Bruktbilsøk på Broommarked:

Søk Detaljert søk
Broommarked
Bruktbilguiden
Biltester
Spør Benny
Eierne mener
Broomguiden

Bilene vi burde kjøpt da vi hadde sjansen

Noen biler angrer man på at man kjøpte. Men man angrer mer på de man burde ha kjøpt...
Noen biler angrer man på at man kjøpte. Men man angrer mer på de man burde ha kjøpt...
Nå koster de flesk – for få år siden kunne "alle" kjøpe dem.
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

En bilentusiasts liv fylles etterhvert opp med historier om biler man aldri burde ha solgt, og enda mer dyrkjøpte erfaringer om bilene man aldri burde ha kjøpt. De sistnevnte tar det noen år før man orker å bringe på banen i lystig lag.

Mer gnagende er kanskje vissheten om de kjøpene man sto over, som ganske sikkert kunne blitt det helt store. Hvis man bare hadde visst… men så er det det, at historien aldri avslører sine alternativer.

«Det er bedre å angre på noe man har gjort, enn noe man ikke har gjort», heter det. Her er noen av våre egne erfaringer som virkelig bekrefter akkurat det ordtaket.

Hvilke biler angrer du på at du lot være å kjøpe, til tross for at du hadde sjansen? Fortell i kommentarfeltet!

Jeg valgte i sin tid bort en 1967 Lincoln Continental Convertible på grunn av at jeg syntes vinrød farge var kjedelig. Denne 66-modellen fra filmen "Hair" viser hvor feil jeg tok... Foto: imcdb.com
Jeg valgte i sin tid bort en 1967 Lincoln Continental Convertible på grunn av at jeg syntes vinrød farge var kjedelig. Denne 66-modellen fra filmen "Hair" viser hvor feil jeg tok... Foto: imcdb.com

1967 Lincoln Continental Convertible

En av de mest unike bilene fra nyere historie var Lincolns åpne versjon fra perioden 1961 til 1967. Da de bestemte seg for å rive taket av sin allerede avanserte sedan med «selvmordsdører» tok de på seg en utfordring av dimensjoner.

Det hadde ikke vært produsert åpne firedørsbiler siden før krigen, og på 1960-tallet var det ikke lenger holdbart med løse takstolper som måtte monteres manuelt på midten – man forventet at verden hadde kommet lenger enn det.

Les også: Slottets Lincoln er en av Norges mest berømte veteranbiler

Selvmordsdører og åpent karosseri gjorde denne bilen helt unik.
Selvmordsdører og åpent karosseri gjorde denne bilen helt unik.

I Norge var det aldri mer enn en svært liten håndfull slike, frem til antallet vokste litt – men ikke voldsomt – da de ble modne for veteranimport. Kongehusets berømte A-5, en 1966-modell, er til gjengjeld en bil hele landets befolkning har et forhold til, og som har appell både blant tradisjonelle amcar-fans og andre.

Lenge kunne slike biler skaffes for rundt 150.000 kroner i normalslitt stand. Jeg fant for 8-10 år siden en ferdig rustsveiset 1967-modell i Sverige til 35.000 svenske, med prutningsmonn. Bilen var nemlig fremdeles ganske demontert, og såvidt matt i lakken at det nok lønte seg å gi den et nytt strøk på vei tilbake til veien. Litt kjedelig vinrød originalfarge gjorde at jeg sto over. I dag koster et rustent objekt fra 150.000 og oppover…

Les også: Denne Lincoln-cabrioleten var nok et adskillig dårligere kjøp

En gang for ikke mange år siden kunne faktisk vanlige mennesker ha et håp om å skaffe seg en Ferrari 308 GTS, her en Quattrovalvole fra 1982.
En gang for ikke mange år siden kunne faktisk vanlige mennesker ha et håp om å skaffe seg en Ferrari 308 GTS, her en Quattrovalvole fra 1982.

1979 Ferrari 308 GTS

Den er ikke den feteste Ferrarien som er produsert, snarere tvert imot. Men det var den som freste mot oss på TV-skjermene da Thomas Magnum begynte å fange skurker på Hawaii i begynnelsen av 1980-tallet, og dermed ble den selve symbolet på Ferrari – og eksklusive sportsbiler generelt – i mangt et ungt sinn.

Godt hjulpet av den såkalte jappetiden ble det solgt noen meget få slike i Norge den gangen, selvsagt til fantasipriser. Det hørte jo liksom til. Så ble det stille helt frem til de rundet 30 år, og vi begynte å oppdage at det faktisk var mulig å kjøpe slike for overkommelige priser i USA. «Vanlige» ble de aldri, men det dukket opp noen på norske skilter for noen år siden.

Les også: Magnums Ferrari var en av mange berømte biler fra detektimen

Jeg synes fremdeles det er en av de aller vakreste Ferrariene noensinne. Det sies også at hvis man skal være så gal at man kjøper en Ferrari uten å kunne skru selv, og uten å være millionær, er dette tross alt noe av det minst dumme man kan kjøpe.

Slikt leser selvsagt en bil-junkie som «en klar anbefaling», og én gang for 5-6 år siden var det nære på med en veldig fin og nyservet 1979-modell til 220.000 kroner, som var normal pris den gang. Nå kan man gange det med tre – minst.

Egen lakk, interiør, pinstriping og alt utstyr kjennetegnet Bicentennial-utgaven, som ble bygget på de 200 siste bodynumrene av Eldorado Convertible i 1976.
Egen lakk, interiør, pinstriping og alt utstyr kjennetegnet Bicentennial-utgaven, som ble bygget på de 200 siste bodynumrene av Eldorado Convertible i 1976.

1976 Cadillac Fleetwood Eldorado Bicentennial

I 1976 feiret amerikanerne både 200-årsjubileum for grunnloven og det faktum at den siste amerikanske cabrioleten skulle produseres. Cadillacs toppmodell Eldorado var den som holdt ut lengst, men avtagende interesse og forventede sikkerhetskrav til «rulling» ved kollisjon gjorde at man ga seg mens leken var god.

Les også: Mye veteranbil for pengene? Da bør du sjekke ut en Eldorado

Den annonserte nedleggelsen av en legendarisk karosseritype gjorde interessen enorm rundt den siste årsmodellen, og det ble bygget hele 14.000 eksemplarer av 1976 Eldorado Convertible – nesten en dobling fra årene før. Og selvsagt ble det bygget en samlerversjon, en «Bicentennial Edition», passende nok av de 200 siste bodynumrene.

Jeg har allerede en av de 13.800 «vanlige», men har alltid hatt sansen for Bicentennial-utgaven. Svært mange av dem ble kjøpt som investeringsobjekter og nesten ikke kjørt i det hele tatt. Men noen har blitt brukt på vanlig måte, og de få bilene hadde et ganske overkommelig prisbilde lenge. Jeg var godt fornøyd da jeg fant en i normal brukstilstand for 7.500 dollar i Oklahoma i 2010 – og tilsvarende misfornøyd da den ble solgt lokalt mens jeg holdt på å ordne frakt til havn i Houston.

Etter den har jeg ikke sett noen til salgs, annet enn så godt som ubrukte biler i millionklassen…

Les også: Det finnes noen i Norge også – denne skiftet eier for noen år siden

Svulmende skjermer og den karakteristiske hekkspoileren gjorde historiens første 911 Turbo, med internkode 930, til noe helt spesielt.
Svulmende skjermer og den karakteristiske hekkspoileren gjorde historiens første 911 Turbo, med internkode 930, til noe helt spesielt.

1981 Porsche 911 (930) Turbo

Porsche 911 ser ut til å være en bil man enten blir helt oppslukt av, eller er ganske likegyldig til. Jeg har tilhørt siste kategori, og syntes designet var litt for sært, og litt for nær VW Boble til å være spesielt pent. Men en gang tok jeg en kollisjonsskadet 911 SC i innbytte for å utløse en handel på en tregsolgt Mercedes stasjonsvogn, og etter å ha studert den litt vridde gamle sportsbilen på nært hold, fikk jeg stor respekt for oppbygging og materialkvalitet.

Det hjalp selvsagt også at deler fra bilen var svært populære å selge, og at jeg etterpå kunne selge det tomme skallet videre for det samme som jeg hadde gitt for hele bilen i innbytte. Det ble da alt var summert en av de beste bilhandlene jeg noen gang har gjort.

Les også: 911 Turbo gir fremdeles entusiastene sommerfugler i magen

Det kunne også ha vært tolket som en forsmak på hva som var i ferd med å skje med prisene på disse bilene den gangen, for snart ti år siden. Lysten til å eie en slik velbygget bil ble litt tent, men jeg syntes SC- og 3,2-litersversjoner fra tidlig 1980-tall til rundt 200.000 kroner var for dyre. Da hadde jeg mer lyst på en original gammel Turbo, og jeg snuste på en 1981-modell som jeg kunne fått for 280.000, noen få tusenlapper under normalen den gang.

Jeg manglet noen kroner, og hadde lite lyst til å låne penger til en hobbybil. Dermed ble det ikke noe. Med fasit i hånd kunne jeg lånt rubb og rake for å kjøpe den – og hadde jeg beholdt den til i dag, kunne jeg vært kvitt boliglånet, også…

Les også: Også Steve McQueen hadde Porsche 930. Den ble "litt" dyrere...

Det er nok slik de fleste minnes en Transporter T1 eller T2 – her fra russefeiringen i Mysen i 1987. Hvem skulle trodd at det gamle skrotet en dag skulle bli verdt noe... Foto: Tore Robert Klerud
Det er nok slik de fleste minnes en Transporter T1 eller T2 – her fra russefeiringen i Mysen i 1987. Hvem skulle trodd at det gamle skrotet en dag skulle bli verdt noe... Foto: Tore Robert Klerud

Volkswagen Transporter T1 og T2

I 1987 var jeg russ, uten at det syntes i særlig grad. Jeg hørte på tallrike advarsler om at russetiden kunne ødelegge gode eksamensresultater, og holdt meg stort sett unna både revy, festligheter og russebiler for å være på den sikre siden. I ettertid viste det seg at dette ikke var nok, man måtte ha brukt all den innsparte tiden og energien på å lese om man skulle fått noen effekt. Men det visste vi ikke da.

Den gang var en russebil gammel og falleferdig, uten hverken påkostet interiør, lakk eller stereoanlegg. I Mysen besto parken stort sett av Transporter T1 og T2, samt en og annen Transit, og det mest verdifulle på alle sammen var til enhver tid det som var på tanken av bensin. Å kjøre dem var ingen stor opplevelse, for å si det mildt, men ved noen sjeldne anledninger stilte også jeg som sjåfør.

Les også: Nå har VW åpnet verksted for restaurering av sine gamle modeller

T1 er mest verdt, men T2 kommer raskt etter. Foto: Sven Storbeck / Wikimedia Commons
T1 er mest verdt, men T2 kommer raskt etter. Foto: Sven Storbeck / Wikimedia Commons

Det var aldri noen aktuell tanke i det hele tatt, men i dag er det et morsomt tankeeksperiment: Hva om man ved slutten av russetiden hadde kjøpt opp alle bilene og satt dem i låven… De ble solgt videre for litt over vrakpant, ganske nøyaktig hva de var verdt. Men i løpet av de siste 7-8 årene har folk begynt å by over hverandre selv for vrak som har stått 50 år ute i en myr, og der alt helt opp til vinduslistene i praksis er ren matjord.

En låve full av tørt lagrede russe-Transportere med 30 års støvlag kunne sikret pensjonsalderen økonomisk, og vært en passende hevn for at eksamensresultatene ble sånn skikkelig midt på treet – til tross for at jeg ofret mye moro den gangen…

Les også: Rørlegger-Transporter skal på veien igjen etter 49 år på et jorde

Se video: Nå gjør Hippiebussen comeback!

Lik Broom på Facebook