– Elbilen gikk fint – ladenettverket var helt bak mål
Vi dro på en langtur som virkelig ble lang.
Elbilparken vokser i rekordtempo, det stiller også store krav til lade-intrastrukturen. Hvordan står det egentlig til med hurtigladingen langs veiene?
Nylig skulle vi teste nye Peugeot e-2008, og samtidig hadde jeg en reportasjetur til Jæren på programmet. Hva var vel mer naturlig enn å slå disse to sammen?
Peugeot e-2008 har en oppgitt WLTP-rekkevidde på 320 kilometer. Jeg valgte den korteste veien til Bryne, over Høydalsmo og Suleskardvegen, ca 390 kilometer. Ergo måtte jeg lade minst én gang på veien.
En forhåndssjekk på kartet over ladestasjoner, viste ladestasjon på Høydalsmo. Med neste mulighet på Sinnes i Sirdal skulle rekkevidde ikke være noe problem, selv om det er langt mellom ladesøylene gjennom fjellheimen vestover.
Nok til Sinnes
Da jeg startet fra Drammen, viste rekkeviddeindikatoren at jeg hadde 270 km å gå på, fra et 96 prosent fullt batteri. Ved ankomst Høydalsmo, sa bilen at jeg hadde en rest-rekkevidde på 90 km. Den ene CCS-ladesøylen som står der, var ledig, så jeg plugget Peugeoten på og startet ladingen.
Etter 53 minutter meldte bilen om 97 prosent batteri, og 290 km rekkevidde. Dermed følte jeg meg sikker på å komme såpass forbi Suleskard at det skulle holde med god margin til Sinnes i Sirdal.
Suleskardvegen, ja. Fantastisk rute – i godt vær. Jeg opplevde fjellheimen fra dens mindre tiltalende side, med regn, kraftig vind og tåkedis som gjorde kjøreforholdene utover ettermiddag og kveld svært krevende og tunge.
Man venter. Og venter...
Stor lettelse da jeg passerte Suleskard med restrekkevidde 80 kilometer. Dette var ikke fristende å satse på, med 138 km igjen å kjøre. Det var mørkt, det var vått, det var nesten ikke hus å se før jeg begynte å komme litt nedover i Sirdal. Men ladestasjonen på Sinnes, var det langt igjen dit, mon tro?
Det gikk en mil, det gikk en til – og enda en. Så, omsider fanget fjernlyset opp to ladesøyler da jeg rundet en sving. Joker Sinnes ble, som planlagt, redningen, men ikke helt uten videre. Å sette i ladekontakten gikk greit. Men BKK skulle ikke ha noe av at noen som ikke var «registrerte brukere» skulle SMS-lade hos dem. Dermed måtte jeg, i regn og vind, laste ned appen deres før ladingen kunne starte.
Så satt jeg der da i mørke, øsregn og blåst. Ingen åpen bensinstasjon, ingen kafé, ikke en gang en åpen butikk var å se. Så hva gjør man da? Man venter. Og venter. Og venter – til batteriet etter drøyt en halvtime meldte om 76 prosent og 170 km å gå på, mer enn nok til hotellet på Bryne, dit det nå var bare drøyt 9 mil igjen.
Krever at alle bensinstasjoner må ha elbillading
Bør være lettvint
Den siste etappen gikk som en lek i drittværet, mens jeg begynte å undre meg over hvorfor det i all verdens navn ikke er skiltet før ladestasjoner – slik det er for bensinstasjoner? Med ladekart slik jeg hadde, er selvsagt ikke dette noe viktig tema - men alle har ikke et slikt kart for hånden til enhver tid. Noen som tar utfordringen?
Dag én i Bryne krevde etter hvert ny batterilading etter diverse småturer i distriktet. Nå visste jeg – med 50 km å gå på - at jeg straks ville komme til to ladesøyler i Vikeså. Heller ikke disse var skiltet for øvrig; ladestasjoner må man helst kunne se fysisk ved passering for å finne dem uten forhåndsplanlegging, tydeligvis.
Det er faktisk ikke greit at man skal være avhengig av å planlegge i forkant for etterfylling av energi – det bør være like lettvint å finne en ladestasjon som en bensinstasjon, om hverdagen skal være sammenlignbart enkel for elbilbrukere.
«Så fort det er strøm tilgjengelig»
Den ene Vikeså-søylen var opptatt, så jeg satte inn ladekontakten på den andre. Her var det greit med SMS-betjening (Grønt Punkt), men dessverre var det dårlig med strøm – beskjeden var i praksis at anlegget kun maktet å betjene én bil av gangen på CCS-laderne.
Så min Peugeot måtte slukøret vente til bilen ved siden av var ferdig, 20 minutter senere. Display-lovnaden var at ladingen ville starte så fort det var strøm tilgjengelig. Den gjorde ikke det, likevel. Det ble et ekstra knot med SMS-stopp og SMS-start på nytt og frem og tilbake før jeg omsider ble tilgodesett med en ladestund på en halvtime, og utpassering med 170 kilometer rekkevidde.
Lade elbil: Her er det en skikkelig pris-jungel
Den første var defekt
Med mildt sagt krevende kjøreforhold i friskt minne, ble det E39 og E18 hjem til Drammen igjen.
Før start valgte jeg å lade på Maxi-senteret i Sandnes. Her er det en ganske ny og stor ladestasjon med 18 ladepunkter. To søyler er for lynlading med opptil 150 kW (eller 75 kW), resten er 50 kW hurtigladere. Jeg prøvde selvsagt først en 150 kW-kontakt. Den gikk ikke; her var det ikke tilgang på strøm, sto det å lese på skjermen. OK, da var det bare å komme seg ned på jorda igjen, til en 50 kW-kontakt.
Den første jeg prøvde var defekt. På den neste var det ikke strømtilgang, og for sikkerhets skyld hadde den også «kommunikasjonsproblemer med bilen». Endelig, på den neste, fikk jeg startet lading, etter å ha somlet bort rundt 20 minutter unødig. Jeg tilføyer at det ikke var én eneste annen bil som sto til lading – velkommen til 2020!
Den første defekt – igjen!
Langs E39 mot Kristiansand regnet jeg ikke med planleggingsbehov for å finne ladestasjoner, og med 230 kilometer rekkevidde ut fra Maxi (omsider!) var jeg også her helt rolig på rekkevidde, med knappe 19 mil til Sørlands-hovedstaden.
Men så enkelt var det ikke. Med 53 kilometer igjen å kjøre, svingte jeg inn til en enslig ladesøyle som var synlig fra E39. Og som var defekt, skulle det vise seg.
Noe mindre rolig kjørte jeg videre, og 11 kilometer før Kristiansand sentrum, dukket det opp to ladesøyler ved en YX-stasjon. Ingen av dem var opptatt – men den første jeg koblet meg på var selvsagt defekt.
Til alt hell fungerte den andre, men mens jeg ventet og ventet inne på YX-stasjonen, fikk jeg plutselig SMS fra ladesøylen, som opplyste at «ladingen var stanset»... Det var den faktisk ikke, så jeg avsluttet selv etter ca. 43 minutter med 87 prosent batteri og 250 km tilgjengelig.
40 festlige minutter til
Nå bar det ut på E18 med motorvei så og si helt hjem, men med egg under gasspedalen – jeg var ALDRI oppe på fartsgrense 110, knapt nok nær 100. Målet var en siste lading på Lasses Kro ved Brevik, eller ved Torp Hotell nord for Sandefjord, for jeg innså jo fort at jeg ikke ville rekke Drammen uten å tilføre noen kilowattimer til.
Med fin flyt i rundt 90 – 95 km/t passerte jeg Lasses Kro, Torp burde gå fint. Torp gikk, men ikke veldig fint. Da jeg svingte av motorveien etter flere mil i 75 km/t, lyste det opp rødt på instrumentpanelet med melding om 20 km igjen! Her gikk nye 40 festlige minutter unna, med 77 prosent og 210 km som fasit. Utrolig hvor fort tiden går når man har det morsomt!
Hjemme var jeg 23.55, noe navigasjonen fortalte at jeg burde ha vært kl. 22.43 (men den tenkte jo ikke på lading).
Tesla-eierne sparer mye - for alle andre kan det bli rådyrt
Helt hinsides
Totalt brukte jeg på denne turen fire timer og ett minutt på lading, og dette kostet meg en drøy tusenlapp. Sett i forhold til at tidsforbruket med en fossilbil her ville vært redusert til ca. 6 minutter til to tankfyllinger, og at forbrukskostnadene for strekningen maksimalt ville ha vært bare litt høyere, er det relativt vanskelig å se fordeler med elbil for anledningen. Det måtte i så fall være fordeler ved bompasseringer.
Et langt bedre og mer brukervennlig ladenettverk ville selvsagt ha mildnet opplevelsen en del, men den uforholdsmessig lange tiden som ble brukt for i det hele tatt å ha energi til å komme videre, er helt hinsides.
Så er det kanskje noen som vil mene at en aggressiv kjørestil sikkert for skyhøyt strømforbruk? Og nei, det stemmer heller ikke – jeg kan ikke huske sist jeg kjørte noen som helst strekning så til de grader med et egg under gasspedalen – her skulle det kjøres økonomisk!
Geniale i-Cockpit
Og bilen, ja – hva med den?
Jo takk, en super liten bil med ekstra høyde og bra med plass. Et kjempepluss til førersetet. Jeg har en korsrygg som lett blir småirritert, men her kunne jeg gå ut etter en tur på drøyt åtte timer – og kjente meg helt uanstrengt og like opplagt som da turen startet. Ypperlig!
På plussiden kommer også veiegenskapene, med ekstra vekt på den behagelige kjørekomforten. Peugeot og fjæring har lenge vært en sterk kombinasjon, og i prøvebilen var det heller ikke nevneverdig hjul- og/eller veistøy som forstyrret idyllen bak rattet.
Peugeots geniale i-Cockpit har jeg rost mange ganger. Her har den også kommet i ny generasjon i 3D-utgave, og er bedre enn noen gang. Effekt på 100 kW (136 hk) sto godt til bilen, og den levde opp til lovnadene på strømforbruk.
Ladesjokk: Seks ganger dyrere å kjøre elbil enn diesel
Faktisk kjørelengde – og oppgitt
Like fornøyd var jeg ikke med rekkeviddeindikatoren, som opererer etter «hopp-og-sprett-og-tjo-og-hei»-prinsippet: I løpet av noen hundre meter med stigning eller utforbakke, kunne rekkevidden påstå seg å ha blitt redusert eller økt med opptil 50 kilometer - eller mer. I løpet av den friske utfor-strekningen ned til Dalen østfra, var plutselig 230 km blitt til 300!! Man venner seg jo etter hvert til å se mindre på tallene og mer på batteriindikatoren. Det var jo for eksempel lite troverdig at man skulle ha bare 90 km å gå på – når batteriet tilsynelatende fortsatt var omtrent tre fjerdedeler fullt...
Ikke etter noen lading klarte jeg å oppnå en faktisk kjørelengde på mer enn 200 – 220 km. Det står 320 km WLTP, ja. Men det som er praktisk oppnåelig er altså betydelig mindre. Det anbefales jo ikke å lade over 80 prosent – og det er kjekt å ha litt mer enn 10 prosent i rest når man skal lade på nytt.
Regnestykket er enkelt: 80 prosent minus 10 prosent gir 70 prosent tilgjengelig, hvilket på kalkulatoren sier 224 km. Og så kommer mulige fradrag for vær, temperatur, kjørestil og fart. Dette gjelder selvsagt ikke spesielt for Peugeot, men er en gjengs erfaring med elbiler generelt, uansett merke.
Bare så det er nevnt...
Ny ordning gir elbileierne prissjokk
Video: Her møtes tre elbiler til test