Det var lite å utsette på designet. Ytelsene, derimot...
Det var lite å utsette på designet. Ytelsene, derimot... Foto: Frank Williksen

Tenk at et folkelig merke kunne komme med denne..!

Men dessverre var det et stort problem her.

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om noe så eksotisk som Fiat «Første september» - eller X1/9, som modellen faktisk hette.

Jeg kjørte denne bilen på slutten av 1970-tallet – og i en sammenligningstest i Alle Menn mot Datsun 260Z og fetteren Alfa Romeo Alfasud Sprint.

Det handlet om sportsbiler, for det var nettopp det disse bilene ble markedsført som. Og sportsbiler var det ikke mange av på det norske markedet, bare få år etter oljekrisen, med kjøreforbud og rasjoneringskort!

Ble Årets Bil - senere gikk alt galt

Avtagbart tak

Å snakke om, for ikke å si kjøpe, sportsbil på denne tiden, var omtrent så politisk ukorrekt som det var mulig å være. Av disse tre bilene var det bare Datsunen som kunne forsvare benevnelsen, med sine 126 hk og sekssylindret motor med god trekkraft. De to italienerne hadde hver 50 hk mindre enn japaneren, så sportsbilpreget lå utelukkende i spenstig design.

For Fiatens del var det Marcello Gandini hos berømte Bertone som hadde æren for et veldig attraktivt ytre. Toseteren vakte oppsikt overalt hvor jeg dukket opp med den, og kommentarene lå stort sett på «wow»-stadiet. Ikke minst imponerte targa-løsningen, med avtagbart tak.

Sportsbiler anno 1977. Den som fortjente benevnelsen mest, var så klart Datsunen.
Sportsbiler anno 1977. Den som fortjente benevnelsen mest, var så klart Datsunen. Foto: Frank Williksenm

Super vektfordeling

Den spesielle bilen dukket første gang opp i 1969, som en konseptbil hos Autobianchi, kalt A112 Runabout. Og jo, Autobianchi var også et bilmerke den gang, noe jeg skal komme tilbake til ved en senere anledning.

Konseptbilen var bygget på motor, girkasse og drivverk fra den morsomme og kjappe lille Fiat 128. Oppsettet var imidlertid helt forskjellig, med midtplassert motor og bakhjulsdrift i stedet for 128-konseptet med motoren tverrstilt foran og forhjulsdrift.

Fiat X1/9 ble etter hvert lansert i 1972, og da hadde interessen omkring konseptbilen kokt godt siden den ble vist første gang. Noe av det spesielle med bilen, var at den hadde midtmotor med drift på bakhjulene – og med en vektfordeling som leverte store pluss til kjøreegenskapene.

Førerplassen i X1/9 var innbydende, den. Legg merke til radioplasseringen!
Førerplassen i X1/9 var innbydende, den. Legg merke til radioplasseringen! Foto: Frank Williksen

«Et forsiktig puff»

Motoren lå rett bak seteryggene, med bagasjerom bak denne igjen: «Dette er favorabelt for vektfordelingen i bilen, men det hender også at det under hard kjøring kan by på utrivelige overraskelser. Et klippefast veigrep – som er det normale – kan plutselig slå om til en firehjuls skrens. Og noe øvelse skal man helst ha for å kontrollere den slags bevegelser,» skrev jeg blant annet.

Ytelsene imponerte meg ikke stort. Hos Fiaten var det sparket i ryggen man gjerne skal kunne oppleve i slike biler, erstattet med det jeg beskrev som «fornemmelsen av et forsiktig puff». Jeg mente litt mer om det samme temaet: «her blir manglende motorkraft enkelte ganger det som bremser mer enn selve bilens makteevne når det gjelder kjøreegenskaper. Fiat (og Alfa) parerer med eleganse brutaliteter fra førerens side, men altså: Noen flere hester ville bragt begge opp i den virkelig spennende klassen.»

0-100: 13 sekunder

Fiat X1/9 hadde for øvrig en firesylindret rekkemotor på 1,3 liter summende bak seteryggene. Største effekt var 75 hk, og maks dreiemoment 97 Nm, så det var ikke tilfeldig at den ble sett på som en relativt motorsvak bil.

Karosseriet var konstruert for å gjøre det like godt i krasjtester som en sedan, på grunn av strenge krav i USA. Følgen var økt vekt, og med egenvekt på ca. 900 kilo, var bilen relativt tung. Akselerasjon 0-100 km/t på 13 sekunder imponerte da heller ingen, og det gjorde heller ikke toppfarten på 170 km/t. At bilen ikke hadde 5-trinns manuell girkasse, men bare 4-trinns, ble dessuten bemerket som et minus.

Stor var bilen ikke. Bredde på 1,57 m er det bare mopedbiler som har i dag.
Stor var bilen ikke. Bredde på 1,57 m er det bare mopedbiler som har i dag. Foto: Fiat

Bertone X1/9 til slutt

Ruve særlig i terrenget gjorde Fiat X1/9 heller ikke. Den lille toseteren var 3,83 m lang, 1,57 m bred og 1,17 m høy. Akselavstanden var 2,20 m, og standard dekkdimensjon var 145 HR 13, selvsagt på stålfelg. Aluminium var tilgjengelig – som ekstra utstyr mot pristillegg.

En viss popularitet fikk bilen, og i perioden fra 1972 til 1982 produserte Fiat noe over 140.500 biler. Deretter overtok Bertone både bil og navn, og fra 1982 til det var slutt i 1989 rullet det også ut 19.500 Bertone X1/9. Der snakker vi sjelden bil!

Du skulle lete lenge etter mindre nybil

Video: Dette er en ekte legende fra BMW