Da søsteren ble drept, prøvde Lara å leve livet hennes

GOD MORGEN NORGE (TV 2): – Jeg følte det som et oppdrag å leve for Bano. Andre sa det også til meg; «Nå må du leve for to», forteller Lara, som til slutt mistet seg selv i sin streben etter å oppfylle søsterens drømmer.

Fra den dagen hun ble født og frem til hun var 16 år, hadde Lara Rashid levd to skritt bak sin storesøster Bano.

De var så tett som bare to søstre kan være. Kjente hverandres smerte når den ene hadde det vondt og kilingen i magen når den andre var glad. Bare tilfeldigheter gjorde at de to, som alltid var på samme sted, ikke var det da terroristens skudd falt på Utøya, den 22. juli 2011.

– Jeg har tenkt så mye på «hva hvis». Det er kanskje det jeg har slitt mest med alle disse årene. Hva hvis jeg bare hadde snudd meg og bedt henne løpe dit jeg løp. Men jeg visste ikke da at den veien jeg valgte skulle være trygg. Eller tryggere da, sier Lara tankefullt.

Se hele intervjuet øverst i saken!

– Hvem skal vise vei nå?

Bano løp og gjemte seg ved Kjærlighetsstien. Sammen med ti andre ungdommer la hun seg ned i gresset ved stien for å late som de var døde, i håp om at terroristen ville gå forbi. Det gjorde han ikke. Én etter én ble de henrettet.

For Lara, som hadde levd som i en symbiose med storesøsteren, var sorgen og ensomhetshetsfølelsen enorm. Retningssansen forsvant.

VISTE VEI. Lara følte det var trygt med en storesøster som gikk foran og delte av sine erfaringer. Bano var også nysgjerrig og fikk familien til å prøve ut norske tradisjoner som å gå i kirken på julaften. Foto: Privat
VISTE VEI. Lara følte det var trygt med en storesøster som gikk foran og delte av sine erfaringer. Bano var også nysgjerrig og fikk familien til å prøve ut norske tradisjoner som å gå i kirken på julaften. Foto: Privat

– Alle som har en storesøster vet at livet er litt lettere når du har en foran deg som baner vei. Hun viste meg prøvene sine, tok lappen før meg, jeg kunne alltid spørre henne om hva som lå foran meg. Hun viste meg fremtiden.

Den kurdiske familien; foreldrene, Lara, Bano og lillebror Ali hadde flyktet fra krig og forfølgelse i Irak og til trygge Norge i 1999. Nå var Bano borte, drept på et av de tryggeste stedene de kunne tenke seg. Lara hadde mistet sin rollemodell, men familien hadde også mistet en veiviser inn i det nye livet i Norge.

SØKTE TRYGGHET I NORGE. Lara, Bano og lillebror Ali kom til Norge sammen med foreldrene i 1999. For å bearbeide traumaene etter 22. juli lette Lara i foreldrenes historie for å finne svar. Foto: Privat
SØKTE TRYGGHET I NORGE. Lara, Bano og lillebror Ali kom til Norge sammen med foreldrene i 1999. For å bearbeide traumaene etter 22. juli lette Lara i foreldrenes historie for å finne svar. Foto: Privat

– Bano var veldig nysgjerrig og ville prøve alt. Hun var opptatt av at vi skulle prøve ut norske tradisjoner. Hun fikk oss for eksempel til å gå i kirken på julaften, forteller Lara.

– Da hun forsvant lurte jeg på: «Hvem skal jeg spørre nå? Hvem skal vise vei?».

Lara, som den gangen bare var 16 år, snakket ikke om sin egen traumatiske overlevelseshistorie, men følte at hun skyldte Bano og de andre som ikke overlevde å leve videre for dem.

– I den kulturen jeg kommer fra, og dette kommer nok fra familiens traumer, når man har opplevd krig og overlevd den, så er det bare sånn det er. Jeg følte ikke at det var på sin plass å fortelle min overlevelseshistorie. Det var ikke så viktig, jeg hadde jo bare overlevd.

Levde for de som ble revet vekk

Den kollektive responsen – å vise terroristen at han ikke kunne skremme noen til taushet – gjorde også at Lara holdt igjen om sine egne traumer og mareritt.

– Jeg satte nok lokk på mange følelser og tillot ikke meg ikke å reagere, da betød det at han hadde vunnet. Jeg hadde jo vært heldig og overlevd.

Hun kjente på dårlig samvittighet for å ha overlevd, for hvem var hun som hadde gjort seg fortjent til det?

– Jeg følte veldig sterkt i tiden etterpå at jeg hadde fått et oppdrag; å leve videre for de som ikke overlevde.

I begynnelsen forteller Lara at hun følte seg styrket av dette oppdraget. Hun fortsatte der Bano stoppet, engasjerte seg i politikken, ble leder for Nesodden AUF, dro til London for å studere politikk. Hun gjorde det hun trodde Bano ville gjort.

Etter hvert følte Lara at hennes verdi kun lå i å utrette noe viktig, at hun måtte være en ressurs for samfunnet, det holdt ikke bare å være menneske. Samtidig ble det vanskeligere og vanskeligere å se for seg hva storesøsteren ville ønsket.

– Jeg følte at jeg skuffet Bano. Jeg hadde overlevd, men jeg levde ikke. Jeg hadde mistet meg selv i et forsøk på å holde henne i live. Hun var jo ikke i live. Da jeg innså det ble det ganske mørkt, forteller Lara.

Veien tilbake

Det ble et vendepunkt. Hun begynte å skrive. Først skrev hun seg gjennom sin egen historie om Utøya, så gikk hun tilbake i tid til flukten fra Kurdistan og til foreldrenes historie. Det har hjulpet henne. Både til å forstå sine egne reaksjoner, men også til å forstå foreldrene.

– Det er så mange av oss som deler denne historien. Som har vokst opp med egne eller foreldrenes traumer. Da Utøya skjedde, så var ikke det den ene store traumen som rammet oss, men en retraume. Vi hadde allerede vokst opp med krig og utrygghet, og det definerte også måten vi reagerte på i ettertid.

Lara oppsøkte psykolog og begynte å bearbeide det hun ikke hadde tillatt seg å kjenne på. Hun måtte også tillate seg å slippe oppdraget med å leve for Bano. Det begynte med at hun meldte seg ut av Arbeiderpartiet og begynte å studere journalistikk.

– Det er kanskje litt klisjé å si, men i starten av 2021 kjente jeg for første gang at jeg hadde funnet meg selv igjen. Jeg hadde flyttet inn min egen leilighet og hadde funnet et yrke jeg likte.

Nå har Lara fått seg jobb som journalist i VG og har gitt ut boken «Hold meg til jeg sovner. I skyggen av 22. juli». Selv om hun har sluppet oppdraget med å leve for Bano, er storesøsteren alltid med.

SAMMEN FOR ALLTID. Det ble lettere for Lara å se hvem storesøsteren var for henne, da hun sluttet å prøve å leve livet slik hun trodde Bano ville ha levd. Foto: Privat
SAMMEN FOR ALLTID. Det ble lettere for Lara å se hvem storesøsteren var for henne, da hun sluttet å prøve å leve livet slik hun trodde Bano ville ha levd. Foto: Privat

– Bano er mye mer synlig for meg nå som jeg ikke lenger prøver å være henne. Jeg vet hvem Bano er i forhold til meg. Selv om hun bare ble 18 år er hun fortsatt min storesøster. Nå kan jeg se for meg at vi ler av noe morsomt. Når jeg kommer over noe gøy eller gjør et spennende intervju, så tenker jeg på henne og at jeg gjerne ville ha fortalt henne om det.

– Hun er jo borte, men jeg føler hun er nærere meg nå som jeg har funnet tilbake til meg selv.