Pyeongchang, Sør-Korea 20180224.
Alexander Bolshunov (t.v.), i bakgrunnen Emil Iversen og Martin Johnsrud Sundby etter 50 km klassisk i Alpensia Cross-Country Skiing Centre under vinter-OL i Pyeongchang.
Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
Pyeongchang, Sør-Korea 20180224. Alexander Bolshunov (t.v.), i bakgrunnen Emil Iversen og Martin Johnsrud Sundby etter 50 km klassisk i Alpensia Cross-Country Skiing Centre under vinter-OL i Pyeongchang. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix Foto: Åserud, Lise

OL har vist at det ikke er grunn til å stole på russerne

Jeg har aldri vært gladere for et finsk OL-gull. Alternativet hadde vært så uendelig mye verre.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

For da Alexander Bolsjunov kjørte inn Ivo Niskanen etter drøye tre mil på femmila, så det ut som OAR (Olympiske Atleter fra Russland) skulle få sin første gullmedalje i langrenn i Pyeongchang.

Ikke det at jeg mistenker Bolsjunov for å ha jukset. Den russiske unggutten er en elegant på langrennsski, og har vært et stortalent lenge. Inntil det motsatte er bevist, holder jeg han som ren. Eller "totally clean" som russerne ynder å omtale seg selv.

Men problemet er at det fortsatt stinker av apparatet rundt russerne. Alle lederne som var med under dopingskandalen i Sotsji, er fortsatt med og til stede i Sør-Korea.

I skyggen av hovedtribunen observerte jeg skipresident Jelena Välbe rett før femmila skulle avgjøres. Iført klær fra det russiske skiforbundet med russiske flagg og reklame (noe som er strengt forbudt for støtteapparatene i OL), snakket hun åpenbart til resten av teamet på walkie talkie. Etter løpet så jeg Jury Tsjarkovski, den forhatte treneren/manageren som har vært med helt fra de første EPO-avsløringene i russisk langrenn fra 1990-tallet og fram til i dag. Begge er ledere med et mildt sagt frynsete dopingrykte. Og begge er selvsagt til stede, og en sentral del av langrennsteamet til OAR.

Dessverre gjør disse ledernes nærvær at det igjen kastes et mistenksomhetens lys over prestasjonene til Bolsjunov og Andrej Larkov.

Og tilliten styrkes heller ikke av at de to av de tre positive dopingprøvene så langt i OL kommer fra russiske utøvere i curling og bob. Det viser at det var riktig å utestenge den russiske olympiske komiteen fra lekene. Likevel fikk enkeltutøvere delta under nøytralt flagg.

Det jeg håper russerne spør seg selv etter OL er hvilket svar på tilliten det er å svare på den med to nye positive dopingprøver?

Da kapper du minst den ene fingeren av den som prøver å rekke ut en forsonende hånd.

At Martin Johnsrud Sundby og Alex Harvey klinket til med en massiv spurt om fjerdeplassen, var det få som skjønte noe av da det skjedde.

Men med to russere foran på resultatlista, så virker det likevel logisk. I alle fall når man i Sundbys tilfelle går og venter på en medalje i posten fra Sotsji, der han ble nummer fire. Bak tre russere.

Spurtet Sundby om fjerdeplassen fordi han vet at russernes dopingtester fryses ned?

Selv ville han ikke svare på det i intervjusonen etter løpet. Men dette mesterskapet har i alle fall lært oss at det ikke er noen grunn til å stole på russerne. Heller ikke under fanen OAR.

En annen snakkis i Pyeongchang har vært at den russiske landslagstreneren i langrenn har uttalt at Bolsjunov var innlagt på sykehus med høy feber i forkant av OL, og skal visst nok ha gått ned mange kilo i vekt.

For å sitere Emil Iversen:

– Du går ikke ei femmil på den måten dersom du hadde førti i feber rett i forkant av OL.

Dette var dessuten Bolsjunovs fjerde medalje i mesterskapet. Sterkt. Men at oppladningen skjedde på sykehus er det vanskelig å tro på.

Jeg skulle ønsket at jeg satt her etter mesterskapet og følte at russerne har tatt det endelige oppgjøret med dopingkulturen som har herjet idretten i mange tiår.

Det er mulig de ikke har vært dopet i år. Men det store oppgjøret venter jeg ennå på, og jeg håper at jeg ikke må vente forgjeves.

For ingenting hadde gledet meg mer om det kommer.