakone er et vakkert fjellområde, og utsikten til mektige Mount Fuji er spektakulær.
Hakone er et vakkert fjellområde, og utsikten til mektige Mount Fuji er spektakulær. Foto: NanoStockk

Mål: Hakone

Blant tidlige 1980-talls biler var Datsun 280 ZX slett ingen småbil. Den var 4,42 m lang og 1,69 m bred, og fantes også i en 20 cm lengre 2+2 modell. Høyden var sportsbiltypiske 1,29 m, og akselavstanden var 2,32 m (2,52 m for 2+2). Bilen hadde for øvrig en egenvekt på 1.281 kg (2+2: 1.356 kg).

Målet for vår testtur var altså Hakone, nasjonalparken som er Tokyo-borgernes desidert viktigste utfluktsmål. Dette skogkledte fjellområdet byr på helt spesielt vakre omgivelser og et behagelig klima året rundt. I Hakone finner man Japans mest kjente varme kilder (onsen), og severdighetene er mange.

Det var mye mer trafikk i Tokyo-gatene enn det kan se ut på dette bildet. Selv en kort tur tok veeeeeldig lang tid.
Det var mye mer trafikk i Tokyo-gatene enn det kan se ut på dette bildet. Selv en kort tur tok veeeeeldig lang tid. Foto: Frank Williksen

Det ble med mineralvann...

Noe av det viktigste er utsikten til Japans høyeste fjell som ligger i området. Mount Fuji – Fuji-san eller Fujiyama – er hele 3.776 m høyt, og er en stor aktiv vulkan som har hatt flere utbrudd.

Ifølge Wikipedia besøker omtrent 15 millioner mennesker dette fjellet hvert år, og mellom 200.000 og 300.000 klatrer helt til topps. Omlag 30 prosent av klatrerne er utlendinger.

I Hakone-området finnes det også mange godt bevarte kroer, og til en av disse inviterte min Nissan-vert meg. Hans hyppige tilbud om vin eller øl til maten kunne nok tolkes i den retning at han helst så meg som passasjer på returen – men det skulle tatt seg ut! Når jeg først hadde muligheten til ytterligere 10 mil med denne suverene bilen, ville jeg ikke for noen pris gi slipp på den!

Så det ble med mineralvannet – og en runde til med høyrerattet...

Mer enn fire personer i denne burde vært straffbart

Video: Her snakker vi moderne, japansk råskinn