NY TRENER: Ole Morten Iversen tar over som landslagssjef for kvinnene etter Roar Hjelmeset.
NY TRENER: Ole Morten Iversen tar over som landslagssjef for kvinnene etter Roar Hjelmeset. Foto: Åserud, Lise

Kor e alle jenter hen?

Nye trenere og ledere er ansatt i Norges Skiforbund, og heller ikke denne gang fant langrennsledelsen plass til noen kvinner. Er det forbundet eller damene selv som ikke vil nok?

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Tirsdag ble det kjent at Geir Endre Rogn tar steget opp fra juniorlandslaget og inn i trenerteamet til landets beste langrennsdamer, sammen med Ole Morten Iversen. Den suksessrike juniortreneren ble valgt ut blant over 30 søkere, av begge kjønn.

Tidligere i sommer var det en annen trener som kunne sprette champagnen og feire opprykk, da Lars Christian Aabol gikk fra rekrutteringslaget Team Veidekke Oslofjord og inn på herrelaget sammen med Eirik Myhr Nossum og Arild Monsen.

Noen dager i forkant ble det offentliggjort at Espen Bjervig tok over den ubesatte stillingen som langrennssjef, en jobb han strengt tatt burde fått da Skiforbundet lyste ut denne samme jobben for et par år siden. Som at ikke det var nok, ble det i vår reaksjoner på at nok en mann, Erik Røste, gikk inn i FIS-styret - ironisk nok med mål om å endre kjønnsbalansen i et mannsdominert ledermiljø.

Jeg setter på ingen måte spørsmålstegn ved Røstes intensjoner, og tviler heller ikke på at de nyansatte mennene i Skiforbundet er de beste kandidatene til jobbene de har fått. I lys av tiden vi lever i, må man imidlertid spørre seg, fritt etter Jan Eggum; kor e alle jenter hen?

Damene kan

Jeg kan med hånden på hjertet si at flere damer er blant de beste trenerne jeg har hatt. Dette har selvsagt vært helt uavhengig av kjønnet trenerne har, og handler utelukkende om de menneskelige egenskapene og kompetansen de har. Som ung seniorløper var den tidligere toppløperen Ruth Sørum treneren min, og som juniorlandslagsløper var Brit Baldishol en av tre trenere jeg hadde, ved siden av Fredrik Aukland og Roar Hjelmeset. Jeg er på ingen måte overrasket over hun i dag utgjør deler av grunnmuren i langrennsledelsen i Norges Skiforbund.

Nettopp Norges Skiforbund har gjort en rekke tiltak for å øke kvinneandelen, og NIFs egne undersøkelser viser også at Skiforbundet er langt fra «verst i klassen» når det gjelder antall kvinner i styrer og lederroller. I det nyvalgte skistyret finner man også flere kunnskapsrike kvinner, som for eksempel Birgit Skarstein og Tove Moe Dyrhaug. Sistnevnte har i aller høyeste grad vist at damer kan utgjøre en forskjell på lik linje med menn, også i mannsdominerte miljøer, bare de får muligheten og vil det selv.

Ledet av blant andre Brit Baldishol har Skiforbundet startet lederprogrammet «Morgendagens Skiledere». Med utgangspunkt i 92 søkere fikk 20 kvinnelige trener- og ledertalenter plass i dette treårige mentorprogrammet, som har mål om å utjevne ubalansen en finner i idretten i dag. Det samme forbundet arrangerer også egne jentesamlinger, støtter kvinnelige trenere ved flere av landets skigymnas og er en del av prosjektet «Sunn Idrett», som har vært spesielt rettet mot aktive jenter.

Men vil de?

Jeg vet at det tidligere fantes en uskreven regel hos langrennsledelsen om at man alltid skulle ha kvinnelige kandidater til intervju ved nyansettelser i Norges Skiforbund. Faktum er imidlertid at det tidvis knapt fantes kvalifiserte, kvinnelige søkere, hvis det i det hele tatt fantes noen, og da blir det vanskelig selv for idrettsledere med de beste hensikter.

Ser man på antallet utøvere som er en del av landslag og rekrutteringslag i langrenn, vil man også se at det legges godt til rette for damene, i hvert fall om man tar hensyn til antallet aktive. Mens forholdstallet på Skiforbundets egne lag er 60/40 i favør herrene, viser resultatlistene fra de individuelle NM-distansene at det er dobbelt så mange herrer som deltar. Mange vil hevde at det rettferdige da ville vært om det også var dobbelt så mange herreløpere på forbundslag, men selv liker jeg at det tas hensyn til både større bredde hos herrene og et ønske om å ha flere heltidssatsende kvinner.

Jeg tror ikke verken damene selv eller norsk langrenn er tjent med at noen ansettes fordi de er damer. De skal selvsagt ansettes fordi de er den beste søkeren, men da forutsetter det jo selvsagt at man søker. Gjør ikke damene det, fremstår det like dumt som når utøvere kommer i mål og klager over ski de selv ikke har tatt seg bryet med å teste.

Ja takk, begge deler

I løpet av våren har langrennsledelsen hatt en unik mulighet til å slippe til kvinnene, ettersom stort sett hele trenerkabalen måtte legges på nytt. Jeg aner ikke om det er mangelen på kvalifiserte, kvinnelige søkere eller mangel på velvilje fra ledelsen som gjør at vi også denne gang har en trenerkabal utelukkende bestående av konger.

Ettersom både juniorlandslaget og Team Veidekke Oslofjord må ut på trenerjakt nå som trenerne har rykket opp, kan man heller ikke avskrive at vi igjen får se kvinnelige trenere i Skiforbundet. I lys av den pågående diskusjonen og alle initiativene fra Norges Skiforbund selv, håper jeg imidlertid at vi i fremtiden kan gjøre som Ole Brumm og si «ja takk, begge deler» på spørsmålet om vi ønsker et forbund som vil satse på damene eller damer som vil satse på forbundet.