Foto: Gestsson, Olafur Steinar

Hadde Ståle Solbakken vært italiener, kunne han blitt frarøvet en fantastisk karriere

Når toppidrettsfolk dør på jobb, er det lite som føles mer meningsløst.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Det store spørsmålet er om man kan, og ikke minst bør stanse syke mennesker fra å drive idrett?

Søndagens Paris-Roubaix minnet enda en gang om hvor skjørt livet er. At en topptrent mann i tyveårene dør av hjertestans slutter aldri å sjokkere. Det er bare tragisk.

Denne uka var noen av Europas fremste forskere på hjertesykdom samlet i Oslo. Italieneren Stefano Castelli fortalte om hvor mange liv man har berget i Italia gjennom en lov som pålegger samtlige idrettsfolk å screene hjertet sitt. Loven er så streng at man faktisk ikke kan delta i et mosjonsløp uten først å ha sjekket hjertet.

Ifølge Castelli har lovverket, og dyktige kardiologer reddet livet til et betydelig antall mennesker.

Kort fortalt har legene på disse menneskene greid å identifisere en medfødt hjertesykdom som er årsaken til de fleste brå hjertedødsfall hos unge mennesker. Disse har da fått behandling, og da selvsagt blitt nektet å drive idrett på høyt nivå.

I Norge har vi to høyprofilerte tilfeller av hjertestans i toppidretten.

For snart seks år siden døde Alexander Dale Oen av hjerteinfarkt i en alder av 26 år. Det er meget uvanlig. De fleste som dør av brå hjertestans, dør av en medfødt hjerterytmeforstyrrelse. Dale Oen ble aldri utredet for hjertesykdom, bortsett fra en EKG-test som ikke ga noen mistanke som satte legene på sporet av hjerteinfarkt. Han ble i stedet utredet for en rekke andre ting. De ekspertene jeg har spurt kan ikke gi meg et entydig svar på om de ville oppdaget sykdommen via en standard hjertescreening. Men sykdommen kunne selvsagt lett ha blitt oppdaget dersom man testet muligheten for at han var disponibel for hjerteinfarkt. Det var også Olympiatoppens egen konklusjon i etterkant av det tragiske dødsfallet.

I 2001 fikk Ståle Solbakken hjertestans på treningsfeltet. Det tok syv minutter før det begynte å slå igjen. Han ble reddet av øyeblikkelig førstehjelp fra FC Københavns meget kompetente helseteam. Han hadde en variant av den nevnte medfødte hjertesykdommen som stort sett rammer toppidrettsfolk. Før han falt om, hadde han aldri hatt en større hjertescreening.

Hadde Solbakken fått dette tilbudet, så kunne trolig hjertefeilen blitt oppdaget før uhellet rammet han.

Til tross for dette vet jeg at Solbakken er ambivalent i spørsmålet om alle som driver idrett bør testes. En ting er ganske åpenbart.

Hadde han vært italiener, kunne Ståle Solbakken blitt frarøvet en fantastisk karriere.

Fordi: Hvis legene hadde oppdaget denne sykdommen, hadde han ikke fått lov til å utøve idretten sin på toppnivå. Loven hadde stanset han. Og uten en spillerkarriere, hadde veien til treneryrket blitt ganske mye lenger.

Fører vi tankeeksperimentet over til Dale Oen. Hvis Norge hadde hatt obligatorisk og jevnlig hjertescreening, er det i alle fall mer sannsynlig at han på et eller annet tidspunkt hadde oppdaget at han var arvelig disponert for hjerteinfarkt.

Om det hadde blitt oppdaget i tide ville karrieren kanskje vært truet. Men han hadde mest sannsynlig fortsatt vært i live.

I begge tilfellene, både hos Dale Oen og Solbakken, hadde vi nok mistet strålende idrettskarrierer dersom legene hadde oppdaget sykdommen i tide.

Det fører oss tilbake til mitt første spørsmål. Bør man stanse folk fra å drive idrett?

Dette er de store dilemmaet norske leger, og idretten selv er nødt til å tenke nøye over. Når testene blir bedre, enklere, og mulighetene til å identifisere livsfarlige sykdommer er større, så vil det i løpet av få år bli enklere å gjennomføre hjertescreening på idrettsfolk.

Faren er både at man stanser folk som ikke er syke, og at noen uansett vil skli gjennom nåløyet uten å bli oppdaget. Og i neste omgang dø av hjertestans. Det i seg selv er meget interessant etisk problemstilling.

Det andre er. Hvis moderne hjertescreening vil redde flere liv. I verste fall bare ett. Er det egentlig noe å tenke på? En flott idrettskarriere er lite verdt hvis man mister livet 50 år for tidlig.

Jeg er glad jeg slipper å være med å bestemme dette. For det er vanskelige etiske spørsmål.

Når venner spør meg om ting de er usikre på, så svarer jeg stort sett:

– Følg hjertet!

Forskere tar vel neppe i mot så irrasjonelle råd. Men i dette tilfellet er jeg fristet til å si at det i alle fall hører med i vurderingen.