Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Hva skjer? Bjørndalen og fest, her er det noe som skurrer. Jeg ringer til Minsk:

– Hei, har du det bra?

– Alt bra med hele familien her.

– Har du konvertert til oss normale og er klar for en real fest?

– Hehe, jeg har jo lagt opp – som du kanskje har fått med deg – og jeg trener halvparten av hva jeg pleide og har sluttet å hvile middag og har nok av energi - og har lyst på en fest.

– Unnskyld meg, men jeg ser i invitasjonen at du skal ha fest for å takke, du er ikke litt på en snurr allerede, for det er vel alle vi som skal takke deg for opplevelsene du har gitt?

– Du, som mener du kan litt om idrett, vet jo at jeg aldri har kunnet oppnå mine resultater uten gode støttespillere. Alle som er invitert på festen har betydd noe for meg. Noen mye, andre mindre. Poenget mitt er at jeg har lyst til å takke for hjelpen gjennom mange år.

– Men, takketale fra deg det lyder ikke som noe sommerparty?

– Si ikke det, men her skal det også bli underholdning, og da snakker vi om artister av klasse

– Javel, jeg kommer rett fra Rolling Stones i London, er vi der?

– Nei, men nesten. Det blir faktisk en minnerik konsert med ulike artister. Også blir det god mat og godt drikke.

- Endelig, jeg har ventet en mannsalder på å utbringe en skål med deg?

– Skåle kan vi gjøre, men det blir som vanlig alkoholfritt for min del. Men, jeg kan love at jeg skal ikke legge noen demper på feststemningen.

– Det blir altså hæla i taket og strafferunder?

– Strafferunder er ikke noe du planlegger på forhånd, såpass har du fått med deg!

– Du, har du jo gitt deg etter en mannsalder med toppidrett kan du si hvem av konkurrentene dine opp gjennom årene som har vært best på party?

– Emil! (Hegle Svendsen)

– Du tok ikke betenkningstid?

– Nei, Emil er flink på dette også. God til å skape stemning, morsom og raus.

Javel, men hvem kommer på festen?

– Personer som har betydd noe for meg.

– Takk

– Det er jeg som takker!