Noen ganger er kopien bedre enn originalen

Amcar-interessen er sterk i Norge, og har vært det helt siden litt etter krigen, da amerikanere gikk fra å være dagligdags til å bli uoppnåelige drømmeobjekter på norske veier. Litt senere kom japanske biler i salg, og med årene har også de fått sin fan-skare.

Først som en slags protest-bevegelse, men etter hvert i mer seriøs og organisert form.

Og det er ikke så rart. For det er nok av kule modeller å velge blant også fra Asia, selv om de som har vært i ordinært salg på våre breddegrader i overveiende grad har vært kjedelige folkeflyttere.

Japansk bilproduksjon i stor skala kom i gang adskillig senere enn den amerikanske, og ett av ankepunktene til amcar-bevegelsen er at japanerne har skapt sin suksess på å kopiere det andre har gjort før dem. Det er mye riktig i den påstanden – men nettopp derfor er det også mange paralleller mellom det amerikanske og japanske produsenter har kunnet by på gjennom årene.

Her er noen eksempler på hobbybiler du kan skaffe deg, uansett størrelse på garasjen – og bensinbudsjettet.

Har du andre forslag, hører vi gjerne om dem i kommentarfeltet!

Les også: Hallgeirs Infiniti er mer amerikansk enn de fleste amerikanere

AMC Gremlin / Datsun Cherry

Småbiler regnes vanligvis som en japansk paradegren. Og vi skal ikke på noen måte påstå at det amerikanske alternativet her var noen likeverdig konkurrent på noen som helst slags måte, annet enn i USA. Der kostet bensinen lite, og plassen var god, slik at den litt sære AMCen nok kunne være vel så egnet som en Cherry for den som ville ha «liten» bil.

Cherry solgte på kompakte mål, levelig størrelse innvendig, lave driftsutgifter og god fremkommelighet med 1-liters motor og forhjulsdrift. Gremlins minste motor var en rekkesekser på 3,3 liter, og drivhjulene var selvsagt lokalisert bak.

Og mens japaneren på alle måter fremsto som snusfornuftig, var det noe herlig selvironisk både i det sære designet og navnet på AMC Gremlin. I dag gir begge to en kjøreopplevelse helt utenom det vi er blitt vant til, og masser av positiv oppmerksomhet.

Les også: Topp 6 – er dette historiens rareste bilnavn?

Chevrolet El Camino / Subaru Brat

Pickuper innrettet som rene arbeidsbiler oppsto på et tidlig tidspunkt, og de finnes i et vell av modeller fra alle produsenter. Her handler det imidlertid om nisjemodeller som egentlig var mest innrettet mot personbilens komfort, men der man ofret baksetet for å få plass til et lasteplan av tilstrekkelig størrelse for folk med «aktiv fritid», som surfere og seilere.

Ford var først med sin Ranchero da biltypens popularitet tok av på 1950-tallet. Men GM holdt på lengst, til 1987, og har blitt selve eksponenten for klassen med Chevrolet El Camino og GMC Caballero – bilene som ble berømte da norske myndigheter bestemte at de var «for pene» for å kunne registreres som varebiler, til tross for at de tekniske kravene var oppfylt.

Les også: Kim Runes El Camino var for pen for norske myndigheter

Japanerne hadde selvsagt også sansen for velkjørende og praktiske personbil-pickuper, og den vi anser å ligge nærmest den amerikanske «originalen» må bli Subaru Brat. Både den lekre, myke overgangen fra tak til lasteplan og Subarus tradisjonelle satsing på dører uten vindusrammer gjorde at bilen kunne oppfattes som en dramatisk nedskalert El Camino. I motsetning til amerikaneren kunne den til og med leveres med noe så typisk amerikansk som T-tak!

Bilen ble bare kalt Subaru pickup da merket virkelig hadde vind i seilene på det norske markedet rundt første halvdel av 1980-tallet, og alt fra gartnere til feiere anså den som en perfekt firmabil med firehjulstrekk og grei personbil-komfort. Tøff bruk gjorde at det er få igjen i dag, slå til hvis du finner en brukbar som har overlevd!

Les også: Tiden er overmoden for en ny pickup fra Subaru!

Ford Mustang / Toyota Celica

Å bli kopiert er det største kompliment man kan få, sies det. Slik sett var Toyota Celica et grandiost kompliment til den opprinnelige amerikanske pony car´en da den kom på markedet i 1971, og en del av suksessen den oppnådde i USA skyldtes ironisk nok at de amerikanske ponyene var i ferd med å legge på seg og bli mindre villstyrige enn de hadde vært.

Japanerne skjønte selvsagt at firesylindrede motorer på 1,6 eller 1,8 liter aldri ville kunne hamle opp med en bigblock Mustang eller Camaro, men de konsentrerte seg om det publikummet som basis-Mustangen var myntet på – de som ville ha en liten og lettkjørt bil med sportslig utseende. Flertallet av amerikanske pony cars ble da også solgt med ganske slappe motorer.

Les også: Joda, du kan få mer krefter i Celicaen din uten å betale skjorta...

Den velkjørende Celicaen slo godt an, slik Datsuns 240 Z allerede hadde gjort blant de som ville ha en mer utpreget sportsbil på lavbudsjett. Enda bedre ble Celica-salget da motoren ble forstørret til 2 og senere 2,2 liters volum med litt mer futt, og da automatgir også ble tilgjengelig.

Ikke alle amerikanerne tok konkurranen fra øst like seriøst. GM fortsatte ufortrødent å bygge sine fyldige Camaro og Firebird-biler, mens Chrysler tok en pause med Challenger etter 1974, før de satte navnet på en rebadget Mitsubishi Sapporo i 1978. Men da Ford relanserte lille Mustang II på Pinto-plattformen i 1974 hadde de i realiteten kopiert kopien – Mustang II var stor som en Celica, men med dårligere kvalitet og kjøreegenskaper.

Les også: Mustang tilbake i Norge – men sjekk hvor mye staten skal ha!

Chrysler «Fuselage» / Nissan Gloria

Om kompaktbiler i utgangspunktet var en asiatisk paradegren som amerikanerne snuste litt på, kan det motsatte sies å være tilfelle med store, komfortable sedaner. Det var selve «ur-bilen» i USA, og japanerne bygger etterhvert mange fine store sedaner lokalt i USA som vi aldri får se her. Store Infiniti- og Acura-modeller er noen eksempler, Toyotas Avalon et annet.

Men japanerne har bygget store sedaner tidligere også. Det vil i de fleste tilfeller si sedaner som så større ut enn de var, bilens lengde var jo definerende for diverse skatter og avgifter i hjemlandet, men med design- og utstyrsdetaljer som klart viste at de var inspirert av samtidige amerikanske biler. Mange av dem ble aldri eksportert, og finnes kun med høyreratt.

Les også: Hvor lurt – eller dumt – er det å kjøpe bil med høyreratt?

Blant de mest ubehersket store amerikanerne er det vanskelig å komme forbi Chrysler-konsernets fullsize-biler fra perioden 1969-1973. Det ble gjort et poeng av at de var designet som et flyskrog da de var nye, og kallenavnet «Fuselage Chrysler» festet seg. Utseendemessig ligner Nissan-konsernets største biler fra den samme tiden, Cedric og Gloria, selv om synet bedrar: Nissan-modellene var knapt 4,7 meter lange, mens en Chrysler New Yorker eksempelvis var nærmere 5,85 meter lang i 1973.

Det som gjør Cedric og mer påkostede Gloria til de mest amerikansk-inspirerte japan-sedanene i våre øyne, er imidlertid det faktum at de kunne leveres som firedørs hardtop uten B-stolpe fra 1973 og til godt inn på 1990-tallet. Ingen ble forundret over hvor inspirasjonen kom fra, allerede på 1960-tallet hadde Gloria sett ut som en nedskalert AMC Ambassador.

Les også: Toyota Camry – en flott sedan som nordmenn ikke vil ha lenger

Se video: Ikke alle har sans for nye Ford Mustang...