Slik så Volvo 145 Express ut - noe helt for seg selv med det høye taket.
Slik så Volvo 145 Express ut - noe helt for seg selv med det høye taket.

– Jeg sto på bremsen – men det var altfor sent

Dramatisk møte med hønseflokk på gårdstunet.

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gang handler det om en litt spesiell Volvo: 145 Express fra 1971.

Spesialmodellen 145 Express vakte oppsikt da Volvo lanserte bilen høsten 1970. Det som virkelig skilte den ut i mengden, var takhøyden. I praksis var dette en 145 herregårdsvogn, der taket var hevet i to trinn – pluss 5 centimeter fra frontrute til B-stolpe, og så ytterligere økt takhøyde med hele 25 centimeter fra B-stolpe til bakluke.

Med dette designet var ambisjonen å videreføre den formidable suksessen med den PV-baserte modellen Duett. Denne arbeidshesten var i produksjon i 16 år, fra 1953 til 1969, og ble levert både som stasjonsvogn og som varebil. De første årene var den kjent som Volvo PV 445, men fra 1958 ble modellbetegnelsen P210.

Digert varerom

Volvo 145 Express fikk betydelig kortere levetid. Selv om dette var en større, bedre utstyrt og mer komfortabel bil, var også prisen en del høyere, og 145 Express tok heller aldri ordentlig av i markedet. Allerede sommeren 1973 ble produksjonen av modellen stoppet.

Håndverkere var blant dem som sterkest trykket bilen til sitt bryst på grunn av den gode innvendige plassen. Bak forsetene hadde man et varerom som var hele 6 fot langt – ca. 1,83 meter. Bredden var også god, hele 1,42 cm på det meste, og en takhøyde i varerommet (som varebil) på 1,01 meter var også noe som ble lagt merke til. Som varebil kunne den dessuten ha et totalvolum i varerommet på opptil 2.407 liter.

Som varebil var Volvo 145 Express særdeles rommelig.
Som varebil var Volvo 145 Express særdeles rommelig.

Fin på langtur

Bilen var selvsagt også tilgjengelig som Herregårdsvogn – eller stasjonsvogn, som de fleste ellers sier, og her var taxi-eiere en viktig kundegruppe. I denne var det i tillegg mulig å få med to bakovervendte seter bak baksetene, så 145 Express var på den måten en tidlig sjuseter.

Utviklingen av Express-modellen var på mange måter Volvos svar på å smi mens jernet var varmt. 140-serien var nemlig en stor suksess helt fra lanseringen i 1967. Allerede i debutåret ble den nr. 8 på 10-på-topp listen i Norge. Året etter var den nr. 6, og i 1969 nr. 5. Denne medvinden ville svenskene så klart utnytte for alt den var verdt!

Selv husker jeg Volvo 145 Express spesielt på grunn av en testtur til hjemlige trakter i Trøndelag våren 1971. Jeg kjørte en DL (De Luxe) stasjonsvogn-utgave, stor og rommelig og en super bil å kjøre på langtur med.

Denne bilen får deg til å smile

Lite fartskontroller

Under panseret spant en B20A-motor, en rekkefirer med 90 hk og største dreiemoment på 170 Nm som innfant seg ved 3.000 omdreininger. Dette var i 1971 en rimelig sprek bil, selv om mange i dag sikkert trekker på smilebåndet av en akselerasjon fra 0-100 km/t på 15 sekunder og toppfart på 155 km/t.

Men det var andre tider på alle måter på begynnelsen av 1970-tallet. Som fortsatt mange husker, var for eksempel veistandarden en ganske annen enn i dag, og Trøndelags-turen i 1971 var en langt mer krevende øvelse enn Trøndelagsturen anno 2020 - både på grunn av bil og vei! Til gjengjeld ble vi heller ikke mye heftet av fartskontroller...

Dette var flotte saker i 1971, med blant annet liggende speedometer.
Dette var flotte saker i 1971, med blant annet liggende speedometer.

Kneikene på Gamle Kongevei

Volvoen var altså en fin bil å kjøre. Sikten var god, og allerede i 1971 leverte Volvo seter av høyeste kvalitet. Bilen hadde ellers skivebremser på alle fire hjul, og en girspak lang som en spaserstokk. Girskiftet var det likevel ikke noe å utsette på. Det var rimelig lett og presist, og med et godt hørbart «klonk» ved hvert girskift, noe som var lett gjenkjennelig på manuelt girte Volvoer den gangen.

En ubestridt plass i minneboka fikk bilen noen dager etter hjemkomsten til Levanger. Da skulle fatter og onkel få være med på fisketur til Verdalselva, noe trioen hadde lange tradisjoner for.

Det bar av gårde innover gruslagte Gamle Kongevei med retning Rinnleiret. Lokalkjente vil huske at her var det flere ganske bratte kneiker å kjøre ned, og bunnen av en av disse kneikene flatet ut gjennom gårdstunet til et småbruk.

Dette var drømmebil for mange på 60-tallet

Så fjøra føyk!

Her var det da vi kom, i fin flyt over kneika og helt sikkert litt raskere enn man egentlig burde kjøre gjennom et gårdstun. I det vi passerer et uthushjørne, ser vi småbrukeren selv stående på trammen, avnytende en ettermiddags-rullings.

Og det som verre er: Jeg mer skimter enn egentlig ser en hønseflokk i fullt klyv over veien på klar kollisjonskurs med Volvoen! Det gikk bokstavelig talt så fjøra føyk, med et kraftig dunk i både den ene og den andre hjulkassa. Jeg husker ikke hva jeg sa da jeg sto på bremsen og skivebremsene hugg i, men det var neppe noe som egner seg til gjengivelse uansett!

Interiøret var trivelig, og allerede den gangen visste Volvo hvordan et godt førersete skulle være. .
Interiøret var trivelig, og allerede den gangen visste Volvo hvordan et godt førersete skulle være. .

Beklager, beklager

Fra øyekroken kunne jeg ane overlevende høns i vill panikk – og andre, ikke fullt så overlevende liggende igjen på valplassen. Jeg talte i alle fall 5-6 som ikke lengre var blant oss, som det heter.

Skrått bakfra kom småbrukeren ruslende med hendene i lomma og sneipen i munnviken.

Her var det bare å ta initiativet:

– Jeg beklager virkelig så mye – dette var ille! Jeg skal selvfølgelig erstatte hønene!

Hønseeieren kikket på meg, og ytret med stoisk ro:

Lo helt til Vuku

– Nei, nån erstatning ska’ du no itj’ tænk på - æ skuill’ da ta dæm læll no, æ. Kanskje du kuinn kjør samme veien tebake og ta noen flere?

Hva svarer man til sånne utsagn, annet enn tusen takk?

Fatter og onkel lo omtrent til vi passerte Vuku. Og det er faktisk et stykke...

Og derfor husker jeg altså Volvo 145 Express 1971 ekstra godt!

140-serien besto ellers av store og rommelige biler, som konkurrerte med andre populære modeller som Ford 17M/20M/26M og Opel Rekord. 145 Express var 4,64 m lang, 1,73 m bred og hele 1,74 m høy. Bilen hadde en egenvekt på 1.230 kg, og den sto på såpass beskjedne dekk som 165 SR 15.

Send SMS med Volvo20 til 2205 og få bladet rett i postkassen.
Send SMS med Volvo20 til 2205 og få bladet rett i postkassen.

Til tross for 140-seriens generelle popularitet, ble Express altså aldri noen storselger.

Nå får du denne Volvoen fra 30.000 kroner

Vil du lese mer om klassisk Volvo?

Da bør du bestille vårt magasin VolvoKlassiker! Det byr på 100 sider om kun én ting: Nemlig klassisk Volvo. Fra starten i 1927, og helt opp til 2000-tallet. Reportasjer, intervjuer, bildeserier, småstoff og kuriosa. Årets utgave er akkurat ute.

Bestill via SMS

Du sender VOLVO20 til 2205. Det koster 99 kroner,+ 15 kroner i porto og belastes telefonregningen. Du får du det rett hjem i postkassen i løpet av noen dager.

Volvo laget ett eneste eksemplar - så ble den ødelagt

Video: Dette er tidenes raskeste Volvoer