Havard Bøkko feirer lagtempogullet med trener Sondre Skarli.
Havard Bøkko feirer lagtempogullet med trener Sondre Skarli. Foto: John Sibley

At Bøkko tok gull var det eneste som manglet i et foreløpig perfekt norsk OL

Å være best er en tung belastning. Men Håvard Bøkko er beviset på at det er hakket verre å være en evig toer.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Jeg tror ikke Håvard Bøkko selv vet hvor mange ganger han har stått på pallen og kikket opp på Sven Kramer.

Når han i dag forteller om hvor deilig det er endelig å kikke ned på sin nemesis, så kjenner jeg at jeg får frysninger.

Som sportsjournalist møter man mange idrettsutøvere på sin vei. Men ingen havner høyere på rankingen i kategorien «sympatisk» enn hallingen Bøkko. Han er rett og slett den snilleste i klassen, og en type man ikke kan se for seg går an å mislike.

Hans utrettelige jobb for å bli nummer én i skøytesporten har i åresvis blitt blokkert av tidenes beste skøyteløper, Sven Kramer. Hadde han vært født ti år tidligere, med samme talent, hadde Bøkko mest sannsynlig vært en like stor legende som Johan Olav Koss, Hjallis, og Kupper´n.

Senest i formiddag hadde jeg en diskusjon med Martin Johnsrud Sundby om man kan si at en utøver fortjener å vinne OL-gull. Selv var Røa-karen møkk lei av folk som sa at han snart fortjente en gullmedalje i OL. Man gjør seg fortjent til en gullmedalje.

Og jeg må si meg delvis enig med Sundby. For det er alltid fortjent når noen er best. De beste vinner alltid. Og er du nummer to, så fortjener du å bli nummer to.

Derfor er det så uendelig fortjent når du endelig blir best. Særlig når du har levd et helt idrettsliv som evig toer. Og spesielt når man er Håvard Bøkko. Da blir det liksom fortjent ganger 2. Minst.

For selvsagt er det verre å unne en drittsekk en gullmedalje. Tilfellet Håvard Bøkko er en person man bare unner alt godt.

Jeg kan for lite om detaljene i den jobben han har gjort etter pauseåret i fjor, og opptreningen etter skadene han har slitt med. Men med den lidenskapen han har hatt for idretten sin, så er jeg sikker på at den dedikasjonen og jobben er unik. Skøyter har alltid vært, og vil forbli en lidenskap for Bøkko. Idretten i seg selv har vært drivkraften. At det nå belønnes med gull, er bare vakkert.

Det er nesten som en skarve skribent snart mister ordene. OL i Pyeongchang har vært et eventyr for Norge. Utøverne med norsk pass har åpenbart latt seg inspirere av hverandre.

Skøytegutta er det bare å hylle.

De har gjort en historisk god jobb. Og at Bøkko tok gull var det eneste som manglet i et foreløpig perfekt norsk OL.