Bruktbilsøk på Broommarked:

Søk Detaljert søk
Broommarked
Bruktbilguiden
Biltester
Spør Benny
Eierne mener
Broomguiden

Her kan du kjøpe et sjeldent sjarmtroll

Nash Metropolitan har like mye sjarm som den har skjermer. Nå kan du kjøpe en slik sjeldenhet på norsk jord. Faksimile: Finn.no
Nash Metropolitan har like mye sjarm som den har skjermer. Nå kan du kjøpe en slik sjeldenhet på norsk jord. Faksimile: Finn.no
Skulle konkurrere med Bobla. Det gikk bare sånn passe...
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Amerikanske forsøk på å bygge småbiler har gjennom historien ikke alltid vært like vellykkede. Det er noe med at det å legge bånd på seg selv ikke er noen utbredt ryggmargsrefleks der borte.

På den annen side har noen av forsøkene blitt stående igjen som klassikere. Nash Metropolitan er kanskje den største klassikeren av dem alle, selv om den er knøttliten. Nå har du en sjelden sjanse til å kjøpe en i Norge.

En forhandler i Sandnes står bak annonsen på Finn.no, og både bilder og omtale virker svært så lovende for den lille tassen. Ingen områder på bilen ser ut til å ha vært uteglemt i restaureringen, og som en cabriolet av nest siste årsmodell er dette også den Metropolitan-utgaven som samlere internasjonalt er mest ute etter – blant annet hadde bilen så sent som i 1959 fått utvendig bagasjelokk, så man slapp å klemme inn bagasjen bak seteryggen i baksetet.

50-taller i miniatyr

Det blir liksom ikke mer 50-talls amerikansk enn med turkis og hvit tofarge-lakk, cabriolet og hvitside-dekk. Designerne hadde også tatt ut svingene skikkelig, med former og detaljer som aldri ville kommet ut fra en europeisk fabrikk like etter krigen.

Særpreg og sjarm i bøtter og lass, det får du som Metropolitan-eier. Faksimile: Finn.no
Særpreg og sjarm i bøtter og lass, det får du som Metropolitan-eier. Faksimile: Finn.no

Les også: Det finnes bare syv i verden – én av dem er norsk

Men – så er altså størrelsen svært «u-amerikansk». Motoriseringen også. Det lille sjarmtrollet har en 1,5 liters rekefirer på 55 hester, og er faktisk over 20 cm kortere enn en Volkswagen Boble. Så var da også nettopp Bobla bilen som den skulle ta innersvingen på hjemme i USA, og gjerne også ellers i verden.

Det gikk jo ikke akkurat slik, for å si det mildt. I hvertfall gjorde bilen lite avtrykk ellers i verden, selv om den solgte til «godkjent» i USA en kort periode.

Austin sto for motor og drivverk. 55 hester gjorde den ikke til noen rakett, men den klarte 0-100 på rundt halve tiden sammenlignet med VW boble. Faksimile: Finn.no
Austin sto for motor og drivverk. 55 hester gjorde den ikke til noen rakett, men den klarte 0-100 på rundt halve tiden sammenlignet med VW boble. Faksimile: Finn.no

Designet har i «alle år» etter produksjonsperioden fra 1954 til 1961 fremstått som svært særpreget, og på grensen til ikonisk. Men da bilen var på gang, og omsider kom på markedet, ble den ikke sett på som veldig oppsiktsvekkende i USA. Amerikanerne var fast bestemt på at når de skulle bygge småbil, så skulle den se ut som en typisk amerikaner – men i skikkelig krympet versjon.

Amerikansk, men produsert i England

Noe av den samme tankegangen har gjort at amerikanske småbiler har sett litt «krampaktige» ut også senere i historien, og det har i en del tilfeller blitt deres bane, da publikum heller har valgt mer minimalistiske og enkle importbiler. Men her funket det altså – for en stund.

Les også: Volvo 240-sak på Broom ga storm i kommentarfeltet...

Nå ble denne også kategorisert som en importbil i USA, da den faktisk ble bygget i England. Nash shoppet rundt i verden for å finne samarbeidspartnere som kunne bygge bilen billigere enn den kunne bygges i USA, og endte til slutt opp med et samarbeid med Austin-konsernet i Birmingham. De hadde også motor og drivverk som passet i en slik småbil, og lokaliseringen i Europa åpnet også for andre interessante muligheter.

Nash hadde hatt godt rykte på seg i Europa før krigen. Selv om amerikansk bilsalg i Europa etter krigen hadde falt voldsomt både på grunn av økonomi og økt egenproduksjon av små og mer hensiktsmessige biler, anså man at det kunne være mulig å selge en amerikansk småbil med Nash-navnet også her med en viss suksess.

Metropolitan var aldri ment som noen luksusbil, men skulle holde et litt høyere standardnivå på utstyret enn andre importbiler. Faksimile: Finn.no
Metropolitan var aldri ment som noen luksusbil, men skulle holde et litt høyere standardnivå på utstyret enn andre importbiler. Faksimile: Finn.no

Populært Airflyte-design i mindre skala

Amerikanerne sørget dog for utviklingen av den lille kompaktbilen uten særlig innblanding fra britene. De fikk stå for byggingen etter ferdige tegninger, etter at Nash hadde tatt seg god tid med utprøving av prototyper og grundige målinger av publikums reaksjoner på dem. Bilen skulle som sagt se ut som en typisk Nash, det vil si med deres designmessige særtrekk med futuristisk strømlinjeform og innebygde hjulhus både foran og bak.

Dette bidro til en stor del av bilens særpreg, ikke minst sett i ettertid, siden innkapslede hjulhus skulle vise seg å bli et blindspor i bilers generelle designutvikling. Men det visste man ikke den gangen, og Nash nøt stor anerkjennelse for sitt såkalte Airflyte-design rundt 1950.

Les også: Chrysler Norseman – konseptbilen som endte på havets bunn

Eksklusivt interiør i samme materialer som de store Nashene skulle bidra til å fjerne inntrykket av billig småbil, og da tofarget lakk og utenpåliggende reservehjul bak, såkalt Continental kit, ble vanlig, var det ikke så rart at Metropolitan ble den nest mest populære «importbilen» til USA – bare slått, eller snarere utklasset, av Volkswagens boble.

Først i 1959 fikk bilen normalt utvendig bagasjelokk. Det året ble også toppåret med over 20.000 produserte. Faksimile: Finn.no
Først i 1959 fikk bilen normalt utvendig bagasjelokk. Det året ble også toppåret med over 20.000 produserte. Faksimile: Finn.no

Metropolitan klarte å holde omtrent samme pris som bobla, og var altså til og med en del kortere. Samtidig var den litt bredere og langt lavere enn hovedkonkurrenten, og med adskillig bedre fartsegenskaper er det nesten rart at den ikke solgte enda bedre enn den gjorde.

Fikk skryt for kjøreegenskapene

At den minimalistiske bobla gjorde det så skarpt, var naturligvis på grunn av god merkevarebygging. Samtidige biltester avslørte at mange ble positivt overrasket over den lille Nashens kjøreegenskaper, selv om den på ingen måte var noen sportsbil. Samtidig begynte tilværelsen for Nash-konsernet som selvstendig i et marked av giganter å bli krevende, og det forstyrret naturligvis videre produktutvikling da Nash ble fusjonert med Hudson til American Motors Corporation i 1954, omtrent samtidig med at de første bilene ankom USA med båt fra England.

Som en følge av fusjonen ble bilen etterhvert solgt både som Nash og Hudson Metropolitan, før man etablerte Metropolitan som et eget merkenavn mot slutten. I England ble den på samme måte først solgt som Austin Metropolitan, før den også der ble en egen merkevare i BMC-konsernet.

Les også: MR2 – førstebilen som gjorde et vedvarende inntrykk

Så langt man kan se på bilder, ser den annonserte bilen ut til å være fint restaurert. Faksimile: Finn.no
Så langt man kan se på bilder, ser den annonserte bilen ut til å være fint restaurert. Faksimile: Finn.no

Salget i Storbritannia tok aldri av, der ble bilen ansett som litt for sær. Dessuten hadde britene enda mindre biler selv, for de som virkelig var ute etter en småbil. I underkant av 10.000 Metropolitan ble produsert med høyreratt for det britiske markedet, i tillegg til de rundt 95.000 som ble sendt til bilens «hjemmemarked», USA og Canada.

Planene om å lansere småbilen også i resten av Europa, og flyte på Nash sitt gode navn og rykte fra før krigen, de ble det vel heller dårlig utbytte av. Men uten at vi har funnet noe dokumentert tall på det, ble en og annen solgt.

Beskjedent nysalg i Norge

Også i Norge ble noen registrert da de var nye eller så godt som nye. Ifølge meldinger på diverse Facebook-grupper gjennom årene skal Austin-importøren ha tatt inn fem biler for salg i Norge i 1957 eller 1958, hvorav én cabriolet, av biler med Austin-chassisnummer. Forut for det skal det ha kommet inn én 1956-modell med amerikanske spesifikasjoner og Nash- eller Hudson-identitet som ny. Også den ble importert gjennom det offisielle Austin-apparatet, som en reklamebil, men skal ikke ha blitt registrert før et par år senere.

Av de opprinnelige norske bilene eksisterer tre eller fire fortsatt. I tillegg har det kommet inn noen i løpet av de senere årene, men ikke flere enn at vi i dag finner bare fem aktivt registrerte når vi søker på navnet «Metropolitan» mellom 1952 og 1962.

Så sent som i 1962 laget man brosjyrer for Metropolitan. Da var imidlertid produksjonen stoppet, og de som ble solgt som 1962-modeller var overliggere fra året før. Tiden hadde løpt fra bilen.
Så sent som i 1962 laget man brosjyrer for Metropolitan. Da var imidlertid produksjonen stoppet, og de som ble solgt som 1962-modeller var overliggere fra året før. Tiden hadde løpt fra bilen.

Det er ganske sikkert avvik her som gjør at det reelle tallet er noe høyere, men bilene er i hvertfall sjeldne nok til at man så godt som aldri ser dem i trafikken i Norge. Det har du med andre ord muligheten til å gjøre noe med nå.

Prisen er langtfra gratis, men disse bilene øker i pris i USA for tiden. Dessuten; uansett hvor liten en bil er er det kostbart å gjøre en total restaurering, som selgeren lover at er blitt gjort på denne.

Designet er sært, fartsressursene ikke enorme. Og regn med at 85 prosent av de du møter på aldri har sett maken til bilen, og vil tippe at det er et hjemmebygg fra begynnelsen av 1960-tallet. Men du kan også regne med mer positiv oppmerksomhet enn du ville fått med en Porsche med prisforlangende langt nord for millionen…

Les også: Benny svarer: Hva skal til for å bli verdens dårligste bil?

Se video: Slik viste Volvo fram luksusbilen sin

Lik Broom på Facebook