TILBAKE: Sesong 2 av Handmaid's tale starter der sesong 1 startet.
TILBAKE: Sesong 2 av Handmaid's tale starter der sesong 1 startet. Foto: Stella Pictures/Planet foto

Handmaid's tale er tilbake: – Så steinbra at jeg bare må holde ut

ANMELDELSE: Endelig er sesong 2 her, og den blodige urettferdigheten i det dystopiske Gilead treffer like hardt og brutalt.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Da jeg leste Margareth Atwoods «The Handmaid’s Tale» gjorde boka et så dypt inntrykk at den har ligget i bakhodet helt fram til serien kom i fjor.

Med sesong 1 ble historien skjøvet fram til bevisstheten, til hjertet, til hodet. Serien klarte til gagns å formidle den grufulle stemningen i det dystopiske Gilead, der en kristenfundamentalistisk organisasjon har overtatt makten og innført et strengt religiøst diktatur.

Fødselsraten har gått så mye ned at de kvinnene som fremdeles kan føde, blir tatt inn som sex-slaver og avlsmaskiner hos høytstående medlemmer av organisasjonen. Deriblant hovedkarakteren Offred/June (Elisabeth Moss), som ved slutten av første sesong blir kjørt vekk fra «vertsfamilien».

Sesong 2 starter der sesong 1 slutter, og den starter bekmørkt. Det er som om en iskald hånd griper om hjertet mitt og klemmer til.

Det oppleves nesten masochistisk å se den onde Aunt Lydia (Ann Dowd) herse mer enn noensinne. Og når du ikke tror det kan bli verre, så blir det selvsagt det.

Men så er det så steinbra da, at jeg må bare holde ut. Sesong 2 har beholdt stemningen og det som var glitrende i sesong 1. Musikken som kryper oppover ryggen og får nakkehårene til å reise seg, det nydelige fotoet, estetikken som er lekker og grufull på samme tid, og de glitrende skuespillerprestasjonene.

Elisabeth Moss i rollen som Offred/June. Foto: Stella Pictures/Planet foto
Elisabeth Moss i rollen som Offred/June. Foto: Stella Pictures/Planet foto

Elisabeth Moss har et ansikt som forteller så mye med så lite. Dessuten er det bra at Ofglen/Emily (Alexis Bledel) har fått større plass denne sesongen, og ikke minst er det gull med det lite gledelige gjensynet med Aunt Lydia (Ann Dowd).

Selv om sesong 1 stanset der også boken slutter, har Gilead og rollefigurene langt mer å by på og et mangfold av historier som er interessante å følge. I sesong 2 beveger historien seg utover og universet blir større.

Vi blir mer kjent med Gilead, vi følger rollefiguren Emily til koloniene, vi følger selvsagt June videre i jakten på frihet, og det er flere tilbakeblikk der vi får vite mer og mer om veien det tok fram til det utenkelige skjedde.

Det er nettopp disse tilbakeblikkene som gjør serien så genial. De flettes sømløst og forståelig inn i nåtidshistorien, og det er tilbakeblikkene som gjør at det treffer i magen. Det føles aktuelt og relevant. Seriens handling foregår ikke langt inn i framtiden, det kunne skjedd i dag, og det kunne vært deg eller meg. Historien er så blodig urettferdig at den bør få den mest hardbarka macho til å bli feminist.

26. april er Handmaid's Tale tilbake. Her fra sesong 2. Foto: Stella Pictures/Planet foto
26. april er Handmaid's Tale tilbake. Her fra sesong 2. Foto: Stella Pictures/Planet foto

«The Handmaid’s Tale» er uforutsigbar, interessant og utfordrer hele følelsesregisteret.

Terningkast 6​​