Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Hvordan skal man lage film om det nasjonale traume som 22. juli er?

Jeg mener Poppe har valgt riktig perspektiv. Det er ungdommenes historie som fortelles, det er den historien vi må og skal huske.

Terroristen er kun såvidt synlig et par ganger. Terroren hans er derimot svært synlig, gjennom lydbildet (vi kan høre skuddene smelle gjennom skogen) og gjennom ungdommene og deres frykt.

Manuset til «Utøya, 22. juli» er bygget på vitnebeskrivelser fra Utøya, men ungdommene vi følger er fiktive. Andrea Berntzen er glitrende i hovedrollen som Kaja.

Det er hun som bærer filmen, og det er litt av en oppgave og kraftinnsats. Vi er med henne hvert sekund.

Erik Poppe er i Berlin for premieren av filmen, som deltar i den internasjonale filmfestivalen.
Erik Poppe er i Berlin for premieren av filmen, som deltar i den internasjonale filmfestivalen. Foto: John Macdougall / NTB Scanpix

Regissør Erik Poppes grep med å filme alle 90 minuttene i ett, har ført til en nerve og tilstedeværelse og ikke minst ekstrem nærhet til Kaja og de andre ungdommene.

Fotograf Martin Otterbeck bidrar til at vi er veldig tilstede på Utøya, sammen med Kaja.

Kameraet følger henne hele veien, løpende gjennom skogen, gjemt ved en fjellvegg, og innimellom roer kameraet ved små detaljer, slik at det ikke blir heseblesende.

Manusforfatterne Siw Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig har dessuten ikke falt for fristelsen å smøre ut dramatikken. Det er flere steder de kunne tatt de vanlige filmgrepene i historien, men den er enkelt fortalt og blir derfor sterkere.

Dette er en film som ikke alle bør se, man må i hvert fall tenke seg nøye om før man går inn i kinosalen. Den var vond å se, jeg satt med klump i magen gjennom hele filmen og først etter halvannen time kunne jeg puste ut.

«Utøya, 22. juli» er den aller første filmen om 22. juli. Den oppleves som sterk, nær, vanskelig og ekte.

Terningkast 5