åpen om sjelden tilstand:

Marte (21): – Jeg tisset på meg fordi jeg ikke klarte å be om hjelp

Som barn kunne Marte Fredriksen (21) prate som en foss hjemme – men i barnehagen og på skolen klarte hun ikke å si et ord.
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Så tidlig som i barnehagen oppdaget Marte Fredriksen at hun ikke var helt som andre barn.

Den snakkesalige jenta, som kunne prate som en foss hjemme, klarte plutselig ikke å si et ord.

– Det var fælt. Jeg husker en hendelse fra barnehagen da jeg var rundt tre eller fire år, forteller Fredriksen:

Da satt hun på en tripp-trapp-barnestol og måtte på do. Men det å fortelle det til en voksen ble for vanskelig for henne.

– Jeg tisset på meg fordi jeg ikke klarte å be om hjelp.

Selektiv mutisme

Fredriksen hadde selektiv mutisme; en angsttilstand som rammer rundt én prosent av alle barn. Tilstanden gjør at barn og unge kan være konsekvent tause i en eller flere bestemte sosiale situasjoner – til tross for at de kan snakke.

– Selektiv mutisme er en fobi mot å snakke. Dette er barn som ikke snakker på skolen og i barnehagen, men som gjerne snakker vanlig med forelder og søsken hjemme, forklarer Heidi Omdal. Hun er førsteamanuensis på Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Agder og har forsket på selektiv mutisme.

Oppstår etter en utrygg situasjon

Fobien har gjerne oppstått etter at barnet har følt seg utrygg i en situasjon. Barn med selektiv mutisme er ofte veldig følsomme, og kan slite med å takle overgangssituasjoner. Dermed vil det å skulle begynne i barnehagen eller på skolen føles svært kritisk.

– For mange av barna kan det ha låst seg i at de er utrygge og ustabile i forskjellige situasjoner. Ofte har ikke omgivelsene forstått hva dette er og klarer ikke å ta tak i dette tidlig nok, forteller Omdal.

Lite kunnskap

Mangelen på kunnskap om selektiv mutisme gjør at mange barn ender opp med å bli stemplet som veldig sjenerte. Det er en reaksjon Fredriksen selv har fått, og en betegnelse hun ikke satte pris på.

– Det var veldig tungt. Jeg følte at jeg ikke bare var sjenert, men at det var noe mer enn det, sier hun og forteller at hun egentlig er veldig utadvent i trygge situasjoner.

Men fordi alle forventet at hun var det stille og sjenerte barnet, ble det dermed vanskelig å bryte ut av mønsteret.

Voksne blir «satt ut»

Førsteamanuensis Omdal forteller at mange voksne ikke helt vet hvordan de skal reagere i møte med barn med selektiv mutisme: Voksne kan ofte bli satt ut av tausheten og blir usikre på hvordan de skal håndtere det når de ikke får skapt en dialog med barnet.

Mange velger å kun henvende seg til barnet med ja- og nei-spørsmål slik at barnet kun trenger å nikke eller riste på hodet. Eller så ender de opp med å svare på vegne av barnet når barnet selv er taust.

Dette mener Omdal er helt feil fremgangsmåte.

– Man må først og fremst skape en trygg relasjon til barnet. Deretter må man begynne å utfordre dem litt etter litt. Lag små mål sammen med barnet slik at det gradvis kan bevege seg oppover «angststigen».

Hun mener at det aller viktigste er at barnet føler mestring. Det vil være med på å motivere dem til å jobbe seg helt ut av tausheten.

Små steg

Foreningen for selektiv mutisme jobber aktivt med å øke folks kunnskap rundt temaet. De har ti regler de mener alle bør følge i møte med barn og unge med selektiv mutisme:

1. Ha et avslappet forhold til barnet.

2. Nonverbal kommunikasjon er et sted i riktig retning.

3. Husk at dette barnet er veldig var for kroppspråk.

4. Posisjoner deg i forhold til barnet. Sitt heller ved siden av isteden for rett overfor.

5. Ha et felles fokus på det barnet er opptatt av istedenfor å fokusere direkte på barnet.

6. Ikke still direkte spørsmål, men undre deg høyt på en slik måte at det gir barnet rom for å respondere.

7. Barnet må også gis tid til å respondere.

8. Fortsett dialogen selv om barnet ikke gir verbal respons. Det gjør at samtalen i seg selv ikke utøver press på barnet.

9. Når barnet begynner å snakke, forsøk å ta i mot det verbale svaret på en naturlig og nøytral måte.

10. Se barnet som det er utover det å være selektiv mutistisk.

Trosset frykten

I dag er Fredriksen helt frisk. For henne var det tre ting som var essensielle for å bli bedre.

– Nummer en var mamma. Hun støttet meg og utfordret meg hele tiden, sier hun.

De to andre tingene var stahet og ambisjon. Drømmen var å bli modell, et yrke som krever mye kommunikasjon og at man tar plass i sosiale settinger.

– Jeg visste at jeg måtte komme meg ut av angsten for å gjøre det jeg virkelig ville gjøre.

Hjalp å treffe andre

Fredriksen har i dag jobbet seg opp som både blogger og modell.

Hun forteller at det som hjalp aller mest var å reise. Da fikk hun anledning til å treffe folk som var i lik situasjon som henne; de reiste alene, de var langt hjemmefra og de gjorde noe helt nytt.

– Også var jeg ikke stemplet som den stille jenta, sier hun.

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook