skrekk-statistikk:

– Sykling er farligere enn bilsport

Michael Goolaerts dødsfall i Paris-Roubaix er den siste i en voksende rekke tragiske hendelser i sykkelsporten de siste årene. Totalt har 71 omkommet på 23 år.

Se Flèche Wallonne på TV 2 og Sumo fra 14:00 onsdag

For Elke Weylandt var dødsfallet nok en påminnelse om da hun mistet sin bror, sykkelstjernen Wouter Weylandt, etter en krasj i Giro d'Italia 2011.

– Jeg savner ham hver dag. Det var bare oss to, og nå er jeg på egenhånd. Det har endret livet mitt fullstendig. Og det har selvsagt endre livet til foreldrene mine fullstendig også. Man var fire, og så er man plutselig bare tre, sier hun til TV 2.

Ulykksalige år for Sykkel-Belgia

– Men hendelser som det som skjedde med Goolaerts forrige uke gjør det tøft for foreldrene mine. Moren min ringte noen dager senere og sa: «Jeg kunne ikke ringe deg tidligere, for jeg har grått hele tiden». Det er jo ikke det samme, men minnene kommer strømmende tilbake. Og vi tenker på hva hans familie må gjennom nå. Nå må de begynne på det vi måtte for syv år siden, fortsetter hun.

For syv år siden døde altså Wouter Weylandt på den tredje etappen av Giro d'Italia.

Bare to år i forveien hadde en annen belgier, Frederiek Nolf, mistet livet etter at hjertet sluttet å slå, i en alder av 21, under Tour of Qatar.

Alvorlige ulykker og tragedier har også kommet tett siden:

  • Rob Goris, 30 år gammel, fikk et hjerteinfarkt og døde i juli 2012
  • Kris Boeckmans krasjet under etappe åtte av Vuelta a España 2015 og var i kunstig koma i en ukes tid i etterkant. Har siden fortsatt sykkelkarrieren
  • Antoine Demoitié, 25 år gammel, ble påkjørt av en motorsykkel i Gent-Wevelgem i mars 2016 og døde av skadene
  • Daan Myngheer, 22 år gammel, fikk et hjerteinfarkt under første etappe av Critérium International i mars 2016 og døde
  • Stig Broeckx ble påkjørt av en motorsykkel under etappe tre av Belgia rundt i mai 2016. Broeckx havnet i koma med hjerneblødning. Var i koma i et halvt års tid, men er nå stadig på bedringens vei
  • Michael Goolaerts, 23 år gammel, fikk et hjerteinfarkt under Paris-Roubaix i april 2018 og døde

Skrekkstatistikk: 71 dødsfall på 23 år

Weylandt, som nå jobber som kommunikasjonssjef for brorens tidligere lag, Trek-Segafredo, peker på en statistikk som viser at Belgia er langt fra alene i å oppleve tragedier.

– Det skjer altfor ofte. Men det er ikke bare i Belgia. Det skjer over hele verden. Det var en avis som publiserte en liste over dødsfall i sykkelsporten siden Fabio Casartelli døde (etter en krasj på etappe 15 av Tour de France 1995). Over 23 år har 71 personer, profesjonelle syklister, mistet livet. Det er utrolig. Sammenligner man det med bilsporter, som mange tenker er veldig farlig, så ser man at sykkel er enda farligere. Hvert dødsfall er ett for mye. Man burde ikke dø på grunn av idrett, sier hun.

Oliver Naesen, som er regjerende belgisk mester og tidligere lagkamerat av både Boeckmans og Broeckx (som nevnt over), lar seg naturligvis påvirke av det som har hendt.

– Det som har skjedd er en tragedie. Vi møttest på lagpresentasjonen dagen før Paris-Roubaix, og alle snakket sammen. Og dagen etterpå får man høre at han kjemper for livet sitt etter et hjerteinfarkt... Det er vanskelig. Og det har vært en vanskelig uke, sa han til TV 2 før starten på Amstel Gold Race.

– Det vil knuse deg

For Elke Weylandt, som mistet sin enste bror for syv år siden, er sorgen fortsatt tilstede hver dag.

– Hvordan kommer man seg over et dødsfall av en av sine nærmeste?

– Jeg vet ikke. Det er forskjellig for alle. Og jeg tror ikke at man noen gang kommer over det. For alt forandrer seg. Jeg har nå en «før Wouter» og «etter Wouter» i livet mitt. Og det er det samme for foreldrene mine, sier hun.

– For meg var det til hjelp å ha mannen min rundt meg. Han støttet meg og hjalp meg. Han var den som til slutt sa at «nå må du slutte å se på gamle videoer». Det var det jeg gjorde. Jeg så på video etter video, hørte han snakke… Han sa: «Du kan ikke fortsette med det der. Da blir du værende i minnene og i sorgen. Ta vare på minnene og husk ham på en positiv måte, men du må slutte med det du gjør nå. Det vil knuse deg». Og jeg måtte også være tilstede for mine to barn, som var små da dette skjedde. De så at jeg var i smerte, men de fortjente også å ha den lykkelige moren de hadde hatt tidligere. Jeg savner broren min veldig mye, og jeg tenker på ham hver dag, men han er fortsatt i hodet mitt og i hjertet mitt. Det er viktig for meg.

– Hva husker du fra dagen han døde?

– Jeg var på jobb den dagen. Jeg jobbet da fortsatt på Universitetet i Gent. Og faren min ringte meg, og jeg hørte med en gang at… Stemmen hans… Jeg har aldri hørt stemmen hans slik før. Han hadde panikk, og han skrek. «Broren din har krasjet. De driver med livredning», sa han. Jeg husker at jeg så på klokken og stusset litt. Den var jo bare halv tre, det var lenge til massespurten… «Hvordan er dette mulig?», tenkte jeg. Jeg prøvde så å få sett etappen, men jeg fikk ikke inn bilder. Og det var kanskje like bra, forteller hun.

– Hva skjedde så?

– Jeg dro hjem til foreldrene mine, og der satt vi og ventet. Vi ventet bare på en telefon. Problemet var bare at vi ikke hadde noen å ringe, i og med at broren min akkurat hadde byttet lag (fra Quickstep-Innergetic til Leopard-Trek). Så vi ringte folk på gamlelaget hans og ba om info. Og rundt cirka halv fem fikk pappa en telefon med beskjeden om at han ikke overlevde.

Lik TV 2 Sporten på Facebook