– Jeg sveivet ned sideruten. Så nektet den plent å gå opp igjen
Josef fikset det – men bare for to dager.
Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.
Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere.
Denne gangen handler det om en tur bak Jernteppet, denne gangen tidlig på 1980-tallet, og med en VM-finale i speedway (pairs)i Katowice som viktigste reisemål. Det ble en begivenhetsrik tur. På mer enn en måte!
Hvor bra fungerer en folkelig bilmodell på de lengste turene? Det er et tema som alltid har opptatt meg; det er tross alt slike biler de aller fleste kjøper og lever med. Og ja, som andre bilglade får også jeg et kraftig kick av å oppleve verstingene selv; de raskeste og dyreste, som AMG-ene fra Mercedes, Audis RS-er og BMW M-ene – for ikke å snakke om Porsche 911, gjerne Turbo S, og italienere fra øverste hylle. Men disse bilene hører fåtallet til, så hva med alle oss andre?
Det ble Taunus
Dette var bakteppet da jeg fikk presse-kortet til VM-finalen i Speedway/Pairs i Katowice i Polen, høsten 1981. Dit skulle jeg kjøre bil, selvsagt. Valget av fremkomstmiddel var enkelt – en ny mulighet til å futte rundt på egen hånd bak det berømte «Jernteppet» noen få dager var ikke mulig å motstå.
Så var spørsmålet: Hvilken bil skulle jeg kjøre med? Jeg tenkte først Ford Granada, og ringte PR-sjef Gunnar Holm:
– Granada har jeg ikke de dagene, men hva med en Taunus 2,0 GL?
Og slik ble det.
Fint vær hjalp godt!
Å kjøre hele strekningen syntes jeg tross alt ble drøyt, det var svært mye dårligere veier den gangen enn nå, også gjennom Sverige, så det ble DFDS fra Oslo til København som første etappe. Etter ankomst til Kongens By, tok jeg ferge fra Rødby til Puttgarden, passerte Hamburg og satte kurs rett østover utpå ettermiddagen.
Litt etter Hamburg begynte vinduet på førerdøren å krangle. Det lot seg rett og slett ikke sveive opp igjen etter en større utlufting av Dunhill-røyk. Vi brukte sveiv den gangen, må vite; elektriske vindusheiser var forbeholdt de kondisjonerte... Heldigvis var været fint og temperaturen god, selv om det ble atskillig trekk.
Gjett om denne bilen vakte oppsikt!
Stort hotell lovet godt
Inn i DDR (tidligere Øst-Tyskland) kjørte jeg via den store grensestasjonen Gudow. Som vanlig tok ting tid. Jeg måtte kjøpe transittvisum for å få lov til å kjøre gjennom sosialistparadiset, og forplikte meg til å være ferdig med passeringen og ute av landet innen 12 timer; bilen og pengebeholdningen skulle sjekkes og jeg vet knapt hva nidkjære grensevakter ikke sjekket...
Jeg kom da videre til slutt, men kvelden falt på da jeg endelig kjørte ut av DDR og inn i Polen ved Frankfurt an der Oder. Ny grensepassering, nye undersøkelser av papirer, kontanter osv.
Septemberkvelden hadde rukket å bli mørk da jeg litt etter grensen så et stort hotell rett foran meg. Det fantes knapt en bil på parkeringsplassen, så her ville det bli overnatting. Trodde jeg.
Det ble det ikke.
Guten abend!
– Gibt es ein einzelzimmer bis morgen früh? Interpellerte jeg, og la mitt norske pass på skranken.
– Nein, hier ist alles bezetzt, var det korte svaret fra en ikke altfor sprudlende resepsjonist.
Heller ikke mitt mest innsmigrende smil hjalp:
– Aber es gibt fast keine autos draussen?
– Alles full. Guten abend.
Har man tapt, så har man tapt.
Jeg var trøtt, det var sent og tid for å sove. Til slutt var det ikke noe valg. Jeg parkerte i en lomme inntil hovedveien, felte ned rygglenet og sovnet, åpent vindu til tross. På de trakter var ikke biltrafikken det store problemet den gangen, bare en sjelden gang hørte jeg i halvsøvne en bil passere.
Et skilt med skiftenøkkel!
Derimot hørte jeg veldig godt en feststemt gjeng polakker med hest og kjerre. Passeringen deres tok tid, det var sikkert spennende å se en vestlig bil med en sovende vestlig sjåfør. Men noe galt skjedde ikke.
Utover neste formiddag ble det åpne vinduet mer og mer en plage, som det var nødvendig å gjøre noe med. Bilverksteder så jeg ikke i de små stedene jeg passerte gjennom, men etter 270 kilometer sørøst for Frankfurt an der Oder kom jeg omsider til en stor by, Wroclaw.
Navigasjon fantes ikke den gangen, men i utkanten av byen dukket det opp et skilt med skiftenøkkel på, og det ledet meg til noe som så typisk ut som en verkstedtomt.
Dette er bilen Øystein Sunde kalte Eskrot!
«Fantastic, Josef!»
Rett innenfor porten sto et lite skur som åpenbart var kontor. Et mildt sagt overraskende syn møtte meg da jeg åpnet døren og gikk inn. Langs den ene veggen i det lille rommet sto en seng, og under dyna befant det seg en verkstedeier, Josef, som reiste seg halvt opp og hilste blidt på engelsk!
– What is your problem, forhørte han seg. Jeg forklarte den uheldige situasjonen med vinduet på førerdøren, som nå hadde stått pip åpent siden like etter Hamburg.
– No problem, joiket han fra sengen:
– We go to lunch, and window is OK when we return, lovet han.
Så gikk vi til lunsj, da, og jaggu stemte det – da vi kom tilbake virket vindussveiven på venstre fordør som den skulle igjen.
– Fantastic, Josef! How much?
Lengst mulig omvei!
Det var lett å bli enig om en pris som knapt utgjorde vekslepengene på et norsk verksted, og siden vi var blitt så gode venner, kom Josef med et tilbud han nok var sikker på at jeg ville takke ja til:
– When you return from Katowice, you come back to me. We will have great party. My girlfriend will bring her sister, who is 19 years old – you can trust me, this will be fantastic evening, meldte han entusiastisk.
Jeg valgte å nøye meg med å nikke forbeholdent, før jeg fyrte opp Taunusen for de siste 20 milene som gjensto til Katowice, mens jeg i mitt indre lovet meg selv å ta den lengst mulige omveien utenfor Wroclaw på returen!
I baksetet lå skinnjakken til Josef
Allerede halvveis til Katowice hadde Josefs reparasjon vist seg å være bortkastede penger – vinduet sto igjen åpent. Det fortsatte det å gjøre, og utenfor hotellet i Katowice parkerte jeg med venstresiden av bilen omtrent i direkte berøring med en høy mur. Samtidig håpet jeg at oppholdsværet måtte fortsette!
Det gjorde det, heldigvis, for vinduet forble åpent til bilen var tilbake hos Ford Motor Norge på Kolbotn. På hjemveien ble det derfor Kiel-Oslo med «Prinsesse Ragnhild» for å redusere kjøredistansen mest mulig...
Og Josef og Wroclaw? Jeg kjørte fort og langt utenom Wroclaw. Og glemte hele mannen til jeg så at han hadde glemt igjen skinnjakken med viktige ID-papirer i baksetet. Og slike papirer kunne det fort bli kritisk å være uten i Polen den gangen.
Morsom å kjøre
Ja, og så bilen da – hvordan var den? Bortsett fra den kjedelige historien med vinduet på førerdøren var den riktig bra, og absolutt kapabel til lange turer. Ford var også den gang anerkjent for sine fine kjøreegenskaper, og Ford Taunus 2,0 GL hadde dertil komfort-ressurser som tålte sammenligning i klassen.
Med motoren foran, bakhjulsdrift og ikke det minste spor av hverken stabilitetssystemer eller andre former for kunstig åndedrett sikkerhetsmessig, var den dessuten morsom å kjøre – om man falt for akkurat den fristelsen.
2.030 kilometer
Med stort sett moderate motorytelser er det naturligvis grenser for hvor morsomt man kan ha det, men norsk vinterføre senket i perioder den terskelen ganske betydelig!
Taunus var dessuten en relativt stor bil, med bra innvendig plass og et bagasjerom som slukte opptil 503 liter. På sin tid var det denne som var «folke-Forden», litt den samme rollen som Focus har i dag.
Og denne folkelige bilen gjorde altså meget godt fra seg på min runde via Tyskland til Katowice, og hjem igjen, en kjøretur som totalt ble nærmere 2.030 kilometer.
Jeg er ikke i tvil om at også dagens Focus ville ha levert glimrende på en tilsvarende runde – også den en modell som er tilgjengelig for de fleste.
Noen tall - Ford Taunus 2,0 GL 1981 - 4 dørs sedan.
Motor: 4-sylindret rekkemotor. 1.993 cc. 98 hk. Ca. 160 Nm maks dreiemoment
Drivverk: Bakhjulsdrift, manuell 4-trinns girkasse. Førerassistansesystemer?? Hah!
Dekk: 185/70 SR x13 stålradial på sportsfelger
Bremser: Skiver foran, trommelbremser bak
Lengde x bredde x høyde: 4.382 x 1.706 x 1.360 mm
Akselavstand: 2.579 mm
Egenvekt/totalvekt: 1.065/1.525 kg
Tilhenger: Maks 910 kg
Akselerasjon 0-100 km/t: 10,7 sek.
Toppfart: 170 km/t
Forbruk, blandet kjøring: 0,86 l/mil
Selger glemte å opplyse om noe veldig viktig
Se video: Denne Forden er DIGER – og kommer snart til Norge