FERDIG: Ola Vigen Hattestad gir seg som langrennsløper.
FERDIG: Ola Vigen Hattestad gir seg som langrennsløper. Foto: Pedersen, Terje

Norsk OL-gullvinner legger opp

Sykdomsforfulgte Ola Vigen Hattestad (36) gir seg som langrennsløper.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Det bekrefter 36-åringen overfor NRK.

Ola Vigen Hattestad vant OL-gull på sprint i Sotsji for fire år siden. I Librec-VM i 2009 vant Hattestad to gull. Hans siste store resultat var VM-bronsen i Falun i 2015.

– De siste to årene har vært veldig utfordrende med stadig nye forkjølelser. I noen perioder jeg har fått gjort en god jobb, men det er dessverre mer unntaket enn regelen, skriver han på Instagram.

Hattestads siste resultat var en åttendeplass i Davos i desember i 2016.

– Da jeg ved juletider fikk en ny runde med sykdom og så OL-toget forsvinne, kom tankene om at dette gidder jeg ikke. Følelsene ble ytterligere forsterket etter to sykdomsrunder i februar og mars, skriver Hattestad.

Hattestad var heller ikke en del av sprintlandslaget som ble presentert i slutten av april. Johannes Høsflot Klæbo, Sondre Turvoll Fossli, Sindre Bjørnestad Skar, Eirik Brandsdal, Pål Golberg, Finn-Hågen Krogh og Petter Northug er med på Arild Monsens lag kommende sesong.

Ola Vigen Hattestad skriver i et avskjedsinnlegget på Instagram at det fortsatt er usikkert hva han skal gjøre etter endt karriere.

– Det er selvfølgelig vemodig fordi jeg har flere mål jeg ikke har prøvd å jobbe mot i langrennssporten. Og vemodig fordi jeg skulle ønske en annen avslutning. Heldigvis er det ikke synd på meg. Jeg har fått oppleve så utrolig mye på denne reisen, og attpåtil har jeg kunnet kalle det en jobb. Det er nok av folk i verden som har det mye tøffere enn meg, skriver Hattestad.

Helt siden jeg sto på Birkebeiner skistadion i 94 har jeg stort sett løpt etter ett mål. Den reisen har vært fantastisk morsom, og startet med spretten skigang i Bommenbakken med «Bergern» rett etter at jubelbruset fra OL hadde lagt seg. I 98 gikk turen videre til NTG på Lillehammer, før jeg fikk et år på Team Hovden i 2004/05. Våren 2005 ble jeg oppringt av Ulf Morten Aune og ble fra det en del av sprintlandslaget. De siste 2 årene har vært veldig utfordrende med stadig nye forkjølelser. I noen perioder har jeg fått gjort en god jobb, men det er dessverre mer unntaket enn regelen. De siste to sesongene har jeg omtrent bare lagt ned halvparten av den treningsjobben som trengs, og mange av de timene jeg har trent har vært opptrening og av dårlig kvalitet. Tiltross for det har jeg holdt motet oppe og levd under mottoet; «Den som gir seg er en dritt». Da jeg ved juletider fikk en ny runde sykdom og så OL toget forsvinne, begynte imidlertid tankene å svirre om det er dette jeg gidder. Følelsen ble ytterligere forsterket etter to sykdomsrunder i februar og mars. I dag velger jeg altså å lukke dette kapittelet. Det er selvfølgelig vemodig. Vemodig fordi jeg har flere mål jeg ikke har prøvd å jobbe mot i langrennssporten. Og vemodig fordi jeg skulle ønsket en annen avslutning. Heldigvis er det ikke synd på meg! Det hadde vært langt verre! Jeg har fått oppleve så utrolig mye på denne reisen, og attpåtil har jeg kunne kalle det «jobb»! Det er nok av folk i verden som har det mye tøffere enn meg. Jeg vil takke alle som har hjulpet meg på veien både av familie, venner, lagkamerater, trenere, støtteapparat, sponsorer, media og andre støttespillere. Norges Skiforbund fortjener en stor takk, det samme gjør Olympiatoppen og klubben min Ørje IL. Spesielt takk til de som har støttet meg det siste året; Flexit, BKW, Fischer, Swix og Renault. En stor takk også til Arild på sprintlaget. Sist, men ikke minst skylder jeg er stor takk til den som har betydd mest for min utvikling som skiløper, nemlig Ulf Morten. Det neste kapittelet har foreløpig bare blanke sider. Det jeg vet er at jeg i allefall skal løpe mye etter Ludvig.

Et innlegg delt av Ola Vigen Hattestad (@olavigenhattestad)