Det er ikke måte på hvor tilfredse KrF er med de politiske gjennomslagene de har fått i Stortinget siden valget. KrF er i en unik vippeposisjon, en posisjon flere av småpartiene drømmer om å være i. Regjeringen må ha med seg KrF for å få flertall, opposisjonen må ha med seg KrF for å påføre regjeringen nederlag.

Knut Arild Hareide sa på sin oppsummerende pressekonferanse at KrF er det partiet som i særklasse har fått flertall for flest saker i Stortinget dette halvåret. Og det har han nok helt rett i. Han la frem en skryteliste på 40 saker som partiet har fått gjennomslag for. Lærernorm, økt foreldrepermisjon, fleksibel kontantstøtte, flere kvoteflyktninger, stanse regjeringens forlag til såkalt dødsavgift, flere politifolk og mer bredbånd til distriktsnorge er noen av sakene partiet kan ta æren for.

Likevel trives ikke KrF i rollen. Til tross for alle gjennomslagene, står partiet i reell fare for å dø ut. KrF sliter ikke med mangel på politisk gjennomslag, men nærmest fraværende uttelling hos velgerne. Et parti som holdt seg over sperregrensen med et nødskrik ved sist stortingsvalg, og der har de blitt liggende siden. Havner de under sperregrensen ved neste valg, er det ikke sikkert partiet klarer å reise seg igjen.

Samarbeidsspørsmålet har ridd KrF som en mare i mange år. Det ødela valgkampen for partiet i fjor. KrF maktet ikke å velge side i norsk politikk. De endte med å gå til valg på et urealistisk alternativ, med Erna Solberg som sjef og Frp på sidelinjen.

Det gikk som det måtte gå. I den grad KrF hadde et politisk prosjekt, så druknet det fullstendig i samarbeidsspørsmålet. Ved å skape usikkerhet om hvilken regjering de ønsket, hvilken statsminister landet burde ha, mistet de tillit på begge sider av midtstreken i norsk politikk. Hverken de som ønsket Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre som statsminister kunne stole helt på KrF.

En rekke tillitsvalgte i KrF håpet nok innerst inne at de rødgrønne skulle vinne valget i fjor. Da ville velgerne ha tatt valget for partiet. Et samarbeid med rødgrønn side ville da vært naturlig. Man kunne også argumentert med å holde Rødt og eventuelt SV unna makt. Det ville vært velgerne, og ikke KrF som eventuelt felte Erna Solberg, som jo er en populær politiker i KrF-kretser.

Et flertall av Høyre, Frp og Venstre kunne også gjort det enklere for KrF. Partiet kunne da brukt all sin energi på enkelte profilsaker, dyrket sin egen politikk og identitet. KrF ville uansett vært en attraktiv samarbeidspartner for Solberg-regjeringen, og ville også vært velkommen inn.

På sin avsluttende pressekonferanse sommerferien var KrF-lederen oppsiktsvekkende ærlig på at partiet faktisk ville fått mer gjennomslag ved å sitte i regjering – det til tross for en skryteliste med politisk gjennomslag som var tre ganger så lang som Senterpartiet sin.

Hareide viste blant annet til røykeloven som tidligere KrF-leder Dagfinn Høybråten fikk gjennom som helseminister. - Den loven ville vært umulig å få gjennom fra en vippeposisjon i stortinget, sa Hareide. Og han har helt rett. Som utøvende statsråd på det felt, har du langt større makt og innflytelse til å ta initiativer og få gjennomført politikk. Røykeloven er blitt stående som et aldri så lite KrF-monument i norsk politisk historie.

Og Hareide kom med aktuelle eksempler, som lønnsgaloppen til ledere i statlige selskaper, gjengkriminaliteten i Oslo og integrering av innvandrere. Hareide slo fast at en får gjort mye mer med disse sakene ved å sitte som ansvarlig statsråd, enn ved å sitte i vippeposisjon i stortinget. Det er tross alt regjeringen som utøver politikk, sa han.

Knut Arild Hareide sendte med det et tydelig signal om at han ønsker å lede partiet inn i regjering. Det er bare tusenkronerspørsmålet som gjenstår. Han sier foreløpig ingenting om hvilken regjering han ønsker å løfte partiet inn i. Han har i realiteten to alternativer:

1. Gå inn i dagens regjering, og lage flertallsregjering med Høyre, Frp og Venstre.

2. Felle regjeringen og gå inn i en mindretallsregjering med Ap og Senterpartiet (evt en flertallsregjering med SV)

Jeg vil tro at mange i KrF, både blant tillitsvalgte, medlemmer og velgere, er enige i at partiet vil få mer gjennomslag ved å sitte i regjering. Men Hareides utfordring er at partiet er dypt splittet i synet på hvilken regjering de eventuelt skal gå inn i. Det kan bli sjansespill uansett hva man velger. Men havner KrF under sperregrensen ved neste valg, er det ikke sikkert partiet klarer å reise seg igjen. Det er kanskje tid for å ta en sjanse.

KrF har gitt seg selv en frist til september med å konkludere i samarbeidsspørsmålet. Denne gangen må de velge et realistisk alternativ. Det kan gå mot en begivenhetsrik høst i norsk politikk, hvis KrF faktisk gjør alvor av at de vil gå i regjering. Etter neste stortingsvalg kan det være for sent.