Bruktbilsøk på Broommarked:

Søk Detaljert søk
Broommarked
Bruktbilguiden
Biltester
Spør Benny
Eierne mener
Broomguiden

En gang var de Norges mest solgte bilmerke

Dette var en bestselger i 1975. Mazda stakk like godt av med tittelen Norges mest solgte personbilmerke.
Dette var en bestselger i 1975. Mazda stakk like godt av med tittelen Norges mest solgte personbilmerke. Foto: Frank Williksen
...og 929 hadde en stor del av æren for det.

Frank Williksen er veteranen i Broom-redaksjonen. Han har jobbet som biljournalist i over 50 år og har testet et stort antall biler i inn- og utland.

Noen biler husker han bedre enn andre. Nå deler Frank minnene med alle Brooms lesere. Denne gangen handler det om Mazda 929 stasjonsvogn fra 1975 – en bil som falt godt i smak hos norske bilkjøpere!

Mazda er et bilmerke med sterke tradisjoner og god klang på det norske markedet. La deg ikke lure av at merket har hatt sine bølgedaler, som tidvis riktig nok har vært ganske dype – eller av at markedsandelen akkurat nå er beskjedne 1,8 prosent.

Den skjebnen deler Mazda med alle andre merker som mangler elbiler i modellrekken – eller ikke i det minste har en ladbar hybrid eller to å slå i bordet med.

Det kommer, men Mazda er blant sinkene akkurat på dette området. Til gjengjeld byr de på noen veldig fine fossile modeller for tiden – fra CX-5 og nedover til Mazda2.

Forholdsvis tidstypisk førerplass, med stort ratt og lang girspak. Mazda 929 var bedre utstyrt enn mange andre, og var blant de mest solgte modellene i 1975. Foto: Frank Williksen
Forholdsvis tidstypisk førerplass, med stort ratt og lang girspak. Mazda 929 var bedre utstyrt enn mange andre, og var blant de mest solgte modellene i 1975. Foto: Frank Williksen

Også hardtop coupé

Og bilen jeg skal ta et tilbakeblikk på her, kom i et år da Mazda faktisk var det største personbilmerket i Norge, med oppunder 12 prosent markedsandel. Det var først og fremst den store suksessen med flaggskipet 929 som bidro til dette, men også den mindre modellen 818 – og mellomklassebilen 616 – solgte meget godt.

Storbilen 929 var tilgjengelig både som sedan, 2-dørs hardtop coupé og en svært så ettertraktet stasjonsvogn. Ikke bare hadde modellen et design som falt i smak hos de fleste både inn- og utvendig, den var også rommelig og praktisk – og timingen var god; det var nå Ola Nordmann for alvor begynte å foretrekke stasjonsvogn.

Stakkars de som måtte sitte i baksetet her

Dermed suksess!

At Mazda på forbløffende kort tid hadde klart å etablere en så sterk posisjon på det norske markedet var det flere årsaker til, mente jeg i en test i Alle Menns Blad:

«Mazda-modellene er teknisk lite komplisert, hovedsakelig basert på velkjente, tillitvekkende konstruksjoner – som riktig nok neppe innbringer Toyo Kogyo (produsenten) de store ærespriser. Derimot har man skapt produkter som publikum åpenbart har lært å stole på: Kvalitet og finish er meget god, utstyret svært rikholdig og det økonomiske bildet totalt sett gunstig. Dermed suksess!» skrev jeg.

Baksetet var ikke av de aller rommeligste, men brukbart. "Det nydelige tekstiltrekket" hadde nærmest litt plysjpreg. Foto: Frank Williksen
Baksetet var ikke av de aller rommeligste, men brukbart. "Det nydelige tekstiltrekket" hadde nærmest litt plysjpreg. Foto: Frank Williksen

Slik var det ikke i 1975

Eksteriørmessig fant jeg bilen «totalt sett meget tiltalende, og tydelig amerikansk inspirert.» Kjøreegenskapene var, derimot, atskillig mer europeisk inspirert, selv om bilen var noe mykere i fjæringen enn europeiske konkurrenter.

Når vi skal kjøre en tur med dagens biler, er det nok å trykke på en knapp og sette drivkassen i «D» - så er det bare å flyte rykkfritt av gårde.

Slik var det absolutt ikke i 1975. Min beskrivelse om motoren og dens egenskaper forteller litt om dette:

Svært behagelig

«Mazda er blitt kjent for arbeidsvillige, spreke motorer, som særlig har eksponert disse fordeler: Stor seigdragningsevne, gode akselerasjonsressurser og absolutt tilfredsstillende økonomiske resultater. Det siste henger ofte sammen med at motorene er såpass lavkomprimerte at normalbensin er tilstrekkelig.

Det kan straks slås fast at også 929 lever opp til dette i alle henseender. I tillegg kommer at denne bilen er den mest lettstartede undertegnede noen gang har kjørt. Kanskje kan en eller annen konkurrent ha vært tilnærmet like god, men bedre kan det ganske enkelt ikke bli. Dette har selvsagt nøye sammenheng med den elektroniske bensinpumpen.

Motoren kommer raskt opp i arbeidstemperatur med moderat bruk av manuell choke. Den burde det vært varsellampe på, for selv ved de første kilometres kjøring en iskald vintermorgen har man inntrykk av å putre av gårde med normalt driftsvarm motor. Ingen rykking, ingen tendenser til å «dø» på tomgang i første kryss.

Svært behagelig, det må innrømmes.»

Ble Årets Bil - senere gikk alt galt

Silkefin i bruk

Manuell choke, for den som ikke vet det, ble betjent med en knapp på dashbordet som kunne trekkes ut i varierende lengde. Jo mer man trakk den ut, jo fetere blanding fikk motoren - altså mer bensin i forhold til luft - som starthjelp. Særlig om vinteren var dette veldig viktig, men på de fleste biler var det greit å bruke litt choke på kald motor også i sommerhalvåret.

Girboksen var jeg også imponert over – «silkefin i bruk, med korte, distinkte og fjærlette bevegelser», fortalte jeg Alle Menn-leserne, og de fikk mer skryt av bilen. Både førerplass, bremser og styring fikk plusskarakter.

Mazda 929 var en rommelig stasjonsvogn. Bak deksler på hver side bak skjulte det seg verkøty, jekk, varseltrekant og spylervæsketank. (Foto: Frank Williksen)
Mazda 929 var en rommelig stasjonsvogn. Bak deksler på hver side bak skjulte det seg verkøty, jekk, varseltrekant og spylervæsketank. (Foto: Frank Williksen)

Overrasket på vinterføre

Min prøvekjøring foregikk vinters tid, i en ekstra lunefull periode værmessig – med både dyktig med snø og mye glatte veier. Jeg gruet meg derfor åpenbart litt til en lengre Østfold-tur, som inkluderte lange strekk i de indre distriktene. Jeg hadde motor foran, drift på bakhjul og helt tomt bagasjerom.

Men bilen overrasket: «På glatt vei og i løs snø – frem kom vi. Hekken ville riktig nok stadig kjøre foran, men vi fikk den da på plass igjen uten større vanskeligheter. På strekninger med svært ujevn vei var det heller ikke særlig vanskelig å få frem et markert «bakakseltramp», men det ville under de rådende forhold ha vært mulig nær sagt uansett redskap.»

Like imponert var jeg ikke over de lette vinduspusserne og varmeanlegget, men til gjengjeld hadde jo bilen varmetråder i bakruten!

"Fortjener betegnelsen elegant"

Kjøreegenskapene ble litt preget av Mazdas myke fjæringskarakteristikk på denne tiden: «Ved hard kurvekjøring kneler bilen temmelig dyktig, men den tåler langt mer pådrag enn hva de fleste vil forlange før den gir en umiskjennelig beskjed om at sentrifugalkraften er i ferd med å få overtaket. Og man får beskjeden tidlig nok til å unngå et ublidt møte med geografien.

Komfortmessig var summen bra, takket være den noe myke fjæringen og god støyisolasjon.

Og hør på denne: «Interiøret fortjener betegnelsen elegant, fra det nydelige tekstiltrekket til de totalt refleksfrie instrumentene. Utstyret er rikholdig, men det forbauset likevel at man hadde sløyfet så vel sminkespeil på høyre solskjerm som det blendfrie bakspeilet. Til gjengjeld har man spandert å støpe inn radioantenne i frontruten, en finesse man ikke venter i denne prisklassen.»

Den manuelle choken ble betjent med den svarte knappen med skråstrek nærmest. (Foto: Frank Williksen)
Den manuelle choken ble betjent med den svarte knappen med skråstrek nærmest. (Foto: Frank Williksen)

Laminert glass, ja...

Røyking var et viktig poeng på denne tiden, og her fant jeg grunn til å klage på askebegrene: «I stedet for et midt på foran, har man plassert to i underkant av dashbordet, et i hvert hjørne. For passasjeren er dette utmerket, mens det for føreren er temmelig vrient. Men kanskje kan det medvirke til å la røyken hvile under kjøring…(sic!)»

Ellers er det jo morsomt å se igjen hva vi trakk frem som sikkerhetsutstyr den gangen.

Her er listen for Mazda 929: Støtabsorberende front/hekk, nakkeputer, 3-punkt sikkerhetsseler av snelletype, støtettergivende rattstamme, god polstring, panser hengslet i forkant, forsterkede vindusrammer(!), barnesikring på dørlåser og laminert glass i frontrute!

Mazda 929, noen tall:

Motor: Rekkefirer med overliggende kamaksel. 1,8 liter. 95 hk, maks dreiemoment ca. 160 Nm ved 4.000 omdreininger.

Drivverk: Bakhjulsdrift. 4-trinns fullsynkronisert girboks. Førerassistansesystemer var ikke oppfunnet ennå…

Choke: Manuell

Hjuloppheng: McPhersson foran, stiv bakaksel med halvelliptiske bladfjærer.

Bremser: Skiver foran, tromler bak – servoforsterket.

Dekkdimensjon: 175 SR x 13

Lengde x bredde x høyde: 4.405 x 1.660 x 1.410 mm

Akselerasjon, 0-80 km/t: Ca. 10,5 sekunder

Toppfart: 165 km/t.

Pris: Ca. kr. 43.000,-

Slik startet en stor bilsuksess!

Se video: Dette blir sjeldne saker i Norge!

Lik Broom på Facebook