Gjert Ingebrigtsen er ikke gal. Han er genial.

Helt fra Henrik Ingebrigtsen kom som et prosjektil inn i offentligheten og ble europamester i 2012, har jeg fulgt familien fra Sandnes tett som journalist.

Våren 2012 brøt storebror Henrik en 37 år gammel barriere i norsk friidrett. Den da 20 år gamle rappkjefta rogalendingen slo Lars Martin Kaupangs legedariske norske rekord på 1500 meter. Satt i 1976.

Siden den gang er det fortsatt bare tre menn i Norge som har løpt fortere enn 3.37,4. Og alle har Ingebrigtsen til etternavn.

At de nå står på trappene til å bli historiens beste løperfamilie - ikke bare i Norge, men faktisk i hele verden - er ingen tilfeldighet.

For det er lett å summere opp hva som er hovedårsaken til denne suksessen.

1. Hardt arbeid.
2. Systematikk.
​3. Gode gener.

La oss begynne med det første. Alle idrettsfolk hevder de jobber hardt. Men for oss som står utenfor og kan se det med nøytrale øyne er det lett å se forskjell på de som bare sier det, og de som faktisk gjør det.

Ingebrigtsen-gutta gjør det.

Det er derfor du har sett reportasjer på TV 2 om at Henrik Ingebrigtsen trener både på julaften, og bare noen timer før han gifter seg. De liker ikke alltid å trene. Men de gjør jobben. Uansett vær og vind. Der er de tre guttene unike. Og denne stayerevnen i hverdagen, danner også grunnlaget for det gode konkurransehodet de viser. Vilje er ikke bare medfødt. Det er en egenskap man også kan tilegne seg gjennom hardt arbeid hver eneste dag. Det tjener man alltid på i lengden.

De fleste av oss har sett Gjert Ingebrigtsen på TV i ekstreme situasjoner, der han kjefter på guttene, eller nekter dem å reise til Syden med kjæresten fordi det går ut over treninga. På Bislett skjelte han ut arrangørene og harene for ikke å ha gjort jobben. Og det til tross for at minstemann Jakob senket sin personlige rekord med over tre sekunder. Ut fra disse snuttene har mange fått inntrykket av at han er gal.

Men Gjert Ingebrigtsen er ikke gal. Han er genial.

For systematikken i treningen er det han som styrer. Og det er her han skiller seg vesentlig fra andre trenere. Mellom rablebygene jobber Gjert med logistikk i sin sivile jobb. Det nyter guttene godt av i sine karrierer også. For der er han god.

Hver eneste økt loggføres av pappa - med kommentarer fra hver enkelt av dem hvordan de følte seg. Og det unike er at de gjennom mange år har kjørt omtrent blåkopi av treningsopplegget. I praksis betyr at man bare minutter etter at en hardøkt på høydesamling f.eks i Flagstaff er unnagjort, så kan han gå inn å sammenligne tider - og laktatverdier fra tilsvarende økt året før. Ofte er det nøyaktig ett år siden de gjorde akkurat samme økt. Dette gir han en unik mulighet til å se hvordan guttene ligger an formmessig- og hvordan intensiteten på neste økt skal styres.

Med denne ekstremt systematiske bruken av data, har Gjert Ingebrigtsen greid å finne ut hvor mye de tåler av trening. Og hvilken intensitet som skaper den framgangen de ønsker.

For det er dette som er det unike med familien Ingebrigtsen. Ingenting av det de gjør er basert på synsing, eller følelser. Det er basert på fakta. Data fra virkeligheten.

Den tredje og siste suksessfaktoren er genene. Ikke alle mennesker har det talentet Ingebrigtsen-guttene har for løping. Og jeg hadde neppe blitt like god av å gjøre den samme treningen. Jeg hadde garantert blitt bedre, men for å bli best må man ha et medfødt talent.

For man må tåle treningen. Og man må ha hodet med seg for å ville det.

Den største myten om familien fra Sandnes er at de trener mye hardt. Det er også feil. En del av treningen greier faktisk undertegnede å være med på. Joggeturene før frokost på høydesamlingene i Flagstaff, og St. Moritz går ikke raskere enn at en halvtrent mosjonist som meg kan henge meg på.

Men når de trener hardt, så går det unna. Da kler jeg kun å være tilskuer.

Suksessfaktoren er at de har funnet den perfekte balansen mellom hard, mellomhard (terskel), og rolig trening.

Selvsagt er det en god del kynisme og harde valg som følger med det å være en toppidrettsfamilie. Men X-faktoren til familien Ingebrigtsen er at det ligger en stor dose respekt og kjærlighet for hverandre i bunnen. Den kan kanskje ved første øyekast være vanskelig å få øye på, men den er der. Til en hver tid.

På kjøkkenbordet hjemme hos pappa Gjert, og mamma Tone, har mor satt opp et skilt på det enorme spisebordet som er selve hjertet i storfamiliens stue. Der står det «Mobiltelefoner forbudt».

På de felles måltidene så skal de snakke med hverandre. Det er også en verdi som mennesker som bryr seg om hverandre verdsetter.

Summen av alt dette tror jeg er det viktigste grunnlaget for suksessen denne unike familien har hatt på idrettsbanen de siste årene. Et vanvittig fokus, en bortimot sinnssyk dedikasjon, kombinert med et usedvanlig sterkt samhold.

Og det fine er at vi sannsynligvis bare har sett starten. På Bislett torsdag traff jeg 11 år gamle Ingrid med stjerner i øynene, og med en foreløpig intens glød til å bli like god i idrett som sine storebrødre.

Det var akkurat det samme blikket jeg så i øynene til Jakob da jeg besøkte familien i Stavanger for seks år siden.

Og i dag vet vi hvordan det har gått med han.

Brukbart, kan man si..

Så det er bare å slippe galskapen løs. Så er det bare å ta i mot alt vi kan få fra Gjert & co i årene som kommer.